Redigerer Gallienus (avsnitt)

=== Opprøret til Postumus ===
Etter nederlaget ved Edessa, mistet Gallienus kontroll over provinsene [[Romersk Britannia|Britannia]], [[Hispania]], deler av Germania, og store deler av Gallia da enda en general, [[Postumus]], erklærte sitt eget rike, det som ble kalt for [[det galliske riket]]. Opprøret sammenfalt delvis med opprøret til Macrianus i øst. Gallienus hadde plassert sin sønn Saloninus og hans verge Silvanus i Colonia (dagens [[Köln]]) i 258. Postumus hadde kommandoen over troppene ved bredden av Rhinen, beseiret en del germanske angrep og tok besittelse i deres rikdommer. Istedenfor å tilbakelevere det, foretrakk han å fordele det blant sine egne soldater og ble således populær. Da Silvanus fikk høre dette krevde han at krigsbytte skulle overleveres til ham. Postumus lot som om han underkastet seg, men soldatene hans gjorde opprør og utropte ham til keiser. Under hans kommando beleiret de Köln, og etter en del uker åpnet forsvarerne byportene og overleverte Saloninus og Silvanus til Postumus som fikk dem henrettet.<ref>Bray (1997): ''Gallienus'', s. 133</ref> Dateringen av disse hendelsene var lenge usikre,<ref>Älfoldi, Andreas (1959): «The Numbering of the Victories of the Emperor Gallienus and of the Loyalty of his Legions» i: ''Numismatic Chronicle'', nytrykk New York, Attic Books, 1977, sitert hos Bray (1997): ''Gallienus'', s. 359, note 5</ref> men en inskripsjon som ble avdekket i 1992 ved Augsburg indikerer at Postumus ble utropt som keiser ved september 260.<ref>Bakker, Lothar (1993): «Raetien unter Postumus. Das Siegesdenkmal einer Juthungenschlacht im Jahre 260 n. Chr. aus Augsburg» i: ''Germania'' '''71''', , s. 369–386.</ref> Postumus krevde konsulskap for seg selv og en av sine medarbeidere, Honoratianus, men han forsøkte aldri å fjerne Gallienus eller invadere Italia.<ref>Potter (2004): ''The Roman Empire at Bay'', s. 260</ref>

Da informasjonen om mordet på hans sønn nådde Gallienus, begynte han å samle styrker for å møte Postumus. Invasjonen til Macriani tvang ham til å sende Aureolus med en stor styrke for slå opprøret ned. Det etterlot ham med for få soldater til konfrontere Postumus. Etter en del innledende nederlag, beseiret Aureolus opprørerne og vendte tilbake til Gallienus og Postumus ble forvist. Aureolus fikk ansvaret å jage ham, men han lot bevisst Postumus slippe unna og samle nye styrker.<ref>Bray (1997): ''Gallienus'', s. 136–137</ref> Gallienus vendte tilbake i 263<ref>Älfoldi, Andreas (1959): "The Numbering of the Victories of the Emperor Gallienus and of the Loyalty of his Legions" i: ''Numismatic Chronicle'', nytrykk New York, Attic Books, 1977, sitert hos Bray (1997): ''Gallienus'', s. 359, note 27</ref> eller 265<ref>Potter (2004): ''The Roman Empire at Bay'', s. 263</ref> og omringet Postumus i en gallisk by. Under beleiringen ble Gallienus alvorlig skadet av en pil og måtte forlate slagmarken. Stillstanden fortsatte fram til hans senere død,<ref>Bray (1997): ''Gallienus'', s. 138</ref> og det galliske riket forble uavhengig fram til 274.