Redigerer Folkemordet på armenerne (avsnitt)

==Deportasjon og massakrer==
Fra sensommeren 1914 ble armenske bosettinger på  grensen med Persia og Russland angrepet og plyndret av osmanske styrker og mennene ble samlet og henrettet.<ref name="Bloxham" /> Armensk nasjonalisme innenfor og utenfor det osmanske imperiets grenser styrket ungtyrkernes forestillinger om armenerne som et problem. Ungtyrkernes vurderinger av situasjonen var samtidig sterkt farget av sjåvinistiske holdninger.<ref name="Bloxham" />{{rp|side=143-144}} 

Etniske armenere i den osmanske hæren måtte tidlig i 1915 gi fra seg sine våpen og ble overført til ubevæpnet arbeidstjeneste fordi ikke-tyrkere ble ansett som upålitelige. Behandlingen av armenerne begynte som en generell anti-kristen sjåvinisme hos ungtyrkerne blant annet i form av erklæring av [[jihad]] i november 1914. Kristne innbyggere av riket og borgere fra [[Ententemaktene|ententelandene]] ble av regimet sett på som en felles fiende. [[Enver Pasja]] og [[Djemal Pasja]] ivret for å bruke menneskelige skjold av franske og britiske borgere i Konstantinopel.<ref name="Bloxham" />{{rp|side=155-157}}

Fra mars 1915 ble etniske armenere fordrevet fra områder antatt strategisk viktig eller utsatt for opprør. I april ble den etniske rensingen utvidet til å omfatte alle armenere i det østlige og sentrale Anatolia, langt fra den russiske fronten.<ref name="Bulutgil" /> 
[[File:Marcharmenians.jpg|thumb|Armenske menn i Harput ([[Elazığ]]) føres ut av byen for å bli henrettet, 1915.<ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/photo/ottoman-military-forces-march-armenians-to-an-execution-site|tittel=Ottoman military forces march Armenian men from Kharput to an execution site outside th...|besøksdato=2024-01-12|språk=en|verk=[[United States Holocaust Memorial Museum]]}}</ref>{{byline|Armin T. Wegner}}]]
Fra 1914 til april 1915 raserte den osmanske hæren flere tusen armenske landsbyer innenfor eget territorium og i russisk-kontrollert Kaukasus i [[Kampene i Kaukasus|forbindelse med krigshandlingene der]]. Etter den knusende russiske seieren i slaget ved [[Sarikamis]] innledet ungtyrkerne en voldsom propaganda mot de «forræderske» armenerne. Dette var en del av bakgrunnen for avvæpningen av etniske armenere i hæren og for massakrer utført av den osmanske hæren under tilbaketrekning fra Kaukasus. I området mellom Saray og [[Başkale]] ble omkring {{formatnum:10000}} etniske armenere myrdet før opprøret i Van. Van var strategisk viktig både for russiske fremstøt mot Anatolia og for osmanske fremstøt mot Kaukasus. Van hadde en stor armensk befolkning og revolusjonære armenske grupper hadde smuglet inn store mengder våpen i løpet av 1914.<ref name="Bloxham" />{{rp|side=164-166}} 

I løpet av april 1915 ble det etablert regionale komiteer for løsning av det armenske spørsmålet. Lokale ungtyrkere agiterte for massakrer fra omkring mars 1915. For eksempel på et møte i [[Erzurum]] 18. april var det stemning for å sette i gang massakrer straks, men guvernøren ba om å  tilbakeholdenhet inntil nærmere instrukser fra Konstantinopel. Hæren presset også på for ytterliggående tiltak: Hærledelsen anmodet 2. mai innenriksministeriet om fordrive armenerne fra opprørsområdet Van over grensen til Russland eller spre dem i Anatolia. Dette skulle også være en hevn for russernes behandling av muslimer på russisk område. Da russiske styrker rykket frem til Van 18. mai sammen med armenske frivillige syntes tyrkernes mistanker å bli bekreftet.<ref name="Bloxham" />{{rp|side=176-178}}

