Redigerer Frankrikes historie (avsnitt)

== Enevelde ==

I løpet av [[Ludvig XIII av Frankrike|Ludvig XIIIs]] regjeringstid ble [[enevelde]]t innført i Frankrike. Under ledelse av den mektige [[Armand-Jean du Plessis de Richelieu|Kardinal Richelieu]] ble Frankrike den mektigste staten i Europa, og begynte samtidig å legge under seg kolonier i [[Afrika]] og [[Amerika]].

Under [[tredveårskrigen]] spilte Frankrike en aktiv rolle. På tross av at landet var [[katolisisme|katolsk]], sørget Richelieu for at Frankrike allierte seg med det protestantiske [[Sverige]]. Denne krigen var en fin anledning for Frankrike til å motarbeide sine gamle fiender habsburgerne, men franskmennene hadde undervurdert styrken på de keiserlige arméer. Mellom [[1636]] og [[1643]] raste krigen, i løpet av denne tiden ble store deler av Frankrike okkupert av spanske og tyske styrker.

[[Fil:LouisXIV.jpg|thumb|right|230px|Solkongen, [[Ludvig XIV av Frankrike|Ludvig XIV]]. Maleri av [[Hyacinthe Rigaud]], 1701]]

I [[1642]] døde Richelieu, året etter døde også kongen. Den da fem år gamle [[Ludvig XIV av Frankrike|Ludvig XIV]] overtok tronen, med [[Jules Raymond Mazarin|Kardinal Mazarin]] som Frankrikes nye sterke mann. En serie militære seiere de første årene av Ludvigs regjeringstid gjorde at tredveårskrigen kunne avsluttes med [[freden i Westfalen]] i [[1648]]. Et [[Tyskland]] i ruiner og den tysk-romerske keiserens svekkede makt gjorde at Frankrike under Ludvig XIV ble Europas ubestridt ledende makt, både politisk og kulturelt.

Ludvig XIV skulle bli kjent som «solkongen». I hans regjeringstid fra 1643 til [[1715]] økte Frankrikes territorium med blant annet [[Alsace]], [[Languedoc-Roussillon|Roussillon]] og deler av de spanske [[Nederlandene]] ([[Flandern]]).

Det var også under Ludvigs regjeringstid at det storslåtte slottet [[Versailles]] ble bygget. I dette praktpalasset blomstret kulturlivet, samtidig som fransk [[litteratur]] gikk inn i en gullalder med store diktere som blant annet [[Molière]] og [[Pierre Bayle]].

Utover på [[18. århundre|1700-tallet]] beholdt Frankrike sin stilling som Europas senter for kultur. Fransk språk var dominerende blant adel og kongelige i hele Europa, samtidig som [[opplysningstiden]]s franske [[filosofi|filosofer]], som blant annet [[Voltaire]], [[Charles Montesquieu|Montesquieu]] og [[Jean-Jacques Rousseau|Rousseau]], var ledende i åndslivet.

Militært og politisk gikk det imidlertid noe nedover med Frankrike utover 1700-tallet. [[Preussen]] og [[Storbritannia]]s økende makt truet Frankrike, og med det franske tapet i [[syvårskrigen]] [[1756]]–[[1763]] og det påfølgende tapet av [[Ny-Frankrike]] overtok britene posisjonen som Europas ledende stormakt.