Redigerer Henrik II av England (avsnitt)

=== Herredømmet over Irland ===
{{utdypende|Den normanniske invasjon av Irland}}
[[Fil:MarriageAoifeStrongbow.jpg|thumb|right|400px|''Ekteskapet mellom Aoife og Strongbow'' (1854) av [[Daniel Maclise]], en romantisk avbildning av unionen mellom den irske kongsdatteren og den normanniske erobreren Strongbow i ruinene av [[Waterford]].]]
Kort tid etter at han ble kronet, sendte Henrik en diplomat til den nylig valgte [[pave Hadrian IV]]. Ledet av biskop [[Arnulf av Lisieux]] dro en gruppe av geistlige for å be om tillatelse for Henrik til å invadere [[Irland]]. De fleste historikere er enige om at det resulterte i [[Pavelig bulle|pavebullen]] ''[[Laudabiliter]]''. Det er mulig at Henrik handlet under påvirkning av en «Canterbury-konspirasjon» hvor de engelske geistlige strebet etter å dominere den irske kirke,<ref>Warren, ''Henry II''</ref> men det er også mulig at Henriks intensjoner rett og slett var å sikre et herredømme for sin yngre bror [[William FitzEmpress]].

Mens planene for invasjonen ble lagt, døde William, og Irland ble ignorert. Det var ikke før 1166 at de igjen kom til overflaten. Dette året ble en mindre irsk prins, [[Diarmaid Mac Murchadha]], fordrevet fra sitt område i [[Leinster]] av Irlands [[Overkonge (Irland)|overkonge]] [[Muirchertach MacLochlainn]]. Diarmaid fulgte Henrik til Aquitaine for å søke støtte til å ta kontrollen tilbake. Henrik skaffet fotsoldater, riddere og adelige tilgjengelig for saken. Den mest prominente var en [[normannere|normanner]] fra [[Wales]], [[Richard de Clare, 2. jarl av Pembroke]], med tilnavnet «Strongbow». I bytte for hans lojalitet lovte Diarmaid sin datter [[Aoife av Leinster]] til jarl Richard Strongbow, samt å gjøre ham til arving og etterfølger av sitt kongedømme.

[[Fil:Pope Hadrian IV.jpg|thumb|150px|left|Pave Hadrian IV, den eneste engelske pave, ga Henrik II tillatelse til å invadere Irland.]]
Strongbow gikk i land i nærheten av [[Waterford]] den 23. august 1170 med en styrke, etter sigende på 200 riddere og 1&nbsp;000 fotsoldater. Waterford ble øyeblikkelig erobret og i løpet av neste måned også [[Dublin]]. Normannerne gjeninnsatte Diarmaid til hans tradisjonelle besittelser, men det ble raskt opplagt at Henrik ikke hadde tilbudt hjelp av ren vennlighet, og Diarmaid fikk ikke nyte sin posisjon lenge. Han døde i [[Ferns]] i mai 1171 og etterlot sitt rike til Strongbow. Irene var ikke beredt på en utenlandsk herre og forente seg under en ny overkonge, [[Ruaidrí Ua Conchobair]]. Strongbow ble omringet i Dublin, men beleiringen kollapset da Henrik gikk i land i Waterford den 17. oktober 1171 med en veldig hær, kanskje opptil 500 riddere og 4&nbsp;000 fotsoldater i 400 skip. I Irland erklærte han seg som lord av Irland. Alle normannere, blant dem mange irske prinser, sverget troskap til ham. Etter seks måneder dro Henrik tilbake til England og kom aldri tilbake. Senere utropte han sin unge sønn, den framtidige kong [[Johan av England]], til lord av Irland.<ref>Pool, Austin Lane: ''From Domesday Book to Magna Carta 1087-1216'', 2.utg. Oxford 1955. Side 306-307</ref>

Diarmaids appell for utenlandsk hjelp bidro til Englands erobring av Irland og førte til 800 år med engelsk overherredømme. Endringen var så gjennomgående at Diarmaid fortsatt blir husket som Irlands fremste forræder. I 1172, ved [[Laudabiliter|kirkemøtet i Cashel]], ble katolisisme proklamert som den eneste tillatte religiøse praksis i Irland.