=== Forløp ===

==== Deportasjoner, arrestasjoner og andre overgrep ====
[[File:Ambassador Morgenthau's Story p314.jpg|thumb|[[Henry Morgenthau sr.]]s kommentar til bildet: «Those who fell by the wayside. Scenes like this were common all over the Armenian provinces in the spring and summer months of 1915. Death in its several forms—massacre, starvation, exhaustion—destroyed the larger part of the refugees. The Turkish policy was that of extermination under the guise of deportation.»<ref>{{cite book|last=Morgenthau|first=Henry|authorlink=Henry Morgenthau, Sr.|title=Ambassador Morgenthau's Story|url=https://books.google.com/books?id=ENsLAAAAYAAJ|year=1918|publisher=Doubleday, Page}} s. 402</ref>]]
Tidlig i april 1915 ble et mindre antall armenerne deportert fra [[Kilikia]]. Gallipoli-halvøya ble evakuert 10. april og deretter ble all kristne (hovedsakelig greske) bosettinger langs Marmara evakuert.<ref name="Bloxham" />{{rp|side=157}} Fra 24. april 1915 ble ledende medlemmer av det armenske samfunnet arrestert i stort antall i [[Konstantinopel]].<ref name=Gruner /> Guvernørene i Ankara og i Aleppo ville ikke gjennomføre tiltakene mot armerne og ble da avsatt. Mange tjenestemenn medvirket til overgrepene fordi de helhjertet sluttet opp om politikken, fordi de håpet det ville fremme karrieren eller fordi det var utsikter til å sikre seg verdisaker. Mahmud Kamil, kommandant for den tredje osmanske arme, erklærte at muslimer som hjalp armenere ville bli hengt og huset hans ville bli brent ned.<ref>Wood, B. (2023). ''ISIS and the Yazidis: How American Action Stopped a Genocide in Iraq''. McFarland.</ref>

Fra mars til mai 1915 ble etniske armenere internert ved [[İskenderunbukta]] og i [[Kilikia]]-regionen, og deportasjoner ble gjennomført i begrenset omfang. Fra slutten av mai gjennomførte det osmanske regimet, ledet av ''İttihad ve Terakki Cemiyeti'' («komiteen for enhet og fremskritt», [[Ungtyrkerne]]), et stadig mer radikalt program med deportasjon og mord på etniske armenere. Det begynte øst i Anatolia i områdene med størst armensk befolkning og ble gjennomført i en bølge vestover og sørover gjennom hele imperiet.<ref name="Bloxham" />{{rp|side=141-142}}  

Lokale ledere og mannlige sivile ble fengslet eller drept umiddelbart. Kvinner, barn og eldre ble tvunget til å reise sørover til ørkenområdene i det som senere ble [[Syria]] og [[Irak]]. Under fordrivelsen døde armenere i stort antall av mishandling, sult og tørst. Voldtekt og drap var utbredt. Overgrepene ble utført av soldater, politifolk, lokale stammefolk og andre. Blant de som overlevde forflytningen døde mange av sult og sykdom i konsentrasjonsleirer der de ble etterlatt uten forsyninger, og i 1916 ble de internerte utsatt for nye massakrer. Minst 1 million døde, mer enn ⅔ av de som ble deportert. En del ble kidnappet, blant annet et ukjent antall foreldreløse barn, og tvunget til å konvertere til islam,  5 til 10 % av etniske armenere i riket. Omkring {{formatnum:400000}} armenere overlevde krigen innenfor imperiet, særlig i Konstantinopel der det bare var selektiv deportering av ledende personer.<ref name="Bloxham" />{{rp|side=141-142}} 

De som skulle deporteres fikk bare noen timer på seg til å forberede avreisen. Eiendeler måtte etterlates og disse ble konfiskert av myndighetene eller overtatt av naboer.<ref name="Gruner" /> På tampen av Van-opprøret (16-18. mai) beordret innenriksministeriet guvernøren i Erzurum til å deportere etniske armenere til [[Mosul]], Der-el-Zor og [[Urfa]]. Ordren ble 23. mai utvidet til å omfatte [[Bitlis]] og Van, den osmanske hæren gjennomførte der omfattende massakrer på etniske armenere mens de trakk seg tilbake fra fremrykkende russiske styrker. Den militære over-kommandoen og innenriksdepartementet diskuterte 26. mai deportering av armenere fra de østligste område, fra Zeytun og andre områder med stor armensk befolkning til Eufrat-dalen, [[Suleimania]] og områdene sør for [[Diyarbakır]]. En midlertidig lov utstedt 27. mai ga hæren rett til å gjennomføre deportasjoner av hensyn til «sikkerhet» eller «militær nødvendighet». Talat Pasja skal lenge ha vært tilbakeholden med generell deportasjon av frykt for omverdenens fordømmelse.<ref name="Bloxham" />{{rp|side=179-180}}

