Redigerer Galla Placidia (avsnitt)

=== Regent ===
[[Fil:As Galla Placidia RIC 2113.jpg|thumb|350px|Mynt med profilportrett av Galla Placidia. Inskripsjon: D N GALLA PLACIDIA P F AVG. Preget ca. 425-435.]]
Galla Placidia var regent av Vestromerriket fra 425 og til 437. Hennes regentskap ble avsluttet da Valentinian ble myndig da han fylte 18 år den 2. juli 437. Blant hennes tidlige støttespillere var Bonifacius, general og guvernør av [[dioecesis]] Africa.<ref name="Mathisen_Galla"/><ref name="Mathisen_Valentinian"/> Aëtius, som var hennes rival i innflytelse, sikret galliske [[Arles]] mot [[Teoderik I av vestgoterne]].<ref>Prosper: ''Epitoma chronicon'' 1290, i: ''MGH Auctores antiquissimi'' (AA) '''9''', s. 471; ''Chronica Gallica of 452'', 102, i: ''MGH AA'' '''9''', s. 658; Sidonius Apollinaris: ''Letters 7''. 12.</ref> [[Vestgoterne]] gikk med på en fredsavtale og ble gitt galliske adelsmenn som gisler. Den senere keiser [[Avitus]] besøkte Teoderik, bodde ved hans hoff og underviste hans sønner.<ref>Sidonius Apollinaris: ''Carmen'' 7. 215sqq.; 7. 495sqq.</ref>

==== Konflikt mellom Bonifacius og Aëtius ====
Konflikten mellom Placidia og Bonifacius begynte i 429. Placidia utnevnte Bonifacius som general av Libya. Historikeren [[Prokopios]] nedtegnet at Aëtius spilte de to ut mot hverandre, advarte Placidia mot Bonifacius og rådet henne å tilkalle ham til Roma, samtidig som han skrev til Bonifacius for å advare ham om at Placidia ville tilkalle ham uten noen god grunn for å fjerne ham.<ref name="Procopius">Procopius: [https://en.wikisource.org/wiki/History_of_the_Wars/Book_III ''History of the Wars''], Bok 3, kapittel 3</ref>

Bonifacius, som stolte på advarselen fra Aëtius, nektet å bli innkalt, og da han trodde at hans posisjon var uutholdelig, søkte han en allianse med vandalene i Hispania. Vandalene krysset drettet over fra Hispania og til Nord-Afrika og videre til Lybia for å slå seg sammen med hans hær. For Bonifacius’ venner og støttespillere i Roma var denne handlingen av tilsynelatende fiendtlighet mot riket virket fullstendig uforståelig for Bonifacius’ vesen. De reiste til Kartago på Placidias bud for å snakke ham til rette. Bonifacius viste dem brevet fra Aëtius og hans venner reiste tilbake til Roma for å informere Placidia om den virkelige situasjonen. Placidia våget ikke å gå imot Aëtius da han hadde for stor innflytelse og riket var allerede i fare. Men hun anmodet Bonifacius inntrengende om komme til Roma og ikke tillate at Romerriket er underlagt barbarene.<ref name="Procopius"/>

Bonifacius angret nå på alliansen med vandalene og forsøkte å overtale dem til å vende tilbake til Hispania, men vandalenes konge [[Geiserik]] var ikke interessert. Isteden møtte han romerne i kamp ved [[Hippo Regius]] i [[Numidia]]. Teologen [[Augustin av Hippo|Augustin]] var byens biskop og døde under beleiringen. Da vandalene ikke greide å innta byen opphevet de beleiringen. Romerne med forsterkninger under Aspar, fornyet kampen, men tapte til sist hele Afrika til vandalene.<ref name="Procopius"/>

Bonifacius hadde i mellomtiden reist tilbake til Roma hvor Placidia forfremmet ham til rangen av patrisier og gjorde ham til øverstkommanderende av hæren. Aëtius kom tilbake fra Gallia med en hær av «barbarer», og Bonifacius gikk ham i møte og utkjempet det blodige slaget ved Rimini i 432. Bonifacius seiret i slaget, men ble selv dødelig såret og døde noen uker senere.<ref>Wijnendaele, Jeroen P. (2016): ''Last of the Romans: Bonifatius - Warlord and Comes Africae''. New York: Bloomsbury Academic. s. 89–104.</ref> Han ble etterfulgt av sin sønn Sebastian. Aëtius ble tvunget til å pensjonere seg i Pannonia.<ref name="Procopius"/>

====  Aëtius’ vekst ====
Da generalene som var lojale til henne var enten døde eller hadde gått over til Aëtius, innså Placidia det uunngåelige: Aëtius ble kalt tilbake fra sin landflyktighet i 433 og gitt tittelen ''magister militum'' og opphøyd til patrisier. Utnevnelsene førte i praksis til Aëtius fikk kontrollen over hele den vestromerske hæren og ga ham betydelig innflytelse over den keiserlige politikk. Placidia fortsatte å fungere som regent fram til 437, skjønt hennes direkte innflytelse over beslutningene var minsket. Hun ville utøve politisk innflytelse fram til sin død i 450, men hovedsakelig ved hoffet.<ref name="Mathisen_Galla"/>

Aëtius spilte senere en vesentlig rolle i forsvaret av riket mot [[Attila]], hunernes leder. Attila var avledet fra Konstantinopel og mot Italia grunnet et brev fra Placidias egen datter [[Justa Grata Honoria]] hvor hun anmodet ham om å komme og redde henne fra et uønsket ekteskap med en romersk senator som den keiserlige familie, inkludert Placidia, forsøkte å tvinge på henne. Honoria sendte også med en forlovelsering. Selv om Honoria kanskje ikke hadde til hensikt å forslå et ekteskap med Attila, valgte uansett han å tolke det slik. Han aksepterte og ba om halve Vestromerriket som medgift. Da Valentinian fikk høre om dette var det kun på grunn av Placidias innflytelse at han lot seg overtale til ikke å drepe Honoria. Valentinian skrev til Attila hvor han nektet for at det var et tilbud om ekteskap med Honoria, men hunerkongen sendte bud til Ravenna for å slå fast at Honoria var uskyldig, at tilbudet var gyldig og at han ville komme og kreve det som rettmessig var hans. Honoria ble raskt giftet bort til Flavius Bassus Herculanus, men det forhindret ikke Attila å holde fast på sitt krav.<ref>Mathisen, Ralph W.: [http://www.roman-emperors.org/justa.htm «Justa Grata Honoria»], ''De Imperatorbus Romanis''</ref>

Placidia døde kort tid etterpå i Roma i november 450, og slapp å leve til å oppleve at Attila herjet Italia i årene 451–453; ikke like brutalt som det som goterne hadde gjort tidligere, men benyttet Honorias brev som hans «legitime» unnskyldning.