Redigerer Grytdalen naturreservat (Telemark) (avsnitt)

==Annen næringsdrift==
Åmåsgårdene ca. 2&nbsp;km. sørøst for Framvatnets utløp har hatt setrer i området langt tilbake i tid. I tillegg hadde både Åmås og To dagsbeiter i de nederste delene av dalføret. Både krøtter, geiter og hester har vært holdt i Grytdalen, men krøtterhold var lite attraktivt på grunn av store tap til bjørn. Hestene som ble sluppet i dalen ble utstyrt med en lang jernpigg på framhøvene til forsvar mot bjørn (de var «bjønnskodd»). Setrene var lokalisert til Grytstøl/Store stea og til Nystøl ved Mørkvatn. De originale seterbygningene ble senere brukt som jakt- og fiskekoier, men disse eksisterer ikke i dag. Grytstølstua brant ned i jakta for noen år siden, og bare en åpen stall står igjen på tomta. Den samme skjebnen fikk ei koie ved utløpet av Mørkvatn. Køllingsslåtta helt nord i reservatet og noen myrer ved Fagerliheia var slåttemyrer. Graset ble tørket på myrene og stakkene sto lenge og vitnet om denne driften. Slettene går på folkemunne under navnet «Gruvene». Dette skyldes en forsiktig «bergverksdrift» som gikk for seg her fra 1920-åra til ca. 1945. Fjellet inneholder et tynt lag med molybden. Det var lokale karer som sto for dette uttaket og inntektene må ha vært et fint tilskudd til økonomien. En kunne plukke løs store biter med kniv og én blikkboks med molybden ble betalt med 30 kr. Forekomsten ble undersøkt av [[Norges geologiske undersøkelse|NGU]] i 1961, men funnet ikke drivverdig. Mangt et avsidesliggende norsk naturområde ble brukt til skjulte virksomheter under krigen – det være seg baser for hjemmefronten, slipp-plasser eller tilholdssted for krigsflyktninger. Grytdalen er ikke noe unntak. 8-10 russiske flyktninger på rømmen fra tyskernes [[arbeidsleir]] i [[Treungen]] slo seg ned på Sponmyr rett utenfor reservatet, og fartet i området på sanking. Lokalbefolkningen bidro med mat og taushet slik at alle overlevde krigen.