Redigerer Italias samling (avsnitt)

===Nasjonalisme som ideologisk øvelse (1831–1847)===
Etter at to revolusjonsforsøk på ti år begge endte med fiasko, begynte nå en roligere periode for italienske nasjonalister. Det var behov for en samlende idé. Det kom særlig tre konkurrerende. [[Giuseppe Mazzini]] representerte den sekulære, humanistiske republikken, [[Vincenzo Gioberti]] en kristen samling med paven som overhode og [[Cesare Balbo]] samling av Italia som et monarki under Piemontes ledelse.

====Mazzini og republikanismen====
[[Bilde:Giuseppe Mazzini.jpg|miniatyr|[[Giuseppe Mazzini]] var en ledende nasjonalist og republikaner som agiterte for samling via sin gruppe ''[[La Giovine Italia]]''.]]
Giuseppe Mazzini kom fra [[Genova]] og var bare noen dager gammel da byen ble del av det franske riket, og 10 år gammel da det ble del av Sardinia-Piemonte. Mazzini ble særlig påvirket av sin mor til å lese italienske klassikere, men også [[Voltaire]], [[Jean-Jacques Rousseau]], [[Johann Wolfgang von Goethe]], [[Friedrich Schiller]], [[Lord Byron]] og mange flere. Han studerte juss, men ble som 25-åring arrestert og dømt til eksil for sine kritiske kommentarer mot Sardinia-Piemonte. Han endte opp i [[Marseille]], der han også møtte andre patrioter. Han lot seg inspirere av Bounarrotis politikk og mente at Italia måtte være én nasjonalstat og republikk.<ref>Side 176-77, Cassina Wolff</ref> Mazzini sendte også i juni 1831 en appell til kong Karl Albert av Sardinia-Piemonte (Karl Felix døde i april samme år) om at han måtte støtte kampen for uavhengighet, ellers måtte nasjonalistene velge republikanisme.<ref>Side 80, Lyttelton</ref>

Mazzini videreutviklet de politiske ideene sine i Marseille. Imidlertid hadde han allerede før han kom dit bestemt seg for at en nasjonalistisk gruppe ikke kunne overleve gjennom hemmelige organisasjoner med hemmelige mål. Mazzini hadde tro på et utopisk Italia der alle arbeidet sammen i en harmonisk og samarbeidende ånd, men bare dersom de lyktes i å ta initiativet, og å danne en nytt politisk identitet. Derfor skapte han den nasjonalistiske bevegelsen ''[[La Giovine Italia]]'' («Det unge Italia»). Bevegelsen hadde som mål å opplyse befolkningen og å planlegge opprør.<ref>Side 72, Haddock</ref>

La Giovine Italia ga ut eget tidsskrift i tillegg til Mazzinis egne publikasjoner der de manet til en intern samlingsbevegelse, ikke en der de var avhengig av utenlandske krefter. På mange måter ble La Giovine Italia det første politiske partiet i Italia. Mazzini brukte ofte i sine verker betegnelsen ''il popolo'' («folket»), og det var alle italienere som delte språk, historie, tradisjoner og idealer. Det var dermed ikke en etnisk, men en politisk nasjonalisme der alle som støttet opp om Mazzinis tanker var med. Den var imidlertid ikke politisk i en sosialistisk retning, og ''folket'' betyr ikke ''arbeiderklassen'' eller ''massene''. Noe senere tok Mazzini avstand fra [[Karl Marx]], han ville heller samle det folket som var i Italia fremfor å dele dem inn i grupper.<ref>Side 178-179, Cassina Wolff</ref>

Opprørene som ble organisert eller i det minste inspirert av La Giovine Italia, ble mislykkede i stor grad, men forsøkene hadde sin egen propagandaverdi. Om forsøkene var dårlige, var det også klart at administrasjonen av de forskjellige rikene hadde vært svak både i 1821 og 1830. I tillegg var forsøket på å danne et samlet Italia en ny retning, og tanken om lokal tilhørighet fremsto som anakronistisk.<ref>Side 72-73, Haddock</ref>

