Redigerer Gustav V av Sverige (avsnitt)

=== Andre verdenskrig: Sverige nøytralt igjen, og kongen vil ta et ansvar for riket ===
[[Fil:Gustavgoring1939.JPG|miniatyr|Gustav V i Berlin i februar 1939 på gjennomreise til den franske rivieraen ([[Nice]]), mottatt av riksmarskalk [[Hermann Göring]] som representant for den tyske regjeringen. Lengst til venstre Gustavs sønnesønn, prins Gustav Adolf, som var i Berlin i forbindelse med en ridekonkurranse.]]

Da [[andre verdenskrig]] brøt ut i 1939, erklærte Sverige den 3. september gjennom statsminister [[Per Albin Hansson]] seg nøytralt, noe den tyske utenriksministeren [[Joachim von Ribbentrop]] i 1940 karakteriserte som fornuftig. Nøytalitetspolitikken var i tråd med kong Gustavs egen holdning, og han innkalte de fire statsoverhodene i Norden til møte den 18. oktober 1939, der de antok en felles nøytralitetserklæring. Kong Gustavs innstilling var at landene skulle bistå hverandre humanitært og økonomisk, men etter noen få måneder hadde Norden blitt delt mellom stormaktene. Under hele krigen anså han det som sin plikt å holde løftet om å hjelpe de nordiske landene, delvis i strid med statsminister Hanssons oppfatning.{{tr}}

Ved utbruddet av andre verdenskrig hadde Sverige en sosialdemokratisk ettpartiregjering. Fra flere hold i riksdagen ble det i oktober 1939 ytret ønske om en koalisjonsregjering. Kongen grep inn ved å innkalle Per Albin Hansson, og spurte han om han kunne tenke seg å inngå i en regjering underlagt overstattholder Torsten Nothin. Hansson motsatte seg dette, og dannet i desember en koalisjonsregjering med partiledere og yrkesdiplomater.<ref>Ernst Wigforss, ''Minnen III 1932–1949'', Tidens forlag Stockholm 1954, s.143</ref> Til [[Tage Erlander]] hadde kong Gustav fortalt at han hadde mye problemer med Hansson i begynnelsen, Hansson var jo innerst inne republikaner.<ref>Tage Erlander, ''Samtal med Arvid Lagercrantz 1960-talet'', Tidens forlag Stockholm 1982, s.142</ref> Med tiden vokste det imidlertid fram et vennskap, og de to spilte ofte [[bridge]] sammen. På kong Gustavs 85-årsdag kalte [[folkhemmet]]s skaper Per Albin Hansson ham for «den folkkäre»,<ref>Sten Carlsson, "Gustaf V", ''Den svenska historien 9'', s.269</ref> og han kalte ham deretter for «folkhemmets kung».<ref>[[Karl-Gustaf Hildebrand]], ''När var hur 1952''</ref>

Under krigen kalte kongen flere ganger inn til ekstraordinære møter i riksdagen, men i praksis hadde utenrikspolitikken blitt forflyttet til [[Utrikesdepartementet|utenriksdepartementet]] og regjeringskontorene, og kongens reelle betydning lå hovedsakelig på det personlige plan, med tette kontakter, kabinettmøter og samtaler med statsministeren og hans samlingsregjering. En av de siste uttrykkene for en svensk konges uttrykkelige personlige inngripen var det diktatet om politikk rettet mot Finland han fikk innført i regjeringsprotokollen.

Etter [[Angrepet på Norge i 1940|Tysklands invasjon av Norge]] i 1940 krevde Tyskland 15. juni at det norske kongehuset skulle avsettes, og at [[Det norske Arbeiderparti|Arbeiderpartiets]] statsminister [[Johan Nygaardsvold]] skulle gå av. Dette uroet kong Gustav, blant annet på grunn av de nære slektsbåndene kongehusene imellom. Samme dag krevde Tyskland tillatelse til å transportere tropper gjennom Sverige. 17. juni 1940 sendte kongen, i samråd med en motvillig Per Albin Hansson, et telegram til Hitler hvor han bad ham moderere seg i spørsmålet om å tvinge den norske kongen til abdikasjon. 8. juli ble det undertegnet en avtale om tillatelse for bruk av det svenske jernbanenettet til troppetransport. Beslutningen ble kritisert av motstandsbevegelsene i Danmark og Norge. Det var den gang snakk om tyske tropper på permisjon. Beslutningen ble tatt av [[statsråd]]et, da det ikke ble ansett som verd å starte en krig for.<ref>Krister Wahlbäck: ''Regeringen och kriget. Ur statsrådens dagböcker 1939–41'', Bokforlaget Prisma Stockholm 1972, s.101–111.</ref>

