Redigerer Irene av Athen (avsnitt)

=== Keiserinne ===

Pave [[Leo III]] ble kronet til «romersk keiser» på juledagen 800. Ettersom Irene var regent og en kvinne, var den østromerske keisertittelen ledig, slik paven og Karl den store forsto det. Som kvinne hadde hun intet lovlig krav på den bysantinske tronen.<ref name="Bauer_391"/> Imidlertid gjorde Karl intet krv på keisertronen i Konstantinopel, likevel følte Østromerriket sine posisjon som det sanne romerske keiserdømme truet og begynte å framheve sin overlegenhet og romerske identitet. Forholdene mellom de to rikene ble værende anstrengte. Det hevdes at Irene skal ha vurdert en ekteskapsallianse mellom seg selv og Karl den store, men i henhold til [[Theophanes bekjenneren]], den eneste som nevner dette, ble opplegget forpurret av [[Aetios]], en av hennes tilhengere ved hoffet.<ref>Garland (1998), s. 89</ref>

Da Konstantin ble myndig begynte han å bli rastløs under hennes uinnskrenkete styre. Et forsøk på fri seg selv med makt ble møtt og knust av keiserinnen, som forlangte at eden om troskap heretter skulle gjelde hennes navn alene. Misnøyen som dette førte til svulmet opp til åpen motstand i 790, og soldatene, ledet av hæren fra theme Armeniakon, utropte formelt Konstantin VI som enehersker. Hun hadde slitt med å holde på makten i tre år, men for mange menn i Konstantinopel mislikte hennes styre, og hun ble tvunget til å overlate sin autoritet til sin sønn.<ref name="Bauer_390">Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of the Medieval World'', s. 390</ref>

Et hult skinn av vennskap ble opprettholdt mellom Konstantin og Irene. Hennes tittel som keiserinne ble bekreftet i 792, men de rivaliserende fraksjonene ble værende. Beklageligvis for Konstantins tilhengere, han viste seg å være, ordene til historikeren Susan Wise Bauer, «svak, sadistisk og inkompetent.»<ref name="Bauer_390"/> I 791 satte han i gang på det militær angrepet mot bulgarerne som hans bestefar hadde planlagt, og uten militær kunnskap ble han knusende beseiret. Han flyktet tilbake til Konstantinopel etter å mistet svært mange menn. Keisergarden i hovedstaden innså at de hadde gjort et feiltak og begynte å planlegge en sammensvergelse som ville plassere Konstantins onkel Nikeforos på tronen. Som sin far oppdaget Konstantin sammensvergelsen. Istedenfor å vise nåde fikk han alle fem av sine onkler arrestert. Nikeforos, som antagelig ikke hadde selv deltatt i sammensvergelsen, ble blindet ved at hans øyne ble stukket ut, og de fire andre onklene fikk tungene skåret av.<ref name="Bauer_390"/>

Deretter havnet han på nytt i konflikt med bulgarerne, som truet med å invadere [[Trakia]] om ikke Konstantin IV betalte tributt. Han sendte en fornærmende beskjed tilbake, og da den bulgarske hæren nærmet seg, mistet han motet. Han red ut og forhandlet med [[Kardam av Bulgaria|Kardam]] hvor han underkastet seg og ville betale tributt likevel. Denne ydmykelsen var for mye for den bysantinske hæren. Irene sammen med ledende menn og offiserer møttes. Det ble besluttet at Konstantin IV måtte fjernes.<ref name="Bauer_390"/> Da keiseren forlot [[At Meydani|Hippodrome]] i juni 797 oppdaget han palassets vakter nærme seg. Han forsto øyeblikkelig at de kom for å overmanne ham. Han løpt igjennom hovedstadens gater, ned til havnen og kom seg ombord en av sine krigsskip. Skipets kaptein var lojal til keiserinnen, og de førte ham tilbake til palasset hvor han ble stengt inne i purpurrommet hvor han ble født. Theophanes bekjenneren har fortalt at «rundt den niende timen ble han forferdelig og uhelbredelig med den hensikt å drepe ham.»<ref name="Bauer_391"/> Med den samme skjebnen som han selv hadde påført sine onkler, døde han av sine sår flere dager senere. En [[solformørkelse]] i slutten av august ble av enkelte tilskrevet Guds misnøye.<ref>[https://eclipse.gsfc.nasa.gov/SEsearch/SEsearchmap.php?Ecl=07970826 «Total Solar Eclipse of 797 August 26»], NASA Eclipse Web Site</ref>

Selv om det ofte er hevdet at som monark kalte Irene seg selv for ''[[basileus]]'' (βασιλεύς), «keiser», fram ''basilissa'' (βασίλισσα), «keiserinne», er det faktisk kun tre tilfeller hvor det er dokumentert at hun benyttet tittelen ''basileus'': to juridiske dokumenter hvor hun signert selv som «keiser av romerne» og en gullmynt preget av henne funnet på Sicilia som har tittelen ''basileus''. For det siste tilfellet er bokstavene på mynten av slik dårlig kvalitet at tilskrivelsen til Irene er problematisk. Hun benyttet uansett tittelen ''basilissa'' i alle andre dokumenter, mynter og segler.<ref>James, Liz (2009): «Men, Women, Eunuchs: Gender, Sex, and Power » i: Haldon, J., red.: ''A Social History of Byzantium'', ISBN 978-1-4051-3241-1, s. 45-46</ref>