Redigerer Jo Benkow (avsnitt)

=== 1970-årenes verdikonflikter ===
[[Odvar Nordlis regjering|Nordli-regjeringen]] forberedte en stortingsmelding om kriminalpolitikken, som gikk inn for mildere straffereaksjoner og større vekt på rehabilitering. Da Høyre fikk formannsvervet i [[Stortingets justiskomité]] etter valget i 1977, tenkte Høyres parlamentariske leder [[Kåre Willoch]] at Benkows milde fremtoning sammen med et budskap om en stram justis kunne appellere bredt.<ref name="Notaker 31-34">{{Kilde bok|forfatter=Notaker, Hallvard|år=2012|tittel=Høyres historie: Opprør og moderasjon, 1975–2005|forlag=Cappelen|utgivelsessted=Oslo|isbn=82-02-39029-X|side=31–34}}</ref> Kriminalmeldingen av 1978 ble en belastning for regjeringen. Da Stortinget behandlet meldingen i 1980, hadde Arbeiderpartiet skiftet justisminister og sa seg villige til å forhandle om en mer moderat politikk. Høyre gikk også med på noe mer bruk av [[åpne fengsler|åpen soning]].<ref name="NBL" /><ref name="Bratholm" /><ref name="Notaker 31-34" /> 

Høyre var dypt splittet i 1970-årenes spørsmål om familie, kjønnsroller og seksualitet. Arbeiderparti-regjeringen hadde lagt frem et forslag til lov om likestilling mellom kjønnene i 1975. Lovforslaget tilfredsstilte hverken [[kvinnebevegelsen]], som ønsket en rent kvinnepolitisk lov, eller de borgerlige. Benkow ledet et partiutvalg som formulerte Høyres alternativ, og han forhandlet så med Arbeiderpartiet. De entes om et kjønnsnøytralt likestillingsbegrep, men Høyre måtte godta et tillegg om kvinnens stilling. Høyre fikk Arbeiderpartiet med på at loven ikke skulle gripe inn i familie- eller troslivet. Willoch, Stray, [[Lars Roar Langslet]] og [[Håkon Kyllingmark]] overtalte skeptikerne i stortingsgruppen til å støtte Benkows forhandlingsresultat, slik at likestillingsloven kunne vedtas i 1978.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Notaker, Hallvard|år=2012|tittel=Høyres historie: Opprør og moderasjon, 1975–2005|forlag=Cappelen|utgivelsessted=Oslo|isbn=82-02-39029-X|side=64–67}}</ref> 

Høyres stortingsgruppe stemte samlet imot å utvide adgangen til abort i 1975 og imot rett til selvbestemt abort i 1978. Derimot var holdningene blant partiets velgere i bevegelse.<ref name="Sejersted 360-367">{{Kilde bok|forfatter=Sejersted, Francis|år=1984|tittel=Høyres historie: Opposisjon og posisjon, 1945–1981|utgivelsessted=Oslo|forlag=Cappelen|side=360–367|isbn=82-02-04993-8}}</ref> Benkow var opprinnelig abortmotstander, men begynte å tvile.<ref name="NBL" /><ref name="Bratholm" /> Han mente, som Willoch, at det viktigste var å få ned aborttallene. Partiledelsen avverget at Høyres landsmøte i 1980 voterte over en innstramming av abortloven.<ref name="Sejersted 360-367" /> Benkow støttet løsningen med å stille partiets representanter fritt. Samtidig medgav han at han personlig mente at avgjørelsen om abort burde ligge hos den gravide kvinnen.<ref name="NBL" /><ref name="Bratholm" /> Kritikerne mente at han var holdningsløs og utspekulert.<ref name="Bratholm" /><ref name="Sundar">{{Kilde bok|forfatter=Sundar, Egil|år=1994|artikkel=Partiformannen|redaktør=Thyness, Paul|tittel=Hr. president: Festskrift til Jo Benkow på 70-årsdagen|utgivelsessted=Oslo|forlag=Gyldendal|side=45–55|isbn=82-05-22507-9}}</ref>