Redigerer Hans Lauritzen Blix (avsnitt)

=== Mange muligheter for gode inntekter ===
Blix fikk etter hvert en formue som etter nordnorske forhold var meget stor. Ved Bodøsjøen hadde han 14 sjøhus og boder. Han hadde flere [[jekt]]er, og på Hundholmen, en av øyene som danner dagens havn i Bodø, hadde han en større bod hvor han drev handelsvirksomhet.{{sfn|Midtbø|1961|p=227}} Selve prestegården hadde en ''utsæd'', altså såkorn, på 20 [[Tønne (flatemål)|tønner]], en buskap på 3 hester, 16 kuer, 8 ungnaut, 20 sauer og 10 geiter. I tillegg kommer underbrukene, med disse var utsæden på tilsammen 52 tønner og antallet kuer 56. Enda han hadde han flere gårder i sitt eierskap.{{sfn|Gudbrandson|1989|p=628}}

Noen av inntektskildene embetsmennene fikk var det tidligere storbøndene som hadde hatt. Tidligere var det bøndene som hadde retten til å kreve inn [[tiende]]n, skatten som folk skulle yte til kirken. Av tienden hadde de rett til å beholde en tiendedel selv for arbeidet med innkrevingen. Denne retten ble de fratatt allerede i 1570-årene. Embetsmennene overtok også storbøndenes rolle som [[kirkeverge]]r. Kirkevergen forvaltet kirkens eiendommer, og leieinntektene fra disse skulle gå til vedlikehold av kirkene. Den som hadde dette ansvaret fikk tilgang til kapital. Dessuten kunne den som fikk ansvar som kirkeverge tvinge seg til at de som leide kirkejord skulle transportere varene sine med hans jekter.{{sfn|Hutchinson og Elstad|2015|p=74-77}}

Prestene fikk sine inntekter for en stor del i form av varer,{{sfn|Hutchinson og Elstad|2015|p=74-77}} altså naturalia i form av blant annet fisk, ost og korn.{{sfn|Hutchinson og Elstad|2015|p=101}} Det samme gjorde embetsmennene som blant annet hadde ansvar for kongens skatter. Dermed måtte de drive med [[Jektefarten|jektefart]] til Bergen for å få omsatt varene. Mulighetene var da til stede for å frakte varer også for bøndene. Dette var ikke lovlig hverken for borgere, embetsmenn eller prester, men i praksis var forbudet umulig å håndheve. Samtidig brukte prester og embetsmenn inntektene sine til å ''utrede'' fiskerbøndene, det vil si gi kreditt for at de skulle utruste fiskebåtene sine. Dermed fikk de mange skyldnere blant bøndene. De kunne også drive ''forpaktning'', det vil si at de betalte Kronen en fast sum for retten til å innkassere offentlige skatter og avgifter. Enda en mulighet for embetsfolk var å lønne fiskere direkte for å drive fiske for dem. Inntektsmulighetene var mange, og i neste omgang kunne de kjøpe eiendommer eller ta andre eiendommer i pant.{{sfn|Hutchinson og Elstad|2015|p=74-77}}