Redigerer Fyrstikkpikenes streik i London i 1888 (avsnitt)

==«Hvitt slavearbeid i London»==
Under tittelen «Hvitt slavearbeid i London» skrev Annie Besant den 23. juni 1888: <ref name=The_Link>Annie Besant: ''White Slavery in London'', The Link, A Journal for the Servants of Man, No. 21, [[23. juni]] [[1888]]</ref> 
{{Sitat|Slik er en naken nedtegnelse om en form for hvitt slaveri, slik det eksisterer i London. Med slaver som personlig eiendom (''chattel slaves''), kunne ikke Mr. Bryant ha opparbeidet sin enorme formue, for han kunne ikke ha matet, bekledd og huset dem for 4 shilling i uken, for hver enkelt. Og de ville ha hatt en definitiv pengeverdi som ville tjene som en beskyttelse. Men hvem bryr seg om skjebnen til disse hvite lønns-slavene?<br/><br/>Født i slummen, drevet til arbeid mens de fortsatt er barn, underutviklet kroppslig på grunn av underernæring, undertrykte fordi de er hjelpesløse, kastet til side når de er utbrente, hvem bryr seg hvis de dør eller havner på gaten, sålenge bare aksjonærene i Bryant & May får sine 23 prosent og Mr. Theodore Bryant kan reise statuer{{#tag:ref|Utsagnet refererer til statuen av [[William Gladstone]] ved Bow Road, like i nærheten av fabrikkbygningen, ved [[Bow kirke|den gamle kirken i Bow]] som ble bombet under [[andre verdenskrig]]. Direktør Theodore Henry Bryant (1843&ndash;1913) trakk 1 shilling fra de ansattes lønninger for å finansiere statuen.<ref name=The_Link /> Statuen ble avduket den 9. august 1882 av Lord Carlingford (1823&ndash;1898).<ref>[https://www.londonremembers.com/memorials/gladstone-statue-at-bow-church Statue: Gladstone statue at Bow Church], London Remembers, 8. september 2015</ref> I 1988 ble statuen tilsølet med rødmaling som en hyllest til fyrstikk-pikene og Annie Besants utsagn om at fyrstikk-pikene «betalte for den med deres blod.» 
<ref name =Kingley_Hall />|group="lower-alpha"|name="statuer"}} og kjøpe parker?{{#tag:ref|I 1887 kjøpte Wilberforce Bryant (1837&ndash;1906) [[Stoke Park]] i nærheten av Slough, som ble eid av dronning [[Elisabeth I av England]] mellom 1581 og 1603. Parken hadde vært på markedet i fire år. Den forrige eieren var en tidligere kullgruve-eier. Parken var så kostbar at det nesten ikke fantes potensielle kjøpere noen steder. Wilberforce brukte flere tusen pund på å forbedre parken og å pusse opp dens bygning som privat residens.<br>

Med et landskap designet av Capability Brown (1715–1783) og en [[klassisismen|neoklassisistisk]] arkitektur av James Wyatt (1746–1813) ble eiendommen beskrevet i ''Illustrated London News'' (1896) som «“klassisk”, med greske søyleganger… Den skiller seg ut i den lyse solen som blendende hvit – like hvit som marmorpalassene i det gamle [[Athen]].» Dens grunn var «et stort hjem for “historiske urner og animerte byster”» så vel som et dekorativt tempel. En tidligere eier, Lord Taunton, hadde også bygd opp en stor samling av  imitasjoner av klassiske skulpturer, deriblant en statue i bronse av den greske handelsguden [[Merkur (gud)|Merkur]].<ref>[https://www.classicsandclass.info/product/56/ Striking Match Girls vs. Wilberforce Bryant 1888], classicsandclass</ref><ref>{{Kilde www |url=http://www.stokeparkclub.com/pdfs/estate_history.pdf |tittel=Stoke Park Club, Buckinghamshire: Mr & Mrs Wilberforce Bryant. Owners of Stoke Park from 1887 to 1908 |besøksdato=2008-10-16 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20080705023841/http://www.stokeparkclub.com/pdfs/estate_history.pdf |arkivdato=2008-07-05 |url-status=død }}</ref>|group="lower-alpha"|name="parker"}}|}}

