Redigerer Henriette Bie Lorentzen (avsnitt)

== Fred, humanisme, kvinnesak og menneskerettigheter (1945–2001) ==

[[File:Fogelstad.jpg|thumb|[[Fogelstad|Fogelstad slott]] er et gods i [[Katrineholm kommune]] i Sverige der kvinnegruppa [[Fogelstadsgruppen]] drev Kvinnliga medborgarskolan vid Fogelstad 1922–1954. Godseieren [[Elisabeth Tamm]], liberal politiker, testamenterte herregården til tidsskriftet ''[[Kvinnen og Tiden]]'', men testamentet ble omgjort da abonnementstallene sank.]]
Etter krigen fortsatte Henriette Bie Lorentzen – som hun nå kalte seg – sitt opplysningsarbeid for humanismens idealer, og arbeidet rettet seg særlig mot kvinnene, som hun mente hadde en nøkkelrolle å spille i gjenoppbygningen av landet. I ''Hvor var kvinnene? Elleve kvinner om årene 1945–1960'', en essaysamling redigert av [[Kari Skjønsberg]], skrev hun at hun følte det som en oppgave å være med på å bygge «et samfunn med frihet for nød og frykt, en verden med lik rett for alle, uansett farge, rase eller kjønn».<ref name=HBL1979>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1979 |forfatter=Henriette Bie Lorentzen|redaktør=[[Kari Skjønsberg]]| kapittel= Kvinnen og tiden 1945–1955 | tittel = Hvor var kvinnene? Elleve kvinner om årene 1945–1960 | isbn = 8205120161 | utgivelsessted = Oslo | forlag = [[Gyldendal Norsk Forlag]] | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007070601031 | side = 116 }}</ref> I tiden like etter andre verdenskrig reiste hun landet rundt med foredraget «Menneskeverd»: 
{{sitat|I stedet for bitterhet og hevntanker, formidlet hun sine opplevelser og menneskemøter i fangenskap med en humanitet som gjorde inntrykk på tilhørerne. I årene 1946 og 1947 holdt hun mer enn 100 foredrag (...) Hun var motstander av dødsstraff, et standpunkt hun opprettholdt også i saken mot han som hadde torturert henne|«[https://www.fvn.no/mening/kronikk/i/XbeP3o/torturistens-offer Torturistens offer]»}}

===Norsk Kvinnesaksforening===
Noen uker etter at hun hadde kommet tilbake til Norge fra konsentrasjonsleir ble hun invitert til å åpne det første årsmøtet i [[Norsk Kvinnesaksforening]] (NKF) etter krigen. Hun sa at «sann humanisme er stridende humanisme ... vi må følge våkent med og alltid rope fra når det skjer urett. Vi må gjøre vår innflytelse gjeldende overalt.» Budskapet var helt i tråd med de verdiene [[Nansenskolen]] hadde stått for i 1930-årene og ikke minst [[Anders Platou Wyller]]s tanker om «kjempende humanisme». Hun meldte seg inn i NKF i september 1945 og ble en av de mest sentrale personene i foreningen i de første etterkrigsårene. Hun reiste land og strand rundt og holdt foredrag om kvinnesak, og i samarbeid med foreningens leder [[Margarete Bonnevie]] arbeidet hun for etablering av flere lokallag. Ved omorganiseringen av NKF i 1946 ble hun den første nestlederen i [[Oslo Kvinnesaksforening|Stor-Oslo Kvinnesaksforening]] (senere Oslo Kvinnesaksforening), i perioden 1946–1948; i styret satt også hennes kusiner [[Nora Schjander]] og [[Eva Gram]].<ref>[[Elisabeth Lønnå]] (1996). ''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008073000077 Stolthet og kvinnekamp: Norsk kvinnesaksforenings historie fra 1913]'' (s. 145), [[Gyldendal Norsk Forlag]], 341 sider, ISBN 8205244952</ref> I 1948 ble hun etterfulgt av [[Eva Kolstad]] i vervet.<ref>{{cite news |title=Stor-Oslos Kvinnesaksforening holdt årsmøte |url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_hamarstiftstidendenittentjueni_null_null_19480423_102_93_1 |date=23. april 1948 |work=Hamar Stiftstidende}}</ref> Flere andre av hennes slektninger var også medlemmer av Norsk Kvinnesaksforening, herunder onkelen [[George Wegner Paus]].<ref name=Nylænde>''[[Nylænde]]'', årgang 33, nr. 19, s. 296</ref>

===''Kvinnen og Tiden'' ===
Hun var i perioden 1945–1955 redaktør, utgiver og eier av tidsskriftet ''[[Kvinnen og Tiden]]'', sammen med Norges første kvinnelige statsråd, [[Kirsten Hansteen]]. I redaksjonsrådet satt bl.a. [[Aaslaug Aasland]], [[Margarete Bonnevie]], [[Gerda Evang]], [[Inger Hagerup]], [[Åse Gruda Skard]], [[Halldis Moren Vesaas]], [[Nic Waal]], [[Harriet Holter|Harriet Bog (Holter)]], [[Eva Kolstad]] og [[Rønnaug Eliassen]].