Inntil slutten av mai 1915 gjennomførte det osmanske regimet anti-armenske operasjoner  som det ungtyrkerne oppfattet som forkjøpsangrep.<ref name="Bloxham" />{{rp|side=144}} Den 25. mai 1915 beordret innenriksminister Talat Pasja tvungen deportering av hundretusener, muligens over en million, etniske armenere fra hele Øst-Anatolia til [[Mesopotamia]] og til det som i dag er [[Syria]]. Mange armenere ble fordrevet til den syriske byen Dayr az Zawr og den omkringliggende ørkenen. Under deporteringen døde mange armenere av sult og kulde, og mange ble angrepet av kurdiske landveisrøvere. Noen ble også drept av hissige tyrkiske soldater som fulgte dem. Noen av overgriperne ble senere straffet av den tyrkiske regjeringen for det de hadde gjort, men det er ingen tvil om at en del også slapp unna med milde straffer eller ingen reaksjon. Deportasjonene endte med katastrofe fordi det svekkede osmanske rike ikke kunne gi tilstrekkelig beskyttelse til armenerne, noe som førte til at de, foruten å omkomme av sult og kulde, også ble angrepet og plyndret og i mange tilfeller drept av sivile bander.{{tr}}

==== Konsentrasjonsleire ====
Flere kilder<ref>Kilder som viser til dette, ''Le Siècle des camps'' av Joël Kotek og Pierre Rigoulot, JC Lattes, 2000. ''Ahmed Djémal pacha et le sort des déportés arméniens de Syrie-Palestine'' av Raymond H. Kévorkian. ''Der Völkermord an den Armeniern und die Shoah'', Zürich: Chronos, 2002. av Hans-Lukas KIESER og Dominik J. SCHALLER (dir.), og fra samme forfatter: ''L’extermination des déportés arméniens ottomans dans les camps de concentration de Syrie-Mésopotamie (1915-1916), la deuxième phase du génocide'', i ''Revue d’Histoire arménienne contemporaine II'' (1998). Konsentrasjonsleirkart fra J.M. Winter, professor fra Yale, ''America and the Armenian Genocide of 1915'', Cambridge Universitet (Januar, 2004)</ref> hevder at 25 større konsentrasjonsleirer eksisterte og sto under kommando av [[Şükrü Kaya]], en av Talat Pasjas nærmeste medarbeidere. 
[[Fil:Armeniangenocidemap.gif|thumb|upright=1.8|Kart over de antatte leirene]]
Disse var:

{|class="wikitable" align="center"   
|-   
| Dayr az-Zawr 
| Ra's Al Gul    
| Bonzanti
| Mamoura   
|-   
| Intili    
| Islahiye    
| Radjo    
| Katma    
|-  
| Karlik   
| Azaz   
| Akhterim  
| Mounboudji   
|-   
| Bab 
| Tefridje   
| Lale 
| Meskene  
|-   
| Sebil 
| Dipsi 
| Abouharar  
| Hamam  
|-   
| Sebka  
| Marat  
| Souvar  
| Hama  
|-   
| Homs   
| Kahdem   
|   
|   
|}

Det blir hevdet at majoriteten av disse leirene skal ha vært plassert nær grensen til [[Irak]] og Syria, og noen av disse skal ha vært midlertidige leire. Andre ble kun brukt som [[massegrav]]er, som Radjo, Katma, og Azaz, og ble stengt høsten 1915. Noen historikere{{hvem}} mener også at Lale, Tefridje, Dipsi, Del-El, og Ra's al-'Ain ble bygget spesifikt for dem som man forventet ikke ville komme til å overleve mer enn noen få dager. De fleste av vaktene på innsiden av disse leirene var armenske. Det blir påstått at mange ble brent, druknet, forgiftet og regelrett henrettet i disse leirene.

