Redigerer John Locke (avsnitt)

===Menneskets begrensninger===
Når det gjelder kunnskapteori, lanserte han det som mange fremdeles betrakter som dens fremste prosjekt, det vil si en undersøkelse av grensene for menneskets erkjennelse. 

Før Locke hadde man antatt grensene for det som er – at vi i det minste i prinsippet kunne finne ut mer og mer om virkeligheten til det ikke var noe mer å oppdage. Det hadde alltid eksistert filosofer som forsto at det også kunne finnes forskjellige grenser, det vil si grenser for hva det er mulig for mennesker å erkjenne, hvilket forstås som at det kunne være sider ved virkeligheten som mennesket aldri kan erkjenne eller forstå. Dette var en oppfatning som ble delt av nesten alle filosofene i middelalderen. Men Locke sekulariserte den, og brakte den et viktig skritt videre.

Hvis man kunne analysere bevissthetens evner, og finne ut hva den er i stand til å utføre og hva den ikke er i stand til å utføre, ville man oppdage grensene for det man kan erkjenne, uansett hva som måtte eksistere utenfor oss selv. Det spiller ingen rolle hvor mye eller lite som eksisterer over og utenfor det som er begripelig for oss, det er ikke noen måte det kan nå oss på.

Dette er grunnen til at Locke kalte sitt mesterverk ''Om menneskets erkjennelse'', og til at han i begynnelsen av boken sier at han fant det «nødvendig å undersøke våre egne evner og se hvilke gjenstander vår forståelse er eller ikke er egnet til å beskjeftige seg med».

Med dette lanserte Locke en forskning som senere ble videreført av noen av de fremste skikkelsene i filosofien; [[David Hume]] og [[Immanuel Kant]] i det attende århundre, [[Arthur Schopenhauer]] i det nittende og [[Bertrand Russell]], [[Ludwig Wittgenstein]] og [[Karl Popper]] i det tyvende århundre. Hver enkelt av disse følte at de stod i en særlig gjeld til andre som hadde gått foran dem, og man ser at de danner det man kan kalle en tradisjon.