[[Fil:The Link 23 June 1888.JPG|thumb|The Link fra 23. juni 1888]]
Den [[14. juli]] [[1888]] skrev hun til aksjonærene i Bryant & May: <ref name=The_Link_14_juli_1888>Annie Besant: ''To the shareholders of Bryant & May Company, Limited'', The Link, A Journal for the Servants of Man, No. 24, [[14. juli]] [[1888]]</ref>
{{Sitat|Vet dere at piker utnyttes til å bære kasser på sine hoder inntil håret deres faller av og deres unge hoder er skallet i en alder av 15 år? Til alle landets geistlige som har aksjeandeler i Bryant & May  (vil jeg si): Sett din egen 15 år gamle datter på fanget, og stryk din hånd over den silkemyke skjønnheten ved hennes svarte, skinnende fletter.|}}

I sin selvbiografi skrev Annie Besant senere: «Et typisk tilfelle er en 16 år gammel pike, en akkordarbeider. Hun tjener 4 shilling i uken, og bor sammen med en søster, ansatt av det samme firma, og 'tjener gode penger, så mye som 8 eller 9 shilling i uka' (ifølge løgnene fra Bryant & May). Av lønningen betales 2 shilling i uken for å leie et rom. Barna lever bare på brød, smør og te, både til frokost og middag ... 'Det er på tide at noen kommer og hjelper oss,' sa to piker med bleke ansikter til meg, og jeg spurte: 'Hvem vil hjelpe? Mange mennesker støtter en god sak, men svært få bryr seg om å anstrenge seg for å hjelpe til, og enda færre vil risikere noe for å støtte saken.' 'Noen må gjøre det, men hvorfor ''jeg''?' er det evige ekko av frasen til den feige vennlighet. 'Noen må gjøre det, så hvorfor ''ikke'' jeg?', er ropet til enkelte som på alvor tjener menneskene, og som med iver løper fremover for å konfronteres med en farlig forpliktelse. Mellom disse to utsagnene ligger flere århundrer av moralsk utvikling.»<ref name = Autobiography>[http://en.wikisource.org/wiki/An_Autobiography/Chapter_XIV Annie Besant: ''An Autobiography Illustrated'', Chapter XIV: ''Through Storm to Peace'', The Theosophical Society, Regent's Park, London, 2. utgave, august 1893]</ref>

Tre ansatte som informerte Annie Besant om forholdene på fabrikken, ble oppsagte. 

Etter å ha lest Annie Besants artikkel, tok den tidligere direktøren Theodore H. Bryant straks en telefon til Besant og truet med politianmeldelse og injuriesøksmål dersom hun ikke trakk tilbake utsagnene. Da Besant nektet å gjøre dette, kontaktet Bryant sine advokater, for å forberede en rettssak mot Besant.<ref>East London Observer and Tower Hamlets and Borough of Hackney Chronicle, no. 1600: ''Bryant and May's Girls. &ndash; Are they Sweated?'', [[30. juni]] [[1888]], side 3.</ref>

Ledelsen ved Bryant & May forsøkte også å tvinge de ansatte til å skrive under på dokumenter om deres utsagnene var løgn. I brev av [[4. juli]] [[1888]], skrev en anonym ansatt ved fabrikken til Annie Besant: 
{{Sitat|Kjære dame ''(Dear Lady)''. De har forsøkt å få de fattige pikene til å fortelle at alt som er blitt skrevet er løgner, og prøver å få oss til å skrive under på dokumenter om at alt er løgn. Kjære dame, ingen vet hvilken situasjon vi har kommet opp i og vi nekter å skrive under på dem. Vi takker deg svært mye for den vennligheten du har vist overfor oss. Min kjære dame, vi håper du ikke vil komme opp i noen problemer på vegne av oss, ettersom det du har sagt er den rene sannhet.|}}