==== Opprøret i Edessa ====
I byen Edessa (nåtidens [[Şanlıurfa]]) gjorde den armenske befolkningen opprør mot den osmanske regjeringen tidlig i 1916 og fikk kontroll over byen. Osmanske styrker angrep byen med artilleri, men klarte allikevel ikke å erobre den. Friherre [[Colmar von der Goltz]], som var den nærmeste tyske generalen, klarte å forhandle fram en avtale med armenerne om at de skulle godta å bli avvæpnet mot løfte om at de ikke skulle deporteres. Dette gikk armenerne med på, men de ble likevel deportert på et senere tidspunkt.
[[Fil:Near East relief the mother and children in syria.png|thumb|Armenske flyktninger på vei mot Aleppo]][[File:1915 New York Times Armenian Genocide article.png|thumb|Overskrift i ''New York Times'', 15. desember 1915. [[Samuel Train Dutton]] (American Committee for Armenian and Syrina Relief) uttalte til avisen: «...it is probably well within the truth to say that of 2,000,000 Armenians in Turkey a year ago, at least 1,000,000 have been killed or forced into Islam, or compelled to flee the country, or have died upon the way to exile, or are now upon the road to the deserts of Northern Arabia, or are already there.»<ref>[https://timesmachine.nytimes.com/timesmachine/1915/12/15/100183272.pdf New York Times], 15. desember 1915, lest 5. juni 2018.</ref>]]

=== Deporteringens natur ===
Deportasjonen av etniske armenere ble administrert av innenriksdepartementets avdeling for bosetting av stammer og immigranter.<ref name="Bloxham" />{{rp|side=146}} Det er antatt at mellom 400&nbsp;000 og litt over en million armenere ble deportert i denne perioden.{{tr}} Ordet «deportasjon» er blitt tolket forskjellig opp gjennom tidene. Noen bruker ord som «omplassering» om «deportasjon», andre «landsforvisning» eller til og med «[[etnisk rensing]]». Mange historikere{{hvem}} mener at deportasjonene praktisk talt var en massehenrettelsesmetode, ved at armenerne ble tvunget til å gå lange strekninger gjennom ørkenen uten mat, vann eller beskyttelse mot lokale kurdiske og tyrkiske kriminelle. Men det finnes også historikere som mener at deportasjonene ikke hadde til hensikt å drepe armenerne, men ble en uheldig konsekvens av gjennomføringen.

Det er mange historikeres{{hvem}} oppfatning at det omstridte folkemordet på armenerne startet etter krigserklæringen i oktober 1914. Andre mener at det begynte allerede i februar 1914 etter et osmansk-tysk møte, der et forslag om å deportere alle osman-armenere ble lagt fram. Andre førkrigstiltak mot armenerne er også rapportert. Donald Bluxham skriver at armenske bosetninger nær rikets grenser ble plyndret av osmanske styrker allerede sommeren 1914.

I 1914 vedtok den osmanske regjeringen en ny lov for å styrke krigsberedskapen. Den krevde at alle menn i alderen 18 til 45 enten måtte la seg rekruttere til hæren eller betale gebyrer for å slippe. Dette resulterte i at de fleste armenske menn i denne aldersgruppen meldte seg til tjeneste.

I tiårene etter folkemordet fortsatte den nye tyrkiske staten å fjerne eller ødelegge armenske kulturminner som kirker, klostre og monumenter. Før første verdenskrig fantes det flere tusen armenske kirker på osmansk territorium, de fleste av disse ble ødelagt.<ref name="Balakian" />

I Antep, nå kalt [[Gaziantep]], døde {{formatnum:20000}} av byens {{formatnum:32000}} etniske armenere. De ble sendt til fots i retning [[Aleppo]] eller [[Deir ez-Zor]]. I den lokale deportasjonskomiteen, som avgjorde armenerens skjebne, satt ledende personer i lokalsamfunnet som medlemmer av bystyret, ordføreren, tjenestemenn ved skattekontoret, dommere, leger, advokater og lederen for et barnehjem - ingen av disse gjorde noe for å stanse folkemordet. Fordrivelsen fra Antep ble stimulert ved utsikter til økonomisk gevinst da armenernes etterlatte eiendeler ble konfiskert.<ref>{{Kilde avis|tittel='Whether Armenia, the Nazis or Isis – if you're going to commit genocide, you can’t do it without the help of local people'|avis=The Independent|url=https://www.independent.co.uk/voices/armenia-genocide-nazi-germany-poland-isis-looting-war-a8367071.html|besøksdato=2018-05-26|etternavn=Fisk|fornavn=Robert|dato=2018-05-24|side=|språk=en-GB|sitat=}}</ref><ref>Kurt, Ü. (2018). [https://doi.org/10.1080/14623528.2018.1467595 Theatres of Violence on the Ottoman Periphery: Exploring the Local Roots of Genocidal Policies in Antep]. ''Journal of Genocide Research'', 1-21.</ref>

