Redigerer José Rizal (avsnitt)

== Løslatelse, reisetillatelse til Cuba ==
Tidlig i [[1896]] skrev Rizals nære venn dr. Blumentritt til ham fra Böhmen og fortalte ham om at [[gulsott]] hadde brutt ut på [[Cuba]] og at det var alt for få leder der som kunne pleie de syke. Rizal, som hadde medisinsk doktorgrad, så på brevet som et uttrykk for et guddommelig kall. Å reise til Cuba under slike omstendigheter ville ikke være å svikte fedrelandet, men å komme nødlidende til unnsetning og risikere selv å bli smittet. Han skrev til den spanske [[Liste over generalguvernører på Filippinene|generalguvernør]] [[Ramon Blanco]] i Manila ([[1893]] &ndash;[[1896]]) og bad om tillatelse til å reise. Guvernørens svar var positivt; han hadde ordnet det slik at Rizal kunne bli frivillig ved regjeringssykehus på Cuba. Han uttrykte sin glede i et av sine vakreste dikt, ''«Canto del viajero»'' ''(Den reisendes sang)''.

Rizal var således en fri mann og fikk reise fra forvisningsstedet Dapitan på Mindanao. Han tok dampskipet ''España'' til Manila den [[1. august]] [[1896]], og ankom den [[5. august]]. Der var Andres Bonifacio klar over at han kom, men visste ikke at han faktisk var en fri mann nå. Han sendte [[Emilio Jacinto]] og andre forkledt som sjøfolk ombord. De lot som om de skurte dekket til de fant Rizal og tok ham til side: «Hvis de holder deg fanget, vil vi befri deg, vi er alle godt bevæpnet». Rizal svarte: «Ikke gjør noe slikt! La meg ta meg av alt, jeg vet hva som skal gjøres». Mer tid til å snakke alene sammen fikk de ikke.

Han hadde ikke rukket postskipet fra Manila til Spania, og fordi han fryktet at hans nærvær i byen ville utløse uro bad Rizal om å holde ham isolert inntil neste skipsleilighet. General Blanco overførte ham da til krysseren ''«Castilla»'', der bare familien fikk besøke ham.

Imens brøt [[den filippinske revolusjon]] ut på land. Rizal holdt seg utenfor, på skipet.