Redigerer Galileo Galilei (avsnitt)

== Virke ==
===Bevegelsesteori===
I Galileis studietid satt han en gang i [[katedral]]en i [[Pisa]] under en lang [[gudstjeneste|messe]]. Han observerte en lysekrone som svingte frem og tilbake, og han fant ved hjelp av pulsslagene at svingningstiden så ut til å være den samme ved store og små svingninger. Han gikk hjem og eksperimenterte med ulike [[Pendel|pendler]] og fant at en pendels svingetid ikke er avhengig av pendelens utslag, i stedet er svingetiden [[Proporsjonalitet|proporsjonal]] med [[kvadratrot]]en av pendelens lengde.

Også av objekter i [[fritt fall]] utførte han mer nøyaktige målinger enn det som hittil hadde vært gjort. Han fant at også i fritt fall var falltiden proporsjonal med kvadratroten av fallets lengde.

Med grunnlag i teoretiske studier og hypoteser fra antikken og middelalderen kunne han ved eksperiment bevise det korrekte forholdet mellom størrelser som [[fart]], strekning, tid og [[akselerasjon]]. Han beviste også en tidligere hypotese om at et [[prosjektil]] beskriver en [[parabel]]formet kurve.

===Astronomi===
[[Fil:Galileo_telescope_replica.jpg|miniatyr|En kopi av det tidligste teleskopet som er funnet laget av Galilei.]]
Galilei ble involvert i astronomi etter [[supernova]]en i 1604. Juli 1609 rettet engelske [[Thomas Harriot]] et teleskop mot månen for å tegne månekart. På samme tid hørte Galilei om oppfinnelsen, og noen uker senere hadde han konstruert sitt eget. Januar 1610 oppnådde han en forstørrelse på 20&times;, og to måneder senere 30&times;.

Med teleskopet kunne Galilei observere [[solflekker]], fjell, kratre og daler på månen, [[Venus]] i ulike faser (jf. månens [[Månefase|faser]]), fire av [[Jupiter]]s måner, og noe som lignet ører rundt [[Saturn]]. Observasjonene motsa Aristoteles' verdensbilde, som skilte mellom en uforanderlig og fullkommen verden fra månens bane og utover, og en foranderlig og ufullkommen verden under månens bane. Fjell og kratre på månen viste både at den ikke utgjør en perfekt sirkel, og at den kunne være laget av samme materiale som jorden. Jupiters måner sannsynliggjorde at også jorden kan kretse rundt solen selv om den har en måne. Solflekkene beveget seg og viste at solen ikke er uforanderlig.

Med Galilei, og også med [[Johannes Kepler]], ble det for alvor satt på dagsordenen at de fysiske lovene under månens bane er de samme som de fysiske lovene over månens bane. 
[[Fil:Phases-of-Venus.svg|miniatyr|Venus' faser bekreftet at Venus kretser rundt solen.]]

En av hans viktigste oppdagelser var at gjennom teleskopet så [[fiksstjerne]]ne langt mindre ut enn med det blotte øye.<ref name=Linton204/> Dette tok bort en innvending fra astronom [[Tyge Brahe]] om at Kopernikus' forslag til et kolossalt stort univers ville medføre at stjernene ble urimelig store. Et kolossalt stort univers kunne også forklare hvorfor ingen [[parallakse]] kunne observeres for [[fiksstjerne]]ne. Gjennom teleskopet virket også planetene langt mindre enn man hittil hadde trodd. For Venus i posisjon lengst unna jorda var tidligere målinger av [[vinkeldiameter]]en 3 [[bueminutt]]er. Med teleskopet beregnet Galilei denne til 1/6 bueminutt, noe som er langt nærmere dagens målinger.

De fire største Jupiter-månene, som Galilei oppdaget, kjenner vi i dag som de [[galileiske måner|galileiske månene]]: [[Io (måne)|Io]], [[Europa (måne)|Europa]], [[Ganymedes (måne)|Ganymedes]] og [[Callisto (måne)|Callisto]]. Navnene, som stammer fra [[gresk mytologi]], ble foreslått av den samtidige astronomen [[Simon Marius]]. Likevel ble navnene først tatt i bruk fra midten av 1900-tallet.

====Ulike modeller av verdensrommet====
På Galileis tid var det praktisk talt ingen astronomer som holdt seg til [[Ptolemaios|det ptolemeiske verdensbilde]]. De fleste mente at solen er senter for bevegelsen til de fem planetene (Merkur, Venus, Mars, Jupiter og Saturn). 