==== Opprøret i Van ====
[[Fil:Van Defenders.jpg|thumb|Armenske styrker som kjemper mot osmanske styrker i [[Van]].]]
[[Fil:Rafael de Nogales Mendez.png|thumb|[[Rafael de Nogales Méndez]] (1879–1936), en offiser fra [[Venezuela]] som tjenestegjorde i den osmanske hæren, skrev en detaljert redegjørelse for massakrene i sin bok ''Cuatro años bajo la media luna''.]]
Det var trolig i forbindelse med opprøret i [[Van (Tyrkia)|Van]] at det hadde oppstått en konsensus i regimet om å fjerne de etniske armenerne. Opprøret i Van begynte 20. april 1915. Massearrestasjonene 24. april ses på  som reaksjon på opprøret i Van og i tillegg som en reaksjon på [[Slaget om Gallipoli|angrepet på Gallipoli]]. Regimet fryktet en russisk offensiv fra Kaukasus våren 1915, mens britiske styrker vant terreng langs [[Tigris]] og [[Eufrat]].<ref name="Bloxham" />{{rp|side=155-156}} 2. mars 1915 ble armenerne i Dörtyol evakuert av osmanske styresmakter. Russiske styrker nærmet seg Van-sjøen, og derfor beordret den regionale ledelsen henrettelse av fem armenske ledere som var mistenkt for å ha samarbeidet med russerne. Dette uløste et kraftig opprør med armensk maktovertagelse i byen. Dette opprøret svekket Det osmanske riket ytterligere. Det ble hevdet at Jevdet hadde en plan om å drepe alle menn i Van. Russerne erobret byen i mai 1915, men forlot den allerede i august, og osmanene tok igjen kontroll over byen. Så ble de igjen fordrevet av russerne i september. Ved krigens slutt lå byen i ruiner.

Fire dager etter at urolighetene startet i Van, 24. april 1915, arresterte regjeringen etter osmanske kilder 2&nbsp;345 armenske intellektuelle. Det er antatt at de fleste av disse raskt ble henrettet. Grunnen til dette skulle være at «Ungtyrkerne» ønsket å stoppe «Tashnak-bevegelsen», som var en militær-politisk organisasjon som samarbeidet med russerne om en selvstendig armensk stat. Den 24. april er i dag en offisiell helligdag i Armenia til minne om disse henrettelsene.

=== Teşkilat-ı Mahsusa og «Spesialorganisasjonen» ===

''Teşkilat-ı Mahsusa'' var en organisasjon opprettet av det ottomanske forsvarsdepartement for å bekjempe arabisk separatisme og vestlig imperialisme. Dens formål var å bekjempe undergravingsvirksomhet og mulig samarbeid med ytre fiender. Formålet ble utvidet til å omfatte forfølgelse av armenerne som sto i ledtog med Russland. De tidligste kildene som refererer til organisasjonen skriver seg fra 1903 og 1907. Den ble styrket organisatorisk i 1913 etter [[Balkankrigene]]. Lederen var forsvarsminister [[Enver Pasja]], som rekrutterte mange dyktige offiserer til å bygge opp en irregulær militær enhet, en «spesialstyrke».

I tillegg skal [[Ungtyrkerne]]s ledelse ''İttihat ve Terakki Cemiyeti'' i juli 1914 ha opprettet en halvoffentlig «spesialorganisasjon» som skulle gjennomføre deportasjonen av armenerne. Den skulle være en «stat i staten» og stå fritt til å handle uten direkte ordre.

Senere i 1914 løslot den osmanske regjeringen flere kriminelle for å bemanne denne organisasjonen. Ifølge Mazhar-kommisjonen ble 124 kriminelle løslatt fra Pimian-fengselet. Og mange flere fulgte; noen måneder senere ble 49 kriminelle løslatt i Ankara. Litt etter litt ble flere og flere løslatt, og i begynnelsen av 1915 var tusenvis av fanger løslatt for å bli medlemmer i denne organisasjonen. Senere ble de satt til å eskortere konvoiene av deporterte armenere. Vehib, øverstkommanderende for den osmanske hæren, kalte disse for «slaktere av den menneskelige rasen».