====Gioberti og ny-guelferne====
[[Bilde:Vincenzo Gioberti iii.jpg |miniatyr|[[Vincenzo Gioberti]] ønsket en konføderasjon av små stater samlet under paven.]]En annen intellektuell inndeling av frihetskjempere i Italia var i ny-guelfere og ny-ghibellinere, basert på kampen mellom [[ghibellinerne og guelferne]] på tolvhundretallet, der de førstnevnte var keisertro og de sistnevnte pavetro. Ny-guelferne argumenterte sterkt for at det var den dekadente renessansen som ledet Italia vekk fra selvstendighet, og at motreformasjonen og videre støtte til kirken var det eneste naturlige.<ref>Side 85, Lyttelton</ref>

Den piemontesiske presten Vincenzo Gioberti markerte seg særlig i 1840-årene. I 1843 ga han ut boken ''Del primato morale e civile degli Italiani'' («Om italienernes moralske og sivile overlegenhet»). Her argumenterte han med en blanding av realisme og utopisk tankegods for et Italia styrt som en konføderasjon av stater, der paven var den eneste naturlig samlende element. Det skulle imidlertid være Piemonte som sto for den viktige militære støtten. Boken gikk ikke i dybden med eventuelle politiske reformer eller diplomatiske problemer mellom paven og det katolske Østerrike, og hadde som funksjon å forene italienerne uten å provosere noen.<ref>Side 75, Haddock</ref>

Gioberti hadde flørtet med sympati med carboneriene, og han måtte i 1833 gå i asyl. Da boken kom ut, var han ikke lenger republikaner eller demokrat – noe han ble senere – men så for seg en mellomvei mellom enevelde og konstitusjonelt monarki. Monarkene, altså paven, skulle støtte seg på et statsråd valgt av aristokratene. Boken til Gioberti ble en bestselger i Italia og ble solgt i 80 000 eksemplarer.<ref>Side 183, Cassina Wolff</ref>

====Balbos konstitusjonelle monarki====
[[Bilde:Cesare Balbo 1848.jpg|miniatyr|[[Cesare Balbo]] mente at den eneste måten å sikre et stabilt styre på, var gjennom et konstitusjonelt monarki med Piemonte som dominerende.]]
Allerede året etter boken til Gioberti kom Cesare Balbo ut med sin bok, ''Delle speranze d’Italia'' («Italias håp»). Også denne ble overraskende populær. Balbo gikk ut mot Giobertis verk fordi han hadde et grunnleggende motsatt syn på Italias splittelse: For Balbo, som for [[Niccolò Machiavelli]] før ham, var det Kirken som splittet Italia. Slik ble Balbos retning kalt en neoghibellisme som en motpol til Giobertis neoguelfisme.<ref name="enåttefire">Side 184, Cassina Wolff</ref>

Der Gioberti og til en viss grad Mazzini hadde vage tanker for gjennomføringen av sine ideer, hadde grev Cesare Balbo en langt mer presis gjennomgang. Liberale elementer innen overklassen og middelklassen skulle møtes på en politisk plattform med kompromisser mellom liberalisme og katolisisme, bevaring av privat eiendomsrett og sosiale reformer og fremskritt og konservatisme. Deretter skulle den piemontesiske hæren gjennomføre et oppgjør og overtale eller tvinge kongen til å utstede en grunnlov inspirert av fransk og britisk tankegods. Neste skritt var å vente på det riktige tidspunkt og så erklære krig for å erobre landområdene øst for Piemonte.<ref name="enåttefire" /> Tanken var at Østerrike kunne akseptere et tap i Nord-Italia mot å styrkes på Balkan.<ref name="søttiseks">Side 76, Haddock</ref>

Balbos fetter, [[Massimo d’Azeglio]], opplevde personlig opptøyene i Romagna i 1845, og hans observasjoner var at både de revolusjonære og styresmaktene var svært dårlig styrt. Grunnen til at Mazzini hadde så stor popularitet, var nettopp at fyrstene styrte landet så dårlig at en republikk var langt mer fristende. D’Azeglio advarte fyrstene om at de bare ville beholde makten dersom de gikk med på politiske og sosiale reformer. Samtidig måtte også Det unge Italia lære at det ikke var så enkelt å få med seg folk på opprør i deres navn; revolusjonen måtte forklares nøye før den kunne brukes.<ref name="søttiseks" />