Redigerer Isfjorden (Svalbard) (avsnitt)

==== Bentisk liv ====
Forekomsten av [[bentos]] (bunndyr) er betydelig i sedimentrike fjorder som Adventfjorden, med overlevelsesmuligheter helt ned mot 30 meters dybde for autotrofiske organismer på fjordbunnen. En studie i 2006-07 kartla mer enn 52 arter av meio- og makrobentos i Adventfjorden<ref name="Pawlowska" />, mens en annen studie fant 46 arter av bentiske [[poredyr]] (encellede protister) fordelt på 37 slekter.<ref>Majewski, Wojciech, og Zajaczkowski, Marek: [http://jfr.geoscienceworld.org/content/37/2/107.abstract «Benthic foraminifera in Adventfjorden, Svlabrd: Last 50 years of local hydrographic changes»], i ''Journal of Foraminiferal Research'', volum 37 nummer 2 2007, side 107-124.</ref> Selv på havbunnen kan fotosyntese foretas av makrofytter, og makroalger på havbunnen produserer generelt mer karbon enn hva plankton gjør, selv om karbonen ikke kommer til samme nytte lengre oppe i vannsøylen (pelagisk).<ref name="Weslawski30" />

Det bentiske bunnlivet er avhengig av mengden organisk materiale som synker fra høyere i vannsøylen, lystilfang, sedimentbevegelse, turbulens og mineralsk avrenning fra brevann.<ref name="Pawlowska" /> Det er størst andel bunnsand og lavest tilfang av sedimenter, leire, og organisk materiale om vinteren. Høyest tilførsel av døde alger og andre mikroorganismer til fjordbunnen forekommer i april, mens mengden leirsedimenter er størst om sommeren. Derimot er mengden dødt, organisk materiale også høyt om senhøsten med en topp i november, fordi opphøret av elveføring fører til redusert turbulens i vannmassene slik at det organiske materialet på fjordbunnen ligger roligere og mer tilgjengelig for bunnfaunaen.<ref name="Pawlowska" />

[[Mikrofytobentos]] omfatter mikroskopiske [[alge]]r og andre [[protister]], og mudderbunnen forhindrer at strømmer og turbulens fører mikroorganismene utover i dypet hvor det er for lite lys til at de kan overleve. Den stadige avsetningen av døde pelagiske organismer fra vannsøylen, gir liv til bakterier på havbunnen som omsetter de døde organismene til næringsstoffer. Bakteriene gir grunnlag for autotrofiske diatomer som kan observeres som olivengrønne dekker på steiner og fjordbunn, eller på tidevannsflater. Akkurat som i vannsøylen, vil også bunnlevende diatomer (''Gyrosigma'' sp.) utskille polysakkarider som gir mat for mikrober, som i sin tur spises av flagellater, som i sin tur spises av flimmerdyr (ciliater) og dinoflagellater (0,1&nbsp;mm).<ref name="Weslawski20" />

[[Meiobentos]] (< 0,5&nbsp;mm) er en svært variert gruppe i elvefjordenes sedimenter, med hoppekreps-ordenen av leddete ''Harpacticoida'', [[flerbørstemarker]] (''Polychaeta''), [[rundormer]] (''Nematoda''), og bjørneliknende ''Tardigrada'' - totalt mer enn 200 fargeløse, dyre- eller planteetende arter. Meiobentos utgjøres også av flimmerdyr og dinoflagellater, som kan forlate fjordbunnen sporadisk for å jakte eller forflytte seg, og gir næring for større dyr. Den dominerende slekten av meiofauna i sand og grusbunn er de myke [[flimmerorm]]ene (''Turbellaria''), en gruppe av [[flatorm]]ene som livnærer seg på [[protozo]]-[[flimmerdyr]]. I finkornet slambunn med lavt oksygeninnhold og høyt næringsinnhold dominerer rundormene med flere titalls arter i Adventfjorden. Ørsmå hoppekreps av ''Harpacticoida''-ordenen og edderkpp-liknende ''Halacarida'' foretrekker fine sedimenter rike på alger og diatomer. Meiofauna er mest tallrik i de næringsrike delta-områdene (10.000 per 10&nbsp;cm²), og mindre tallrike i grovere sedimenter (10 - 100 per 10&nbsp;cm²).<ref name="Weslawski20" /> Den bentiske meiofanuaen er størst i april-mai og i oktober-november, og minst i februar og i juli-august. I en studie i Adventfjorden 2006-07 var den biologiske mengden størst om våren og minst fra november - og gjennom året utgjorde rundormer (''Nematoda'') hele 90 % av individene blant 10 arter, øvrige betydelige grupper er havbørsteormer og ''Herpacticoida''.<ref name="Pawlowska" /> Mer sjeldne er [[muslingkreps]] (''Ostracoda'').

