Redigerer Harald Godwinson (avsnitt)

=== Krig i Wales ===
Wales hadde alltid vært en trussel for England. I 1039 hadde en walisisk hær ledet av [[Gruffydd ap Llywelyn]] av [[Gwynedd]] som hadde ambisjon om gjøre seg til konge over hele Wales. De sørlige walisiske fyrste motsto ham i årevis og det var ikke før 1055 at overvant den siste. Hans første mulighet for et alvorlig angrep på England sammenfalt med at Ælfgar, jarl av Mercia, og sønn av tidligere Leofric, ble gjort fredløs av ''[[witan]]'', anklaget for forræderi. Ingen forklaring er gitt i de bevarte dokumentene, men ved at Godwins sønner overtok jarledømmer, ved at Gyrth, den fjerde sønnen, fikk [[East Anglia]], og [[Oxfordshire]] lagt til det, mens et nytt jarldømme av Kent og Surrey ble opprettet for Leofwine, Gyrths yngre bror, og Ralfs jarldømme i Herefeld opphørte som eget jarldømme ved hans død og ble slått sammen med Haralds i Wessex. Til sammen truet det Ælfgars Mercia med å bli isolert, og som kan ha vært årsaken til at Ælfgar gikk inn i en farlig allianse med Gruffydd, som han giftet sin datter med antagelig etter 1058.<ref>Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 574</ref>

Da Ælfgar ble gjort lovløs seilte han over til Irland, samlet en flåte på atten skip fra de norrøne bosetningene på østkysten, og seilte deretter til Wales og allierte seg med Gruffydd for å invadere England. De angrep Herefordshire, beseiret den lokale militsen, brente byen [[Hereford (England)|Hereford]], plyndret katedralen og drepte sju av prestene som beskyttet dørene. Kong Edvard ga Harald ordre om å slå tilbake. Han samlet militsstyrker fra hele England og slo angriperne tilbake. De ble stående på den vestlige siden av Golden Valley i Herefordshire, og lederne for begge hærene møttes til forhandlinger. Ælfgar ble gjeninnsatt i sitt jarldømme og alle sine besittelser, mens Gruffydd ikke er nevnt, men ble antagelig anerkjent som herre over et omstridt område mellom England og Wales.<ref name="Stenton_573">Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 573</ref>

Athelstan av Hereford, biskop av den kirken som Gruffydd hadde ødelagt, døde tidlig i 1056, og hans etterfølger var en av Haralds prester, den militante Leofgar, som forsøkte hevne seg på Gruffydd uten støtte utenfra. Den 16. juni ble han drept av Gruffydd sammen med en rekke andre prester. Det tvang Harald til å samle militsen på nytt, men det var et dårlig forberedt angrep i de walisiske fjellene.<ref name="Stenton_573"/> Igjen kom han til en avtale med Gruffydd hvor han sverget på å være en tro og lojal underkonge av Edvard og fastsatte også grenser mellom dem. Avtalen stagget Gruffydds ambisjoner i mer enn et år. Året 1058 er uklare og forvirrende, og annalene navngir Ælfgar i et nytt opprør. Den eneste engelske krøniken skrev at «Jarl Ælfgar ble drevet ut, men kom snart tilbake igjen med vold ved hjelp av Griffin (=Gruffydd), og en flåte fra Norge.» Walisiske ''[[Annales Cambriae]]'' snakker om en ødeleggelse av England utført av [[Magnus II|Magnus Haraldsson]], sønn av [[Harald Hardråde]], og i allianse med Gruffydd. Den fremste irske krøniken skrev om et forsøk på å angripe England med en flåte samlet fra norrøne [[Orknøyene]], [[Hebridene]] og [[Dublin]], ledet av norskekongens sønn, kun forhindret av Guds vilje.<ref>Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 575</ref>

Ælfgar ble uansett gjeninnsatt for andre gang, og levde ytterligere fire år og døde en gang rundt 1060, kanskje 1062. Han ble etterfulgt av sin unge sønn Edwin som ikke kunne lede jarledømmets militære ressurser. Det ga Harald Godwinson anledning til å gjøre opp med hans fars allierte i Wales. Ved juletider 1062 ledet Harald de første av de raske kampanjer som ga ham omdømme som en dyktig krigsherre. Han angrep Gruffydds sete i [[Clwyd]], men klarte ikke å fange den walisiske kongen. Han brente hans hus og skip. Mot slutten av mai samme år drev han en krig med det formål å legge Gruffydds rike i ruiner med et angrep til lands og havs. Hans bror Tostig ledet en hær av kavalerister inn i nordlige Wales og Gruffydd kunne ikke forhindre at Harald og Tostigs hær ble samlet. Den 5. august var krigen over da den flyktende Gruffydd ble drept av sine egne. Hans hode ble fraktet til Harald som tok det med til kong Edvard.<ref name="Stenton_576"/> Harald tok seg også av [[Ældgyth av Mercia|Ældgyth]], Gruffydds enke og Ælfgars datter. Han giftet seg med henne som sin andre hustru, skjønt det er uklart når det skjedde, kanskje i januar 1066. Det er også uklart om de hadde barn sammen, skjønt tvillingene Ulf og Harald er tidvis blitt tilskrevet henne.<ref>Maund, K. L. (2004): [http://www.oxforddnb.com/view/article/307 «Ealdgyth (fl. c.1057–1066)»], ''Oxford Dictionary of National Biography''. Oxford University Press, <small>betalingsmur</small></ref>