Den virkelige debatten stod mellom den heliosentriske modellen fra Kopernikus og den geoheliosentriske fra Brahe.<ref name=Linton213/> De fleste støttet Brahes modell fordi man så store vitenskapelige problemer med at jorden beveget seg. Brahes modell stemte like godt med observasjonene som Kopernikus' modell. Kepler foreslo så i 1609, i boken ''Den nye astronomi'', at planetene går i [[ellipse]]baner rundt solen. Dette gav en mye enklere teori og viste seg også å stemme bedre med observasjoner, særlig av Mars og Venus.

Galilei nevnte imidlertid ikke Keplers eller Brahes teorier i sine bøker, i stedet forsvarte han Kopernikus' modell basert på sirkulære bevegelser.

===Skrifter (utvalg) ===
====''Sendebud fra stjernene'' (1610)====
[[Fil:Galileos Moon.jpg|miniatyr|Tegning fra ''Sendebud fra stjernene'' og foto.]]
Denne boken la grunnlaget for Galileis vitenskapelige ry. Han var ikke den første til å utforske universet med teleskop, men han var den første til å publisere sine funn.<ref name=Hannam311/> I mars 1610 kom boken ''Sidereus nuncius'' («Sendebud fra stjernene»).<ref> Tittelen kan også oversettes med «Budskapet fra stjernene».</ref> Sammenlignet med Keplers og Kopernikus' bøker inneholdt denne lite matematikk, var velskrevet og hadde fine illustrasjoner, og den ble en [[bestselger]] utover 1600-tallet.

Thomas Harriot hadde kartlagt månen ved hjelp av teleskop sommeren 1609, før Galilei, og [[Rudolf II av Det tysk-romerske rike|keiser Rudolf 2.]] hadde sett månen i teleskop før han hadde hørt om Galilei. Galileis [[stjernekart]] var så upresist at [[Pleiadene]] vanskelig lar seg gjenkjenne, og den digre svarte flekken under månens ekvator som Galilei sammenlignet med [[Bøhmen]], var ren [[fiksjon]]. Men han var den første som publiserte hva han hadde sett, og fjell og daler på månen viste at landskaper på jorden også fantes andre steder i universet.<ref>[[Arthur Koestler]]: ''The sleepwalkers'' (s. 337), ''[[Penguin Books]]'' 1964, ISBN 978-0-141-394534</ref> Selv [[Johannes Kepler]] ble skremt av implikasjonene: «Det uendelige er utenkelig,» sa han flere ganger. Sjokkbølgene avspeiles også i [[John Donne]]s ''An Anatomie of the World'' fra 1611:
:''Man has weav'd out a net, and this net thrown''
:''upon the Heavens, and now they are his own...''<ref>[https://homilius.tumblr.com/post/93736634378/man-hath-weavd-a-net-and-this-net-throwne-upon Donne: ''An Anatomie of the World'']</ref>
Teleskopet var så lite at det ble sagt at [[mirakel]]et ikke var at Galilei fikk øye på [[Jupiter (planet)|Jupiters]] måner, men at han overhodet fikk øye på Jupiter. Diskusjonen gjaldt ikke ''betydningen'' av Jupiters måner, men at de overhodet ''fantes'', noe flere av Italias mest fremstående lærde benektet. I april 1610 ble Galilei invitert til et hus i [[Bologna]] for å demonstrere sin stjernekikkert. Ikke en eneste av de lærde lot seg overbevise om at det fantes noen måner. Galilei kunne heller ikke forklare dem hvordan teleskopet virket. Cesare Cremonini som underviste i filosofi i [[Padova]], og professor Giulio Libri fra [[Pisa]] nektet å se i teleskopet.<ref>[https://www.astrology.co.uk/tests/galileo.htm Cremonini og Libri]</ref> Da professor Libri gikk bort kort tid etter, kommenterte Galilei [[dødsfall]]et: «''Libri valgte å ikke se mine himmelske småsaker mens han var på jorden; kanskje får han øye på dem nå som han er kommet til himmelen.''» Men teleskopet hans var også så primitivt at månene fremstod som uklare prikker som lett kunne tolkes som [[optiske illusjoner]], fremkalt av forstyrrelser i atmosfæren eller av selve teleskopet.<ref>Arthur Koestler: ''The sleepwalkers'' (s. 339)</ref>

