Redigerer Ivar Aasen (avsnitt)

=== Senere år ===
[[Fil:Ivaraasen2.JPG|thumb|Ivar Aasen]]
Ivar Aasen gjennomførte en klassereise fra småbrukersønn til statsstipendiat. Han takket nei til fast [[professor]]stilling. Han reiste over hele Norge på en tid da det var vanskelig å reise, og prosjektet hans møtte motstand. Allikevel er Aasens liv fattig på ytre begivenheter.

Aasens følelsesliv er lite kjent, og det er få kilder å øse av. Han hadde god råd, men brukte lite penger på seg selv, og bodde dårlig hele livet. Han førte dagbok fra 1830 av, men den inneholder for det meste tørre beskrivelser av været og korte notiser om hvilke sykdommer han led av, hvem han hadde møtt og hva han hadde lest, dessuten handlingsreferater av teaterstykkene han hadde sett.<ref>Dag og Tid 2. august 2013, s.16.</ref>

[[Ottar Grepstad]] understreker at den tradisjonelle fremstillingen av Aasen som en fattigslig og ensom stakkar er en misvisende myte, lansert av [[Kristofer Janson]] i Aasens levetid, som senere ble ukritisk kopiert inn i litteraturhistorien. Selv klaget Aasen over alle som kom på besøk og ikke ga ham arbeidsro. Han slo seg gjerne løs i godt selskap. Statsstipendet gjorde at han ikke behøvde å leve trangt og han etterlot seg en formue på omkring 2 millioner kroner i dagens kroneverdi, samt en boksamling på {{formatnum:2800}} bind.<ref>Klassekampen 1. august 2013 s.26-27</ref><ref>Dag og Tid, 16. august 2013, s.26.</ref>

Aasen var ingen flittig brevskriver, de fleste brevene er svar på spørsmål; vennen [[Mauritz Aarflot]] (sønnesønn av Sivert Aarflot) fikk brev hvert år, broren Jon hvert tredje. Aasen hadde ingen utstrakt korrespondanse med den gryende målbevegelsen. [[Henrik Krohn]] har bare fått ett brev, [[Georg Grieg]] noen få og [[Jan Prahl]] ingen.
{{sitat|Trøytt naar soli ho stig i hav<br>
stridsmann søkjer sitt svæve;<br>
sæl no søv under hovustav<br>
Ivar Aasen hin gjæve.<br>
Minne vil vaka um denne grav<br>
i all æve.|[[Arne Garborg]], trykt 23. februar 1897
|align=right}}
Hverken i brev eller dagbøker gikk Ivar Aasen noen gang helt over til sitt eget språk, han skrev noen få landsmålsbrev, men holdt seg for det meste til dansk, som han var vant til. Både dagbøkene og brevene ble utgitt i 1957–60.

Ved siden av det språkfaglige ga Aasen også ut en del andre bøker, bl.a. ''En liden Læsebog i Gammel Norsk'' (1854), syngespillet ''Ervingen'' (1855), ''Norske Ordsprog'' (1856, endelig utgave 1881) og diktsamlingen ''Symra'' (1863, endelig utgave 1875). Hans lengste sammenhengende tekst på [[nynorsk|landsmål]] er ''Heimsyn: ei snøgg Umsjaaing yver Skapningen og Menneskja: tilmaatad fyre Ungdomen'' (1875). Boken er på 96 sider og har aldri vært mye lest, derimot har flere av sangene fra ''Ervingen'' og ''Symra'' blitt folkeeie.

Ivar Aasen var en svært selvkritisk forfatter; de fleste av hans arbeider foreligger i to versjoner, der den seneste er den mest gjennomarbeidede og endelige. I tillegg skrev han mye for skrivebordsskuffen, både dikt, artikler og vitenskapelige arbeider. Mye av dette er trykt [[posthum|etter hans død]], og flere utgivelser er fortsatt under forberedelse.

Den tradisjonelle fremstillingen av Ivar Aasen er preget av at det lettest tilgjengelige kildematerialet stammer fra Aasens siste år. Et karakteristisk eksempel er [[Anders Hovden]]s biografi ''Ivar Aasen i Kvardagslaget''. Hovden kjente Aasen som gammel, og fremstiller en Aasen som er syk, ensom og går i hullete sokker. Den moderne biografen Stephen Walton mener dette bildet er for ensidig, og mener at Aasen nok både tok seg bedre ut og var mer sosialt aktiv i yngre år. Men de som kjente ham på 1840- og 1850-tallet har ikke skrevet bøker om ham. Ivar Aasen lot seg bare fotografere ved noen få anledninger. Det finnes ingen bilder av den unge Aasen, men ett bilde hvor han ser ut til å være i femtiårsalderen, og resten av bildene stammer fra hans høye alderdom.