Redigerer Gunnar Sætren (avsnitt)

=== Sætren som sjef for utbygging Nore kraftverk ===
[[Fil:Nore Power Station 1927.jpg|thumb|[[Nore I kraftverk|Nore kraftverk]] i [[Numedalslågen]] var et omfattende prosjekt som Gunnar Sæteren var sjef for. I de etterfølgende årene ble det store kontroverser om anlegget. Det ble bestem at staten skulle selge kraftverket på begynnelsen av 1930-tallet, men da en ikke kunne ble enige om prisen ble det til at staten fortsatte som eier.]]
Gunnar Sætren var 64 år da departementet høflig måtte anmode ham om å forlate sin stilling. Han ble konsulent og med seg til sitt nye «hydrotekniske bureau» hadde han Gotfred Sætersmoen. En tid etter avskjeden som kanaldirektør ble han kontaktet av Arbeidsdepartemente med statsråd [[Kristofer Lehmkuhl]] med spørsmål om å planlegge regulering av Numedalslågen. Her hadde staten kjøpt fallrettighetene og nå var det klart for bygging av Nore kraftverk i regi av Vassdragsvesenet. Begrunnelsen for å la Sæteren stå for dette arbeidet var at Vassdragsvesenets arbeidsmengde var for stor til at arbeidet kunne gjøres der. Det ble den nye vassdragsdirektøren Ingvar Kristensen som hadde hatt Sætren som sin sjef, som nå skulle følge opp Sætrens store prosjekt.<ref name="SK" />

Arbeidet med Nore tok mye lengre tid enn forutsatt og kostet også langt mer. Planen inkluderte en stor regulering av vassdragene som inkluderte regulering av [[Tunhovdfjorden]] med en 18 m høy dam, regulering av [[Pålsbufjorden]] med en 8 m høy dam, regulering av [[Rødungen (Ål og Nore og Uvdal)|Rødungen]], samt regulering av vann på høyfellet, nemmelig Hein, [[Halnefjorden]], Langsjø og [[Bjornesfjorden]]. Denne planen mente Sæteren ville imøtekomme behovene både for kraftverket og brukseiernes behov. Noe av det som viste seg å by på store utfordringer var grunnforholdene. En fryktet at fjellet i området ikke var tilstrekkelig godt til å kunne tåle trykket fra Tunnhovddammen, dessuten om tunneler kunne sprenges slik som ønsket og om kraftstasjonen kunne bygges der Sætren hadde planlagt. Ingvar Kristensen overprøvet Sætrens planer, og kom med blant annet nye alternative løsninger for plassering av kraftstasjonen. Vassdragsdirektørens plan ble igjen faglig etterprøvet av en komite bestående av professor [[Olav Heggstad]], konsulent [[Ragnvald Lie]] og direktør [[Thomas Norberg Schulz]]. Denne etterprøvingen var til stor ergrelse for Kristensen. Komiteen kom etter mye arbeid fremt til at vassdragsdirektørens valg av sted for kraftverket var det beste. Denne løsningen som ble kalt for Rødberg-Norefjord alternativet, ble valgt for Nore kraftverk.<ref name="SK" />

Departementet la altså opp til en omfattende politisk og administrativ behandling av utbyggingen, med høringer der alle parter kunne komme med innspill. Dette viser både forvaltningens mål om mest mulig enighet mellom berørte parter, og i neste omgang høy grad av politisk styring med forvaltningen. Vassdragsvesenet fikk på ingen måte stelle med saken alene.<ref name="SK" />