Redigerer Jødisk historie i England (avsnitt)

=== Under Johan, 1205-1216 ===
Så tidlig som i [[1198]] hadde [[pave Innocens III]] skrevet til alle kristne herskere, blant annet Rikard I av England, hvor paven krevde at herskerne gjennomførte med tvang ettergivelse av all gjeld krevd av jøder fra kristne. Dette kravet gjorde selve den jødiske eksistensberettigelse umulig.

Den 5. juli [[1205]] fremmet paven prinsippet at jødene var fordømt til evig [[slaveri]] ettersom de hadde korsfestet [[Jesus Kristus|Kristus]]. I England fulgte den verdslige makten Kirkens initiativ. Kong [[Johan av England]], som hadde kommet i gjeld til det jødiske samfunn mens han var i Irland, behandlet jødene først med overflatisk overbærenhet. Han bekreftet charteret til rabbi Josce og hans sønner og gjorde det gjeldende for alle jøder i England; han skrev et skarp protest til ordføreren i London om angrepene som fortsatt skjedde mot jødene i byen, og i andre byer i England. Han utpekte en erkeprest for alle engelske jøder den 12. juli 1199.

Da Normandie gikk tapt 1205 synes det som om Johans holdning overfor jødene endret seg. På høyden av hans triumf over paven i 1210 krevde han et beløp på ikke mindre enn 100 000 pund fra de religiøse hus i England, og samtidig 66 000 mark fra jødene. En av de sistnevnte, Abraham of Bristol, som nektet å betale hans kvote på 10 000 mark, hadde på kongens ordre fått syv hans tenner trukket ut, en om dagen inntil han betalte.<ref>Roger of Wendover, ii. 232; men se også Ramsay: "Angevin Empire," side 426, London, 1903</ref>

Selv om Johan presset så mye som han kunne få ut av det jødiske samfunnet, var de samtidig et viktig element på hans side i trekantstriden mellom konge, baroner og landdistriktene som utgjør den konstituerende historie i England i løpet av hans regime og under hans sønn. Selv i ''[[Magna Carta]]'' ble det lagt inn klausuler som forhindret kongen eller hans jødiske undersåtter å ta renter mens en arv var mindreårig.