[[Makrozoobentos]] (> 0,5&nbsp;mm) er også tallrike, men finnes i mindre variasjon i de fine og næringsrike tidevannssedimentene med skiftende saltholdighet, nær land. Her lever arter av ormedyr og det viktige krepsdyret ''Onisimus litoralis''. Rur-arten ''Semibalanus balanoides'' lever på steinbunn i tidevannssonen, sammen med grønne og brune alger. Under steinene lever amfipoder av slekten ''Gammarus''. Blant tang og alger lever også sneglene ''Margarites helicinus'', krepsdyrene ''Caprella septentrionalis'', og fisk som ulkearten ''Myoxocephalus scorpius''.<ref name="Weslawski20" /> I studien 2006-07 var mengden makrozoobentos høyest i april og lavest i juli, med en ny topp i november. Gjennom året utgjorde [[flerbørstemarker]] hele 52&nbsp;% av individene blant 42 arter i Adventfjorden. Øvrige betydelige grupper var [[bløtdyr]] (''Mollusca'') som utgjorde 33&nbsp;%, og [[krepsdyr]] (''Crustacea'') med 7&nbsp;%.<ref name="Pawlowska" />

I finkornede sedimenter på mer enn 20 meters dybde, dominerer ulike ormedyr som lever av dødt materiale fra høyere lag. I bratte skråninger hvor vannmasser og sedimenter stadig beveger seg, dominerer mindre ormedyr som ''Chaetozone setosa'' og ''Cossura longocirrata''. Videre nedover i det stabile bunnmiljøet kan bofaste, større ormedyr som ''Maldane sarsi'' og ''Pectinaria hyperborea'' overleve, sammen med dyreetende snegler som den store ''Buccinum undatum'' og den mindre ''Cylichna occulta''.<ref name="Weslawski20" />

[[Makroalge]]r er mer iøynefallende og distinkte grupper av alger og brunalger i grunne kystfarvann, som danner plante-liknende [[tang]]. De antar størrelser på flere centimeter eller meter, noe som øker sjansen for å tilegne seg føde og overleve selv. Makrofytter (tang, «grønske») tilfører store mengder organisk materiale og oksygen, og er en viktigere del av fjordens økosystem enn hva mikrofytobentos er, og mange kan observeres fra tidevannsområdet og ned mot 10 meters dybde som brun (''Saccharina latissima, Palmaria palmata, Fucus distichus/evanescens, Desmarestia aculeata'') eller grønn (''Acrosiphonia'' sp., ''Ulva'' sp.) «tang».<ref name="Weslawski20" /> Tang av slektene ''Laminaria'' (''Laminaria digitata'') og ''Alaria'' (''Alaria esculenta'') kan bli 2-3 meter lange, de har fytosyntetitiske pigmenter - men der stopper også den organiske likheten med planter. De kan danne veritable «skoger» under vann, som de gjør i stort antall ved [[Bohemanflya]] på nordsiden av Isfjorden. Rødalger gjør enda bedre bruk av det sparsomme sollyset i sin fotosyntese, og kan derfor overleve noe dypere nedover enn brunalgene. Når is eller stormer skurer bentiske alger av fjordbunn eller steiner, føres de enten ned i dypet og fortæres av bakterier, eller opp på land hvor de blandes med sand og slam til en illeluktende masse.<ref name="Weslawski20" />