Redigerer Fredskonferansen i Paris (1919) (avsnitt)

== USAs posisjon ==
[[Fil:Council of Four Versailles.jpg|miniatyr|«De fire store» tok alle de avgjørende beslutningene under fredskonferansern (fra venstre til høyre, Storbritannias statsminister [[David Lloyd George]], Italias statsminister [[Vittorio Emanuele Orlando]], Frankrikes statsminister [[Georges Clemenceau]], og USAs presiden [[Woodrow Wilson]]]]

Før USAs president Wilsons ankomst til Europa i desember 1918 hadde ingen amerikansk president besøkt kontinentet i embetsperioden.<ref>Macmillan 2001, s. 3</ref> [[Wilsons 14 punkter]] som han la frem våren 1917 hadde gjort han populær blant mange, både blant [[ententemaktene]] og motstanderne i [[sentralmaktene]].

Wilsons diplomati og hans fjorten punkter hadde bidratt til grunnlaget for våpenhvilen, som avsluttet første verdenskrig. Det var store forventninger til Wilsons planer for perioden etter krigen. Ved USAs engasjement i krigen og fredsforhandlingene ledet Wilson landets utenrikspolitikk mot intervensjonisme, noe som ble sterkt motarbeidet blant en del amerikanere.

Etter Wilson var ankommet Paris fant han «rivalisering og motstridende krav, som tidligere var holdt skjult».<ref name="law.fsu.edu">[http://www.law.fsu.edu/library/collection/LimitsinSeas/IBS094.pdf US Dept of State; International Boundary Study,  Jordan&nbsp;– Syria Boundary, No. 94&nbsp;– 30 December 1969, p.10] {{Wayback|url=http://www.law.fsu.edu/library/collection/LimitsinSeas/IBS094.pdf |date=20090327062139 }} {{webarchive|url=https://web.archive.org/web/20090327062139/http://www.law.fsu.edu/library/collection/LimitsinSeas/IBS094.pdf}}</ref> Wilson forsøkte å påvirke retningen som de franske og britiske delegasjonene (under Georges Clemenceau og David Lloyd George) tok overfor Tyskland og dets allierte i Europa, såvel som Det osmanske riket i Midtøsten. Wilsons forsøk på å få aksept for sine fjorten punkter endte med nederlag, etter både Frankrike og Storbritannia avviste noen av punktene, og selve hovedprinsippene.

Flere av Wilsons fjorten punkter stod i motstrid til de andre stormaktenes interesser. USA anså blant annet ikke at ansvaret for at verdenskrigen begynte, som Tyskland ble pålagt i artikkel 231 i fredsavtalen, var rimelig eller nødvendig.<ref>Macmillan 2001, s. 6</ref> Vedrørende Midtøsten ble forhandlingene komplisert ved konkurrerende mål, krav, og det nye mandatsystemet. USA siktet mot å etablere en mer liberal verdensordning, hvor demokrati, nasjonal uavhengighet, frihet og nasjonenes selvbestemmelsesrett ville bli respektert. Frankrikes og Storbritannias kontroll over store imperier sto i motstrid til dette.

I lys av den opprinnelig hemmelige fransk-britiske [[Sykes-Picot-avtalen]], og med beslutningen om å opprette mandatområder i de arabiske provinsene i Det osmanske riket fikk fredskonferansen høre konkurrerende uttalelser fra arabere og [[sionisme|sionister]] (jøder som arbeidet for å opprette en jødisk stat). President Wilson anbefalte deretter en internasjonal kommisjon som skulle undersøke hva lokalbefolkningen ønsket. Forslaget om en kommisjon ble først akseptert av Frankrike og Storbritannia, men etterhvert trakk de to landene sin støtte. Den såkalte [[King-Crane-kommisjonen]] ble et rent amerikansk initiativ, og reiste rundt i Syria og Palestina sommeren 1919 for å samle uttalelser og vurdere hva innbyggerne ønsket.<ref name="law.fsu.edu"/> Rapporten ble lagt frem for president Wilson, men ble ellers holdt hemmelig, inntil avisen ''[[The New York Times]]'' publiserte kommisjonens rapport i desember 1922.<ref>{{cite news|url=https://www.nytimes.com/1922/12/03/archives/crane-and-kings-longhid-report-on-the-near-east-american-mandate.html|title=CRANE AND KING'S LONG-HID REPORT ON THE NEAR EAST -  American Mandate Recommended in DocumentSent to Wilson.PEOPLE CALLED FOR USDisliked French, DistrustedBritish and Opposed theZionist Plan.ALLIES AT CROSS PURPOSES Our Control Would Have Hid Its Seat in Constantinople, Dominating New Nations. - Article - NYTimes.com|date=3. desember 1922|publisher=New York Times |last=Ellis |first=William}}</ref> En pro-sionistisk resolusjon om Palestina ble vedtatt av den amerikanske kongressen i september 1922.<ref>{{cite book |last=Rubenberg |first=Cheryl |authorlink=Cheryl A. Rubenberg |year=1986 | title=Israel and the American National Interest: A Critical Examination |url=https://archive.org/details/israelamericann00cher |publisher=University of Illinois Press |isbn=0-252-06074-1 |pages=[https://archive.org/details/israelamericann00cher/page/27 27]}}</ref>

Frankrike og Storbritannia forsøkte å tilfredsstille den amerikanske presidenten ved å godta etableringen av hans forslag om [[Folkeforbundet]]. Men fordi [[amerikansk isolasjonisme]] sto sterkt, og fordi noen av artiklene i Folkeforbundets pakt sto i motstrid til USAs grunnlov, ble [[Versaillestraktaten]] aldri ratifisert av USA, og landet ble heller ikke medlem av organisasjonen.<ref>Macmillan 2001, s. 83</ref> Det var ironisk, siden det nettopp var president Wilson som hadde arbeidet for å opprette en organisasjon som skulle fremme fred gjennom diplomati, og slik unngå nye kriger.

Under president [[Warren Harding]] undertegnet USA separate fredsavtaler med Tyskland,<ref>[[s:US - Germany Peace Treaty|Wikisource]]</ref> Østerrike,<ref>{{cite web|url=http://www.firstworldwar.com/source/uspeacetreaty_austria.htm|title=First World War.com – Primary Documents – U.S. Peace Treaty with Austria, 24 August 1921|publisher=|accessdate=30. september 2015}}</ref> og Ungarn<ref>{{cite web|url=http://www.firstworldwar.com/source/uspeacetreaty_hungary.htm|title=First World War.com – Primary Documents – U.S. Peace Treaty with Hungary, 29 August 1921|publisher=|accessdate=30. september 2015}}</ref> i 1921.