Redigerer Hilmar Reksten (avsnitt)

=== Outsider i Nortraship ===

Reksten ble snart befraktningssjef i Nortraship, men fikk en kortvarig karriere på kontoret i Broad Street på Manhattan: Høsten 1940 overførte Reksten et av skipene sine, DS «Octavian», fra Nortraship til det Panama-registrerte selskapet East and West Shipping, som han selv kontrollerte. Han brøt dermed regelen om at alle norske skip skulle underlegges Nortraship, selv om han hevdet å ha fått dispensasjon fra norske myndigheter.<ref name="Kristian Roll 2003">Jens Kristian Thune og Kristian Roll: ''Sluttberetning til Bergen Skifterett i konkursbo nr.34/80'', del 1 (2003), s. 20</ref> Han unngikk å bli avskjediget fra Nortraship, men ble 17. september 1940 overflyttet til sjefsstillingen ved Nortraships avdeling for skipsregnskap. Imidlertid hadde Reksten havnet på kant med flere av Nortraships ledere, og hans kommende tid i New York ble preget av en rekke konflikter.<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Atle Thowsen
| redaktør= 
| utgivelsesår= 1992
| artikkel=
| tittel= Nortraship. Profitt og patriotisme
| bind=
| utgave=
| utgivelsessted= Oslo
| forlag= Grøndahl og Dreyer
| side= 223ff
| isbn= 
| kommentar=
| url=
}}</ref>

[[Fil:Torpedoed merchant ship.jpg|mini|Torpedert handelsfartøy under beskytning {{Byline|Fra Imperial War Museum}}]]
I september [[1941]] reiste Reksten tilbake til London, hvor han ble knyttet til den norske eksiladministrasjonen, og samarbeidet tett med statsminister [[Johan Nygaardsvold]], utenriksminister [[Trygve Lie]], forsyningsminister/skipsfartsminister [[Arne Sunde]] og andre regjeringsmedlemmer. [[Forsyningsdepartementet]] engasjerte Reksten til å forhandle med det britiske Ministry of War Transport om fordelingen av norsk-britiske linjeinteresser og overføring av britisk tonnasje som erstatning for norske skipstap. Men protester fra Nortraships London-sjef, [[Ingolf Hysing Olsen]], som mente disse forhandlingene var å blande seg i Nortraships egne saker, førte til at Reksten ble satt på andre oppdrag, men ikke i London.<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Kristian Ilner
| redaktør= 
| utgivelsesår= 2006
| artikkel=
| tittel= Reksten
| bind=
| utgave=
| utgivelsessted= Bergen
| forlag= Vigmostad & Bjørke| side= 84
| isbn= 
| kommentar=
| url=
}}</ref> Følgelig sendte Forsyningsdepartementet ham i februar [[1942]] tilbake til New York blant annet for å evaluere Nortraships organisasjon der og ledernes funksjon. Særlig kritisk var han mot Nortraship-sjefen [[Øivind Lorentzen]], samt Hysing-Olsen. Reksten erklærte at han følte seg mer kompetent til å styre Nortraship enn disse to.

I krigens første år slo Reksten seg opp i Nortraship. Denne fremgangen blir vanligvis forklart med hans dyktighet og sjarm. Særlig hans evne til å skaffe og utnytte informasjon kom ham til god hjelp. Men til syvende og sist var han en nykommer i det etablerte redermiljøets øyne. Han var kritisk til satsingen på linjefart, som også utgjorde den mest prestisjetunge delen av norsk skipsfart. Dermed la Reksten seg ut med mektige aktører, og til slutt kunne heller ikke hans viktige politiske støttespillere hindre at han ble skjøvet i bakgrunnen.<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Atle Thowsen
| redaktør= 
| utgivelsesår= 1992
| artikkel=
| tittel= Nortraship. Profitt og patriotisme
| bind=
| utgave=
| utgivelsessted= Oslo
| forlag= Grøndahl og Dreyer
| side= 289
| isbn= 
| kommentar=
| url=
}}</ref> 

Reksten fikk et engasjement ved Nortraships kontor i [[Montréal]], hvorpå han førte forhandlinger med amerikanske myndigheter om fornyelse av den norske flåten, samt reparasjoner og erstatningsutbetalinger. Det var et arbeid som ga ham mange verdifulle kontakter, og forhandlingenes vellykkede utfall beviste at Reksten fortsatt var en viktig ressurs for Nortraship. Men da han i mars [[1943]] dro tilbake til London igjen, var han i realiteten helt ute av Nortraship.