Tidsskriftet ble de første årene utgitt av [[Cappelen forlag]], som ble ledet av hennes fetter [[Henrik Groth]]. Det hadde en hilsen fra [[Märtha av Norge|kronprinsesse Märtha]] i åpningsnummeret og favnet i begynnelsen bredt. Etterhvert som [[den kalde krigen]] tilspisset seg fikk tidsskriftet problemer på grunn av Hansteens tilknytning til [[NKP]], og fra 1947 ønsket ikke lenger Cappelen å stå som utgiver. Tidsskriftet ble deretter utgitt av et eget aksjeselskap, Kvinnen og Tiden A/S, og finansiert av den svenske godseieren og liberale politikeren [[Elisabeth Tamm]], som tilhørte en av Sveriges rikeste familier. Hun testamenterte også Fogelstad slott og det meste av sin formue (flere millioner i 1949-kroner) til tidsskriftet, og det ble opprettet et fond til dette formålet med Bie Lorentzen, Hansteen, [[Gerda Evang]], [[Eva Kolstad]], [[Honorine Hermelin]] og en svensk advokat som styre.

På Fogelstad ble det også holdt forskjellige kurs og arrangementer. Til tross for støtten fra Tamm gikk opplaget nedover, fra en topp på 12&nbsp;000 abonnenter i 1947 til bare 900 i 1955. Bie Lorentzen og Hansteen besluttet derfor å legge ned tidsskriftet og bad Tamm omgjøre testamentet, fordi de ikke følte de kunne gjøre bruk av en så stor formue.<ref>Kari Skjønsberg, ''Hvor var kvinnene? Elleve kvinner om årene 1945–1960''. Oslo, Gyldendal, 1979</ref>

=== Senere liv ===

Fra 1951 hadde hun en deltidsstilling som lektor i norsk og drama ved [[Den kvinnelige industriskole]], og hun ble fast ansatt som lektor der i 1963. Hun var i tillegg skolens inspektør for elevanliggender fra 1966. Den tidligere eleven Nanna Paalgard Pape skrev: «Hun la vekt på andre deler av [norsk]faget enn andre lærere, slik som fortelling, refleksjon, evnen til å se sammenheng og helhet, det å skape historier og kunne formidle dette på en måte som fenget». Hun gikk av med pensjon i 1978.

Bie Lorentzen startet med å samle kvinner til å diskutere litteratur allerede mens hun satt som fange på Grini under krigen. Dette arbeidet fortsatte senere i form av en litterær studiesirkel som holdt på i over 60 år, med bl.a. [[Rønnaug Eliassen]] og [[Hendy Coward]] som medlemmer.<ref>Magnhild Folkvord, «Studiesirkel i 60 år», ''Klassekampen'', 20.01.2007</ref> Studiesirkelen meldte seg kollektivt inn i menneskerettsorganisasjonen [[Amnesty International|Amnesty Norge]] da Amnesty etablerte seg i landet, og ble en gruppe innenfor Amnesty. Hun var leder i den norske Ravensbrück-komiteen i en årrekke og deltok i arbeidet til den internasjonale Ravensbrück-komiteen. Hun var også rådsmedlem i [[Foreningen Norden]], der fetteren Henrik Groth var leder.<ref>''[https://www.nb.no/items/8d5391e3d876d9432868ecaca8c2ac32?page=5 Fakta om Foreningen Nordens organisasjon: 1971-1972]'' (s. 6–7), [Oslo]: Foreningen Norden, 1972</ref> I senere år var hun også aktiv i [[Bestemødre mot atomvåpen]].

Henriette Bie Lorentzen har vært intervjuet i en rekke sammenhenger om sine opplevelser under krigen. Hun var en av ti kvinner som medvirket i [[Karoline Frogner]]s film ''[[Mørketid – kvinners møte med nazismen]]'' (1994). Sammen med datteren Kristin var hun intervjuet i Cecilie N. Seiness' bok ''Livsmot'' (2001). Datteren var også intervjuet i [[Mirjam Kristensen]]s bok ''Etter freden: Barn av konsentrasjonsleirfanger forteller'' (2009).

Henriette Bie Lorentzen ønsket ikke å ha en egen grav, og er begravet i anonym [[minnelund]] på [[Vestre gravlund]] i Oslo (gravnr. 20.912). Amnestys logo var plassert på forsiden av programheftet ved begravelsen.<ref>«[https://www.fvn.no/mening/kronikk/i/XbeP3o/torturistens-offer Torturistens offer]»</ref>