Samme år fikk Galilei anerkjennelse av [[Jesuittordenen|jesuittene]] ved [[Gregoriana|Collegio Romano]]. Jesuittene var kirkens fremste astronomer og den katolske kirkes intellektuelt sett mest innflytelsesrike orden, med Christopher Clavius i spissen. De undersøkte Galileis observasjoner og offentliggjorde året etter sin støtte til alle hans observasjoner foretatt med teleskopet. Selv om de fleste jesuittene hadde valgt Brahes modell, ffantes det også jesuitter som var kopernikanere.<ref name=Stromholm80/>

====''Avhandling om ting som forblir oppe på vannet eller som beveger seg i det'' (1612)====
I denne boken fremholder han at en gjenstands form ikke betyr noe for om et legeme flyter, dette avhenger av legemets egenvekt. Boken er et strålende verk som knytter de generelle innsiktene han hadde gjort om bevegelse, sammen med en oppfinnsom utforskning og eksperimentering.

At små gjenstander med egenvekt større enn vann kan flyte på det vi i dag kaller [[Overflatespenning|overflatehinnen]], forklarte han imidlertid på samme måte som at en tom krukke kan flyte, og dette argumentet overbeviste ikke aristotelikerne. Atle Næss mener at dette argumentet viser hans trang til enkle forklaringer, og at han noen ganger forenklet for mye.<ref name=Naess106/>

====''Brev om solflekkene'' (1613)====
I Tyskland mente astronom og jesuittprest [[Christoph Scheiner|Christopher Scheiner]] å ha observert solflekkene på et tidligere tidspunkt enn Galilei. De var også uenige om tolkningen av fenomenet. Scheiner mente fenomenet skyldtes hittil ukjente planeter. Galilei mente solflekkene var fenomener enten på solens overflate eller i solens atmosfære, og at flekkene viser at solen roterer rundt sin egen akse, med en periode på ca en måned.

Forordet kunne oppfattes som nedlatende overfor Scheiner,<ref name=Naess110/> og konflikten med Scheiner ble videreført i de fleste av Galileis påfølgende bøker. Dette bidro trolig til motsetningen som etter hvert utviklet seg mellom Galilei og jesuittene.
 
I denne boken tok han også standpunkt for den kopernikanske modell, der planetene går i sirkulære baner rundt solen.

====''Samtale om flo og fjære'' (1616)====
Galilei mente at [[tidevann]] bare kunne forklares hvis man forutsatte at jorden beveger seg.<ref name=Naess123/> Kepler og de fleste naturfilosofer før ham, og også pave Urban, var uenige, og mente tidevannet skyldes månens tiltrekningskraft.<ref name=Davidsen164/><ref name=Linton201/> Vi har jo to tidevannsbølger hvert døgn, parallelt med månens bevegelser. 

Galilei mente derimot at fordi jorden roterer om sin egen akse, vil vannet ''skvulpe'' frem og tilbake, slik at det fremkommer to tidevannsbølger.<ref>Tollefsen, Syse og Nicolaisen: Tenkere og ideer (s. 307), Gyldendal norsk forlag 1997, ISBN 82-417-0966-8</ref>

====''Probermesteren'' (1623)====
[[Fil:Galilei-weltsysteme 1-621x854.jpg|miniatyr|Tittelblad fra Galileis ''Dialog'': [[Aristoteles]], Ptolemeus og Kopernikus diskuterer.]]
I 1618 kom hele tre [[komet]]er til syne. [[Jesuittordenen|Jesuittene]] hadde i flere tiår foretatt astronomiske observasjoner som fikk dem til å dele mange av Galileis synspunkter. Kardinal Barberini, senere pave [[Urban VIII]], var positiv til Galilei, som imidlertid ødela sitt gode forhold til jesuittene ved latterliggjøre pater Grassis teorier. Orazio Grassi (1583–1654) var matematikkprofessor ved ''[[Collegio Romano]]''<ref>https://www.britannica.com/biography/Orazio-Grassi</ref> og hadde beregnet at kometene var lenger unna enn månen. Dette var i tråd med Brahes beregninger av en komet i 1577, og indikerte at området utenfor månens bane ikke var uforanderlig. 

