Redigerer Georg V av Storbritannia (avsnitt)

=== Senere i livet ===
[[Fil:Kinggeorgev1923.jpg|thumb|right|Kong Georg V i 1923]]

Under og etter den første verdenskrigen, hadde mange av monarkiene som hadde styrt flere av de europeiske landene, falt i grus. I tillegg til Russland, hadde monarkiene [[Østerrike]], [[Tyskland]], [[Hellas]] og [[Spania]] også endt i revolusjon og krig, selv om det greske monarkiet ble gjenskapt rett etter Georgs død. Mesteparten av disse landene ble styrt av Georgs slektninger. I [[1922]] ble et [[Royal Navy]]-skip sendt til Hellas for å redde hans fettere og kusiner, [[Andreas av Hellas og Danmark]] og [[Alice av Battenberg|prinsesse Alice av Battenberg]] og deres barn, inkludert [[Philip, hertug av Edinburgh|prins Philip]], som senere skulle gifte seg med Georgs barnebarn, [[Elisabeth II av Storbritannia|Elisabeth II]].

Georg interesserte seg også i det politiske opprøret i [[Irland]], og uttrykte avsky overfor de statssanksjonerte drapene og represaliene til statsminister [[David Lloyd George|Lloyd George]].<ref>Sinclair, s.114 and Nicolson, p.347</ref> Under [[Generalstreiken i Storbritannia 1926|generalstreiken i 1926]] gjorde kongen et unntak til forslagene om at streikerne var «revolusjonære» ved å si: «Prøv å leve på deres lønninger før dere dømmer dem.»<ref>Sinclair, s.105</ref> Han frarådet også staten fra å begå provoserende handlinger.<ref>Nicolson, s.419</ref>

I [[1932]] godtok Georg å holde en kongelig juletale på radio, noe som senere skulle vise seg å bli en årlig tradisjon. Dette var noe han i utgangspunktet ikke ønsket, men han ble overtalt til å tro at folket ønsket det.<ref>Sinclair s.154</ref> Han var bekymret over fremveksten av nazistiske partier i [[Tysklands historie (1933–1945)|Tyskland]] på den tiden, og advarte den britiske ambassadøren i Berlin om å være skeptisk til [[Fascisme|fascistene]].<ref>Nicolson, pp.521-522</ref> Ved sølvjubileumet (25 år) av hans regjeringstid i [[1935]], hadde han blitt en godt likt konge, og sa i respons til sine tilhengere; «Jeg kan ikke forstå det, jeg er egentlig bare en veldig ordinær gutt.»<ref>Sinclair, s.1</ref> Derimot ble Georgs forhold til hans arving, [[Edvard VIII av Storbritannia|prins Edvard]], forverret i de senere år. Georg var skuffet over at Edvard ikke klarte å slå seg til ro i livet, og forferdet over hans mange forhold med gifte kvinner.<ref name="dnb" /> Han var tvilende til å la Edvard overta kronen. I sterk kontrast, han likte svært godt sin nest eldste sønn, [[Georg VI av Storbritannia|prins Albert]] (senere Georg VI) og også sitt eldste barnebarn, [[Elisabeth II av Storbritannia|prinsesse Elisabeth]]; han gav henne kallenavnet «Lilibet», og hun kalte ham kjærlig for «Bestefar England».<ref>{{Cite book|last=Pimlott|first=Ben|title=The Queen|publisher=John Wiley and Sons, Inc.|year=1996 |isbn=0-471-19431-X }}</ref> Georg ble sitert å si følgende til sin sønn Edvard: «Når jeg dør, vil gutten ødelegge seg selv innen 12 måneder» og senere om Albert og Lilibet: «Jeg ber til gud at min eldste sønn ikke vil gifte seg og få barn, og at ingenting vil komme i mellom Bertie, Lilibet og tronen.»<ref>{{Cite book|authorlink=Philip Ziegler|last=Ziegler|first=Philip |title=King Edward VIII: The Official Biography|publisher=Collins|location=London|year=1990|pages=p.199|isbn=0-00-215741-1}}</ref>