Redigerer Hundreårskrigen (avsnitt)

=== Første fred: 1360–1369 ===
[[Fil:100 Years War France 1435 no-1.svg|mini|Situasjonen i 1435]]
Da [[Johan II av Frankrike|Johan II]]s sønn [[Ludvig I av Anjou|Ludvig I]], hertug av Anjou, sendt til de engelske som gissel på vegne av Johan II, rømte i [[1362]], overga Johan II seg ridderlig og vendte frivillig til fangenskap til England. Han døde i fangenskap i [[1364]] og [[Karl V av Frankrike|Karl V]] etterfulgte ham som konge av Frankrike.

Freden i Brétigny hadde fått Edvard til å gi avkall på sitt krav på den franske trone. På samme tid utvidet det stort hans områder i [[Aquitaine]] og bekreftet hans erobring av [[Calais]]. Den ratifiserte versjonen, freden i Calais, hadde en mindre endring: utveksling av nasjonale avsvergelser ville skje etter utveksling av områder, ikke umiddelbart, slik som det hadde blitt fastsatt i fredsavtalen i Brétigny.

Grunnet [[kongedømmet Navarra]]s angrep i Frankrike, gjorde Edvard III ytterligere et forsøk på å kreve større territorier fra den franske konge. Karl V passifiserte kongen av Navarra ganske raskt. Med tiden hadde Edvard III glemt den formelle utvekslingen av avsvergelser av nasjonaliteter. Imidlertid måtte begge monarkene ''de facto'' oppfylle avtalen; Edvard III måtte slutte å benytte seg av det franske våpenskjoldet som en del av det engelske, og agenter fra den franske kongene kunne ikke lenger trenge seg inn i Aquitaine.

Prinsen av Wales, nå også fyrste av Aquitaine, la skatt på sine undersåtter for at de skulle betale for krigen i [[Kongedømmet Castilla|Castilla]]. Protester kom ikke fra folkene i de områdene som nylig var blitt avgitt til den engelske kronen, fra engelske [[Gascogne]]. Før tapet av fransk overherredømme, hadde folkene i Gascogne vært kontrollert av en fjern hertug, men nå ville de engelske ha langt tettere kontroll på dem. Således protesterte greven av Armagnac til sin lensherre, som var kongen av England, men selv før det var mulig for den engelske monarken å svare, hadde greven bedt om innblanding fra Paris.

Innledningsvis var ikke [[Karl V av Frankrike|Karl V]] sikker på hvordan han skulle forholde seg til denne bønnen. Om han aksepterte, ville det være jevngodt med å bryte fredsavtalen. Han samrådde med sin advokater og rådgivere. De argumenterte at ettersom Edvard III ikke hadde gjort utvekslingen av avsvergelser, var Aquitaine fortsatt under fransk overhøyhet og Karl V kunne lovlig akseptere bønnen. I [[1369]] erklærte Karl V av Frankrike krig mot Edvard III under det påskudd at han ikke hadde oppfylt vilkårene i fredsavtalen i Brétigny.