Redigerer Geologi (avsnitt)

===Geologien i etterkrigstiden===
På 1960-tallet skapte forståelsen av platetektonikk det kanskje største gjennombruddet innenfor geologien. Det ble nå mulig å forstå slike fenomener som vulkaners og fjellkjeders plassering, forekomsten av jordskjelv, hvorfor havet er dypest nær land og hvorfor havbunnsskorpen er yngre, tynnere, og tyngre enn jordskorpen.<ref name="Michael D Krom 2005"/> Forståelsen av platebevegelsene forklarte de geofysiske sideveis bevegelsene av kontinentene og at tung [[havbunnsskorpe]] av gabbro, diabas og basalt er yngre enn lettere kontinentalskorpe av granitt, gneis, kalkstein og sandstein. Dette støttet hypotesene om [[havbunnsspredning]] og [[paleomagnetisme]]. Teorien om havbunnsspredning ble fremsatt av [[Robert S. Dietz]] og [[Harry H. Hess]] – de mente at ny havbunnsskorpe dannes når havbunner presses fra hverandre langs [[midthavsrygg]]er. Canadieren [[John Tuzo Wilson]] fastslo at [[Iapetushavet]] («Atlanteren») hadde åpnet seg, og siden lukket seg i den [[kaledonske fjellkjedefolding]]en. Siden fant man at kontinentene hadde støtt sammen og drevet fra hverandre utallige ganger gjennom jordhistorien.{{Sfn|Ramberg|2007|s=29}} En slik syklus med havbunnsspredning og senere kollisjon kalles gjerne for en ''wilson-syklus'' etter nettopp geologen John Tuzo Wilson. Både [[Appalachene]] i USA og [[Kaledonidene]] i Europa består av felles havbunnsskorpe fra Iapetushavet som dekket kontinentene i kollisjonsfasen under den kaledonske fjellkjedefolding.

Paleomagnetisme er måling av orienteringen til jordens [[magnetfelt]]. Den britiske geofysikeren S. Runcorm foreslo konseptet om paleomagnetisme under henvisning til at kontinentene hadde beveget seg relativt til polområdene.<ref>Peter, Bowler J. ''The Earth Encompassed''. New York: W.W. Norton & Company, 1992, side 405-415</ref>

Klassifikasjonen av bergarter er av ny dato, størkningsbergartene ble eksempelvis først klassifisert på en konsistent måte av tyske [[Albert Streckeisen]] i 1973, hvor innholdet av fem mineralgrupper avgjør grupperingen i lyse, mørke og svært mørke dypbergarter eller vulkanske bergarter.