Organisasjonen ble ledet av sentralkomiteens medlemmer Doktor Nazim, Behaeddin Sakir, Atif Riza og direktøren for offentlig sikkerhet, Aziz Bey. Hovedkvarteret til Behaeddin Sakir var i Erzurum, og derfra ledet han styrkene i øst. Aziz, Atif og Nazim Bey hadde sitt hovedkvartert i Istanbul, og deres avgjørelser ble godkjent og iverksatt av Cevat Bey, militærguvernøren i Istanbul.

Ifølge den samme kommisjonen og annen dokumentasjon, ble de kriminelle bevisst valgt ut for formålet. De måtte være nærmest umenneskelige for å få bli med i den spesielle organisasjonen. Mazhar-kommisjonen oppgav som dokumentasjon for krigsretten lister over noen av de kriminelle. En av listene viser at 50 av de 65 løslatte kriminelle var fengslet for mord. Denne utvelgelsesprosessen viser etter manges mening at den osmanske regjeringen planla et overlagt folkemord på den armenske befolkningen.

=== Døde i perioden 1914 til 1923 ===
[[File:Hunchakian gallows.jpg|thumb|20 ledere av det armenske sosial-demokratiske partiet (armensk: Սոցիալ Դեմոկրատ Հնչակյան Կուսակցություն; ՍԴՀԿ) ble hengt på Beyazıt-plassen i sentrum av Konstantinopel 15. juni 1915.]]
{{refforbedreavsnitt}}
{{objektivitet-seksjon|Virker som forsøk på bagatellisering eller relativisering ved å fremheve antall døde muslimer}}
Det er ingen klare tall på hvor mange armenere som døde i denne perioden. Ei heller over hvor mange som døde som følge av osmanske forbrytelser. Tallene varierer fra 250&nbsp;000 til 1,5 millioner mennesker. Det er imidlertid strid om hvor mange armenere som var i Tyrkia i denne perioden. Noen av anslagene ligger på mellom 1,5 millioner til 2 millioner armenere. Samtidig osmansk statistikk viser at det bodde rundt 1,2 mill armenere innenfor rikets grenser. Anslaget på oppmot 2 mill drepte virker derfor urealistisk.{{hvem}} I diskusjonen om antallet drepte blir heller ikke drepte på den tyrkiske siden nevnt. Kilder viser til omkring 500 000 drepte tyrkere i samme periode.<ref>Lewy, Guenter. ''The Armenian massacres in Ottoman Turkey: a disputed genocide'' (2005), University of Utah Press, [http://books.google.com/books?id=6tdtAAAAMAAJ&q=%22massacres+of+Turks%22&dq=%22massacres+of+Turks%22&hl=en&ei=NGrOTaSlOMvEtAaQ3NHHCw&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=2&ved=0CC4Q6AEwAQ sf. 117]</ref><ref>Ohandjanian. ''Österreich - Armenien'', bind 6, side 4675</ref> Om lag {{formatnum:523000}} tyrkiske muslimer ble drept i perioden 1910-1922.<ref>Henham, Ralph J. ''The criminal law of genocide: international, comparative and contextual aspects'' (2007), Ashgate Publishing, [http://books.google.com/books?id=oBpEVAY0SqQC&pg=PA25&dq=523000+Turks&hl=en&ei=ZRHcTavhGITusgbThZTYDg&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=3&ved=0CDQQ6AEwAg#v=onepage&q=523000%20Turks&f=false side 25]</ref> Tyrkiske muslimer ble hovedsakelig drept i områder som kom midlertidig under armensk kontroll ved hjelp av russiske invasjonsstyrker.{{tr}}

===Flyktninger og overlevende===
Overlevende bosatte seg blant annet i Libanon, Palestina, Syria, Canada og Frankrike. Noen slo seg ned i [[Romania]] der det fra før var et armensk miljø. De fleste flyktningene reiste med [[Nansenpass]] utstedt av [[Folkeforbundet]].<ref name="Ionescu">Ionescu, Ş. C. (2017). Loyal citizens or dangerous stateless refugees? The ‘Armenian Question’in World War II Romania, 1940–44. ''Journal of Genocide Research'', 19(3), 318-339.</ref>