Ved [[Midsommarkrisen]] skal det ha kommet fram påstander om at kong Gustav skal ha truet med abdikasjon for å påvirke regjeringens beslutninger, men påstanden er tvilsom, og skal være basert på en enkel samtale kongen hadde med Per Albin Hansson i juni 1941 i anledning Tysklands krav om at deres soldater skulle kunne transporteres gjennom Sverige. Det er meget komplisert å beskrive hendelsesforløpet for Midtsommarkrisen, fordi det eksisterer ulike tolkninger og skildringer av hva som skjedde. Kong Gustavs rolle og motiv for å gå inn for å tillate transitt er av betydning for plassering av ansvaret. Da regjeringen besluttet å avslå de alliertes ønske om transittilgang i Sverige, stilte kongen seg bak regjeringens beslutning.<ref>Ernst Wigforss, ''Minnen III 1932–1949'', s.148–149</ref> Allerede den høsten begynte grupperinger å anklage kongen for unnfallenhet mot Tyskland. Ifølge Nothin ble kongen stukket fram for å ha noen å skylde på, mens Hansson holdt seg i bakgrunnen. Nothin mente imidlertid at det var åpenbart at kongen og statsministeren var helt enige i spørsmålet, og at statsministeren aldri stilte seg bak plasseringen av skyld.<ref>Torsten Nothin, ''Hågkomster'', s.402–403</ref>
[[Fil:Gustav V, crown prince Gustav Adolf and prince Bertil.jpg|miniatyr|Gustav V i uniform med kronprins [[Gustav VI Adolf av Sverige|Gustav Adolf]] og [[Bertil av Sverige|prins Bertil]].]]

Da [[Tysklands historie (1933–1945)|Nazi-Tyskland]] invaderte [[Sovjetunionen]] i juni 1941, skrev Gustav V i hemmelighet et privat brev til Hitler med takk for å ha slått ned på den «bolsjevikiska pesthärden», og hvor han gratulerte Hitler for den allerede oppnådde framgangen på [[Østfronten (andre verdenskrig)|østfronten]].<ref>Gunnar Rickardsson, ''Churchill fick vredesutbrott över svenske kungens svek'', Dagens Nyheter 29/7 2007: [http://www.dn.se/DNet/jsp/polopoly.jsp?d=572&a=675044] {{Wayback|url=http://www.dn.se/DNet/jsp/polopoly.jsp?d=572&a=675044|date=20070930222943}}</ref> 

I egenskap av kjent diplomat tilbød kong Gustav Tyskland og Storbritannia i august 1940 sine tjenester for fredsforhandlinger. Han tydeliggjorde sitt eget syn på sin funksjon på sin 85-årsdag i 1943, da han i en tale i borggården sa at under normale forhold skal en konge ikke ta stilling eller lede i en bestemt retning, men at han i unntakstilfeller som denne krigen personlig hadde forsøkt å hjelpe landet ut av umiddelbare vanskeligheter.

Det var på [[Herman Göring]]s oppdrag kong Gustav sa seg villig til å megle mellom [[Winston Churchill]] og [[Adolf Hitler]]. Churchill avviste dette, og «''kan tilføye at innblanding av den foraktelige kongen av Sverige som fredsmegler etter at han sviktet Finland og Norge, og mens han er i Tysklands klør, er spesielt usmakelig.''» I krigens sluttfase var det aktuelt å sende svenske tropper til Norge. Da sa Churchill: «''Jeg skjønner ikke hva svenskene har i Norge å gjøre, om de ikke kommer for å be en søsternasjon...om unnskyldning. Hvorfor skal den svenske hær hjelpe til med å rydde opp i Norge når tyskerne er borte? Det ville vært bedre om de allierte hærene ryddet opp i Sverige.''»<ref>[https://www.bt.no/btmeninger/kommentar/i/64JO0/daa-svenskane-knelte-for-hitler] [[Olav Kobbeltveit]]: «Da svenskane knelte for Hitler», ''[[Bergens Tidende]]'' 13. desember 2006</ref>

Den 30. juni 1944 bad kong Gustav [[Ungarn]]s statsoverhode om i menneskehetens navn å redde de ungarske jødene.<ref>Torsten Dahl, ''Svenska Män och Kvinnor 3 G-H'', s.167</ref> Allerede våren 1933 hadde kong Gustav ved et besøk i [[Berlin]] forsøkt å få Hitler til å moderere forfølgelsen av jøder.<ref>Jörgen Weibull, ''Bernadotterna på Sveriges tron'', s.100</ref> Etter grunnlovsendringen 1918 ble disse personlige appellene gjengangere i kong Gustavs utenrikspolitiske aktivitet. Da USAs president [[Franklin D. Roosevelt]] i 1938 søkte fredsforhandlinger med Hitler og innkalte til en internasjonal fredskonferanse, vendte han seg til kong Gustav, som den 27. september rettet en personlig appell til den tyske rikskansleren «i fredens interesse».<ref>''100 år med Svenska Dagbladet 1884–1984. Ett sekel speglat i tidningssidor'', red. Lars Lagerstedt, sid. 30 september 1938</ref>

Kanskje var det derfor kong Gustav var adressat da [[Theodor Wanner]] overleverte et bilde til [[Arvid Fredborg]] høsten 1942. Fotoet framstilte en massehenrettelse av jøder, og var et av de første bevisene, om ikke det første, for nazistenes [[folkemord]]. Fotografiet nådde omsider kong Gustav, som sendte det videre til [[Georg VI av Storbritannia|Georg VI]] av Storbritannia. Disse overgrepene ble kort tid senere kjent for offentligheten.<ref>Arvid Fredborg: ''Destination : Berlin'', P.A. Norstedt & Söners forlag Stockholm 1985, s.194–196</ref>