Redigerer Gladiator (avsnitt)

== Gladiatorkampene ==
* ''Se hovedartikkel, [[Gladiatorkampene]]''
Gladiatorene var kledd i tradisjonelle drakter, og forestilte [[mytologi]]ske uhyrer eller for lengst glemte [[barbar]]er. Romerne betraktet forestillingene som en hyllest til de gamle [[dyd]]ene, og derfor sunne for folks [[moral]]. Ville dyr og [[forbryter]]e ble ført frem for å dø, som et bevis for at Rom gjorde verden til et tryggere sted for innbyggerne sine. Forestillingen begynte om morgenen. Hele landskaper steg opp fra underjordiske sceneramper, og villdyr ble sluppet inn i håp om at de ville slite hverandre i filler. Midt på dagen gikk man over til å henrette fanger. De kunne bli drept av villdyrene, eller satt til å drepe hverandre. Til slutt, som hovedforestilling, kom gladiatorlekene. Gladiatorene skulle man se opp til, med [[Cicero]]s ord: «''Så fremt de har gjort herrene sine fornøyde, er de lykkelige for å dø.''» [[Plinius]] mente det var «''en imponerende forestilling som demonstrerte trangen til ros og ønsket om seier.''»<ref> Jones, Terry (2009): ''Barbarene'' (s. 271-2)</ref>

Gladiatorene var sin tids superstjerner, beundret og tilbedt som nåtidens. Kampene ble ofte annonsert flere dager før med malte skilt på veggene og utropere som kalte gladiatorene ved navn. Det fantes ca. 20 forskjellige gladiatortyper, fra lett til tungt væpnede. De kom alltid marsjerende inn på arenaen pyntet med kapper og bånd, mens publikum hyllet dem. Så ble motstander valgt ut mens publikum så på, for å hindre juks. Når en gladiator valgte sin motstander, tok han som oftest en av samme klasse. Konkurransen begynte med oppvarming der ingen ble alvorlig skadet, før den gradvis ble trappet opp. Gladiatortropper som kjempet mot hverandre, ble bare arrangert på de største lekene. Vanligvis bestod en tropp av rundt 30 mann. De hendte også at gladiatorene kjempet i par etter hvilke våpen de kjempet med. 

''Essedarii'' slåss fra stridsvogn, slik gallere og briter var kjent for, og nevntes ofte i innskrifter. ''Hoplomachi'' kjempet antagelig i full [[rustning]]. ''Meridiani'' kjempet først utpå ettermiddagen, etter kampene mot ville dyr som fant sted i morgentimene. ''Meridiani'' trengte derfor bare lette våpen.<ref>[http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus:text:1999.04.0063:entry=gladiatores-cn «Gladiatorer», ''A Dictionary of Greek and Roman Antiquities'' (1890)]</ref>

Kampene begynte når arrangøren ga tegn til at musikerne skulle spille. Reglene var strenge: Hvis en av gladiatorene mistet rustningen, ble kampen stoppet. Regelen gjaldt ikke når fanger kjempet mot hverandre. Hvis ikke den forventede vinneren vant, kunne slaver settes til å kjempe, og hvis kampen ikke var hard nok, kunne slaver hentes til å piske eller true deltakerne med glødende [[jern]] for å få fart i kampen. 

Falt en gladiator, kunne hen heve sin venstre hånd og be om nåde. Da kunne publikum velge om han/hun skulle dø eller ikke, ved å stikke tommelen opp eller ned. Det er i dag ikke kjent hva som betydde hva. Likene ble fraktet bort og bekreftet døde før sanden ble raket. Vinneren ble arenaens nye helt og fikk penger, [[palme]]gren eller en [[laurbær]]krans for ekstra gode seire. Et tresverd var det beste en gladiator kunne motta, for da kunne hen trekke seg tilbake som helt(inne). Gladiatorer kunne ikke trekke seg tilbake før de hadde mottatt tresverdet.

En gladiator måtte regne med rundt tre kamper i året. Før en kamp ble det reklamert muntlig og skriftlig i gatene, da det ble knyttet stor spenning og iblant [[veddemål]] til kampene. Tacitus forteller om en gladiatorkamp i [[Pompeii]]s amfiteater, kanskje det eldste i [[Italia]]: 
:«''På denne tiden brøt det ut en alvorlig kamp mellom innbyggerne i to romerske byer, Nuceria og Pompeii.'' (Pompeii var havnebyen til Nuceria.) ''Det begynte på grunn av en ubetydelig hendelse under noen gladiatorkamper (...) Da de begynte å skjelle hverandre ut – typisk for slike landsens byer – førte krangel til steinkasting, og så kom sverdene fram. Pompeianerne, hos hvem lekene fant sted, seiret, men mange sårede fra Nuceria ble ført til hovedstaden (...) Keiseren'' ([[Nero]]) ''bad senatet om å etterforske saken (...) Da disse avgav rapport, vedtok senatet at Pompeii ikke fikk holde leker i ti år.''» <ref> Hauken, Aage (2009): ''I skyggen av Vesuv'', forlaget Aschehoug, Oslo, ISBN 978-82-03-23682-2. s. 92</ref> 

Andre mislikte kampene. [[Seneca]] skrev om en forestilling at «''det var rent myrderi. De kjempende har ingen form for beskyttelse; hele kroppen er utsatt for slagene. Ingen slag faller forgjeves. Det er dét mange foretrekker fremfor de ordinære konkurransene... Om morgenen kastes menn til løvene eller bjørnene; ved middagstid kastes de til tilskuerne. Ikke før har en mann drept noen, så roper de til ham at han skal drepe enda en, eller bli drept selv.''» <ref>Jones, Terry (2009): ''Barbarene'', s. 270-271</ref> En [[graffiti]] fra gladiator-brakkenes spisesal i Pompeii lyder da også: «''[[Filosof]]en Annæus Seneca er den eneste romerske forfatteren som fordømmer blodige leker.''» <ref> Hauken, Aage (2009): ''I skyggen av Vesuv'', s. 93</ref>

I Pompeii ble seksti gladiatorer funnet omkommet i brakkene etter [[Vesuv]]s utbrudd i år [[79]], noe som tyder på at de ble holdt innesperret. Sammen med de døde gladiatorene lå også liket av en [[overklasse]]kvinne som kanskje svermet for en av dem. Beundrere skrev gladiatorenes navn på husveggene, slik at vi i dag kjenner navnene på flere av de som var i Pompeii: Felix, Celadus, Crescens.<ref>Hauken, Aage (2009): ''I skyggen av Vesuv'', s. 108</ref>