Redigerer Johannes Paul I (avsnitt)

=== Pavevalget ===
[[Fil:Pope John Paul I from window - edited.jpg|mini|Den nyvalgte paven holder sin [[angelus]]preken]]
{{Utdypende|Konklavet august 1978}}
Etter pave Paul VIs død ble det innkalt til [[Konklavet august 1978|konklave i august 1978]]. Før dette ga Luciano uttrykk for at han ikke ønsket å bli valgt, og fortalte sin sekretær, pater [[Diego Lorenzi]] og den [[Malta|maltesiske]] pater [[Prosper Grech]] (som selv ble kardinal i 2012), at han ville ønske å avslå dersom han ble valgt, men at han følte en forpliktelse overfor de kardinalene som i så fall valgte ham, til å si «ja»<ref name="ncr2012" />, og at han selv ville stemme for den brasilianske kardinalen [[Aloísio Lorscheider]], som han tidligere hadde møtt i [[Brasil]].<ref name="ncr2012" /> Kardinal [[Jaime Lachica Sin]] fra [[Filippinene]] sa imidlertid til ham at han ville bli den nye paven.<ref name="Google Books" />

Luciani ble på forhånd ikke ansett som ''[[papabile]]'' selv om han ble nevnt i noen aviser i forhåndsomtalen, men han fikk henvendelser fra noen kardinaler som mente han ville kunne bli en god pave. Valgkollegiet av kardinaler ønsket ikke en [[Den romerske kurie|kurie]]-pave som pave [[Paul VI]] hadde vært, men en varm, medmenneskelig og pastoral skikkelse som pave [[Johannes XXIII]].

Luciani ble valgt til pave i den fjerde avstemningen, [[26. august]] [[1978]], og ble spurt av kardinal [[Jean-Marie Villot]] om han tok imot valget. Han var svært skeptisk da han ble valgt, og måtte overtales til å akseptere embetet. Han skal ha sagt til kardinalene: «Måtte Gud tilgi dere for det dere har gjort for min skyld»; bemerkningen skal ha blitt levert med det smil som ga ham tilnavnet «Den smilende pave». Hans motto var ''Humilitas'', «ydmykhet».

Da kardinal Sin viste sin respekt etter valget, sa den nye paven: «Du er en profet, men mitt styre vil bli kort».<ref name="Google Books" /> På [[Peterskirken]]s balkong, var det kardinal [[Pericle Felici]] som var den av kardinalelektorene som hadde lengst ansiennitet, og dermed tilfalt det ham å proklamere ''Habemus papam'', og presentere den nyvalgte pave for folkemengden på [[Petersplassen]], og som senere la [[pallium|palliet]] på ham.<ref name="papaluciani.com">{{Cite web|first=Gloria C. |last=Molinari|title=The Conclave August 25th-26th, 1978 |url=http://www.upi.com/Audio/Year_in_Review/Events-of-1978/The-Election-of-Pope-John-Paul-II/12309251197005-5/|website=John Paul I The Smiling Pope|accessdate= 1. september 2015}}</ref>

Det var første gangen i pavehistorien at man fikk en pave med to pavenavn, ''Johannes Paul''. I sin første [[angelus]]preken dagen etter forklarte han blant annet at dobbeltnavnet var tatt for å ære hans to umiddelbare forgjengere, Johannes XXIII som utnevnte ham til biskop, og Paul som hadde utnevnt ham til patriark av Venezia og til kardinal.<ref name="papaluciani.com" /> Hans angeluspreken på innsettelsesdagen viste ham som en varm person med sans for humor, og imponerte tilhørerne sterkt.

I dagene etter konklavet var kardinalene opprømte etter valget av Johannes Paul I, noen av dem hevdet opprømt at de hadde valgt «Guds kandidat».<ref name="papaluciani.com" /> Den [[Argentina|argentinske]] kardinalen [[Eduardo Francisco Pironio]] hevdet at «vi var vitne til et moralsk mirakel».<ref name="papaluciani.com" /> [[Mor Teresa]] kommenterte valget av ny pave at «han har vært Guds største gave, en solstråle av Guds kjærlighet som skinner i verdens mørke».<ref name="papaluciani.com" /> Den britiske primas, kardinal [[George Basil Hume]] erklærte at «med en gang det skjedde, framsto det som det eneste og fullstendige riktige ... Vi følte at våre hender ble styrt da vi skrev hans navn på stemmearkene».<ref name="Google Books" />