Redigerer Justinian I den store (avsnitt)

=== Krig i Italia, første fase, 535–540 ===
Som i Afrika var det dynastiske stridigheter i det østgotiske Italia som ga muligheter for innblanding. Den unge kong [[Atalarik]] hadde dødd den 2. oktober 534, og en tronraner, [[Teodahad]], hadde fengslet dronning Amalasuntha, datter av [[Teodorik den store|Teodorik]] og mor til den døde Atalarik. Hun ble holdt innesperret på øya Martana i [[Bolsenasjøen]] til 535,  da Teodahad fikk henne henrettet.

Belisarius svarte på henrettelsen ved å  invadere Sicilia i 535 med 7 500 mann<ref>Norwich, J.: ''Byzantium: The Early Centuries'', s. 215</ref> og avanserte derfra inn i Italia, herjet [[Napoli]] og erobret Roma den 9. desember 536. På denne tiden hadde Teodahad blitt avsatt av den østgotiske hæren, som hadde valgt [[Witiges]] som sin nye konge. Han samlet en stor hær og beleiret Roma fra februar 537 til mars 538, men greide ikke å ta byen.

Justinian sendte en annen general, [[Narses]], til Italia, men det oppsto motsetninger mellom ham og Belisarius, og konfliktene mellom dem forsinket krigens gang. [[Milano]] ble erobret, men snart tapt igjen og rasert av østgoterne. Justinian kalte Narses tilbake i 539. På den tiden hadde den militære situasjonen bedret seg for romerne, og i 540 nådde Belisarius den østgotiske hovedstaden [[Ravenna]]. Der ble han tilbudt tittelen som vestromersk keiser av østgoterne samtidig som utsendinger fra Justinian ankom for å forhandle fram en fredsavtale som ville etterlate regionen nord for elven [[Po]] på gotiske hender. Belisarius lot som han tok imot tilbudet, gikk inn i byen i mai 540, og krevde den for Østromerriket.<ref>Moorhead (1994), ss. 84–86.</ref> Deretter, etter å ha blitt tilbakekalt av Justinian, reiste Belisarius tilbake til Konstantinopel og med seg førte han Vitigis og dennes hustru Matasunta som sine krigsfanger.