Redigerer Jernbanestasjon (avsnitt)

=== Videre utvikling ===
[[Fil:Entrée gare Part-Dieu Lyon.JPG|mini|''Gare de la Part-Dieu'' i [[Lyon]].]]
De engelske stasjoene fikk stor innflytelse på den videre utviklingen av bygningstypen spesielt på mellomstasjonene. Sporoverbyggene ble videreutviklet og en fikk jernkonstruksjoner med lysåpninger av glass, toghallen. Denne ble et særtrekk for jernbanestasjonsarkitekturen på [[1800-tallet]]. I [[1904]] introduserte ingeniør  Lincoln Bush separate [[betong]]overbygg over de enkelte plattformene som var en billigere løsning, men gav dårligere beskyttelse for de reisende.

[[Sveitserstil]] ble brukt på en rekke nye stasjonsbygninger i Norge, ettersom jernbanen ble bygget ut i de årene stilen var på sitt mest dominerende. Det ble påtalt at det ikke var noe nasjonalt særpreg ved sveitserstilen, og [[dragestil]]en kom i stedet, også som en protest mot den [[Industrialisering|industrialiserte]] [[byggeteknikk]]en som var kommet.<ref>Eivind Hartmann og Øistein Mangset: «Stasjonene - jernbanens ansikt», ''[[Arkitektur N|Byggekunst]]'' nr 5/1979 (s. 348)</ref> Jernbanestasjonene ble sett på som et uttrykk for statsmaktens synlige nærvær i bygdene, og man ønsket derfor en arkitektur som var av en så god kvalitet at den norske staten kunne være bekjent av den. Stasjonsbygningene hadde venterom for de reisende med toaletter, og være stasjonsmesterens familie[[bolig]]. Større stasjonsbygninger kunne også ha kafé eller restaurant.

I Norge var det to separate venterom fordi jernbanen var inndelt i klasser. Ved de fleste stasjonene var i starten et eget «damerom», ofte tilknyttet eget [[toalett]]. Av økonomiske grunner ble dameerommet oftest sløyfet etter [[1905]]. Direktøren for trafikkavdelingen i hovedstaden uttrykte det slik: «''Gaa ind i Damerummene, og du vil der paa Gulvet finde en Vej lige [[maur|Myrestien]] i en Skov: en Gang fra Døren til - Speilet, men ingen anden. Du kan deraf selv bedømme Nødvendigheden af Damerummet.''»<ref>Eivind Hartmann og Øistein Mangset: «Stasjonene - jernbanens ansikt», ''[[Arkitektur N|Byggekunst]]'' nr 5/1979 (s. 345)</ref>