Galileo var sengeliggende, men ble såpass ergerlig over at en jesuitt påberopte seg større kunnskap om kometer enn han, og attpåtil hevdet at kometbaner motsa Kopernikus' verdensbilde. Galilei var fra 1616 blitt pålagt ikke å forsvare Kopernikus, men han kunne fritt diskutere jesuittenes komet-teori, og i et skrift på 54 sider, utgitt i 1619 i hans elev Mario Guiduccis navn (''Discorso delle Comete di Mario Guiducci''), harsellerte Galilei med Grassis synspunkter og jesuittenes vitenskap generelt, med sleivspark til Christoph Scheiner som hadde offentliggjort sin oppdagelse av [[solflekk]]er under [[pseudonym]]et «Apelles». Galilei fortsatte derfor med å omtale Schreiner som «Apelles» på trykk, som om han ikke kjente Scheiners virkelige navn.<ref>[https://www.lindahall.org/orazio-grassi/ Galileis skrift fra 1619]</ref>

I 1623 kom Galilei med nok en imøtegåelse av pater Grassis teorier, denne gang under eget navn og med tittelen ''Probermesteren'' (''Il Saggiatore'') (= offentlig kontrollør av ektheten i edle metaller) der han fremdeles sarkastisk imøtegikk Grassi og fastslo at kometer var atmosfæriske fenomener. I boken formulerte han også sin tro på matematikken og [[geometri]]en, særlig sirkelbevegelser, som naturens språk. Der pater Grassi beskrev kometer som [[himmellegeme]]r, mente Galilei at kometer bare er [[optiske illusjoner]].<ref>Tollefsen, Syse og Nicolaisen: ''Tenkere og ideer'' (s. 307)</ref> Han dediserte boken til sin mangeårige venn, pave Urban VIII, noe denne var svært tilfreds med.

====''Dialog over de to viktigste verdenssystemer'' (1632)====
[[Fil:Galileo.script.arp.600pix.jpg|miniatyr|Galileis første notater om Jupiters måner.]]
Boken bygger på oppdagelser gjort 20 år tidligere. Denne boken er en diskusjon om det ptolemeiske og det kopernikanske verdensbilde. Han hadde tenkt å kalle boken ''Dialog om hvordan [[tidevann]]et stiger og synker'', men pave Urban VIII foreslo i stedet ''[[Dialogo sopra i due massimi sistemi del mondo|Dialog over de to viktigste verdenssystemer]]''.<ref name=Naess164/>

Urban VIII hadde i flere år beundret Galilei for hans vitenskapelige oppdagelser, selv om de tolket oppdagelsene ulikt. Imidlertid la Galilei i denne boken pavens argumenter i munnen på en person kalt ''Simplicio'' («den enfoldige») med absurde argumenter, mens den som i boken forsvarer det heliosentriske system, latterliggjør ''Simplicios'' argumenter gjennom hele verket. Også jesuittastronomen Scheiner fikk noen ikke helt fortjente salver i boken.

Boken ble oppført på kirkens [[Index Librorum Prohibitorum|liste over forbudte bøker]] og førte til at Galilei ble stilt for en kirkelig [[domstol]]. De katolske statene Venezia, Frankrike og Spania samarbeidet imidlertid ikke med Roma i håndhevelsen av forbudet, så boken kom aldri med i den spanske utgaven av forbudslisten.<ref>Finocchiaro, Maurice (2005): ''Retrying Galileo, 1633-1992'', s. 66-72.</ref> ''Dialogen'' ble også oversatt til latin, trykket i Frankrike i 1635, og den skapte stor entusiasme i Nord-Europa.

====''Samtale om de to nye vitenskaper'' (1638)====
Denne boken er hans viktigste bidrag til fysikken, og den bygger på oppdagelser gjort 30 år tidligere. De to «nye» vitenskaper var [[materialvitenskap|materialers fasthet og bruddstyrke]], og [[kinematikk|bevegelseslære]]. Her la han frem sine teorier innen bevegelseslæren og viste til eksperimenter. Boken innbefatter loven om legemer i [[fritt fall]] og beregning av prosjektilbaner.
 
Det teoretiske grunnlaget bygger for en stor del på studier gjort av matematikere og naturfilosofer fra 1200-tallet og utover (se over). I boken viste han hvordan teorier kan bevises ved en kombinasjon av kontrollerte eksperimenter og brilliante argumenter.<ref name=Hannam335/> Med denne boken dannet han en sammenhengende helhet i bevegelseslæren.