Redigerer Flavius Aëtius (avsnitt)

=== Hunernes invasjon ===
[[Fil:Ulpiano Checa La invasión de los bárbaros.jpg|thumb|upright=1.4|Hunerne, ledet av Attila, invaderer Italia (''Attila, the Scourge of God'', av Ulpiano Checa, 1887).]]
Før 449 hadde Aëtius signert en avtale med hunerne som tillot en del av dem å bosette seg i Pannonia langs elven [[Sava]]. Han sendte også en kalt Constantius til [[Attila]] som sekretær. I 449 var Attila rasende over et påstått tyveri av en gullplate, og Constantius ble korsfestet. Aëtius sendte ham en ambassadør for å berolige hunerkongen. Attila sendte ham en dverg ved navn Zerco som gave. Han hadde tidligere tilhørt [[Aspar]], og Aëtius lot dvergen komme tilbake til sin opprinnelige eier.<ref>Priscus, fr. 7 and 8; Suda, Z 29. Sitert i Jones (1980), s. 27.</ref>

I 445 var Attila ble lei av å dele makten med sin bror, og fikk ham myrdet for å bli enehersker av hunerne. Antagelig ønsket Aëtius denne endringen velkommen. Han hadde blitt venn med Atilla den tiden han selv var gissel i Rugilas leir, og han hadde senere samarbeidet med huneren ved en rekke kriger mot Romas fiender. Aëtius hadde gitt Atilla ærestittelen som ''magister militum'', noe ga Atilla en god lønn og jevnlig tilgang på korn til sine tropper.<ref name="Longo"/>

Det gode forholdet mellom Aëtius og hunerne skulle ikke vare da Atilla aktet å angripe Gallia. Han visste at Aëtius var en alvorlig hindring og forsøkte å få ham fjernet, men i 451 da hunerne angrep var Aëtius fortsatt kommandanten av den romerske hæren i Gallia.<ref>Johannes av Antiokia, fr. 199.2; Jordanes, ''Getica'', 191. Sitat av Jones (1980), s. 27.</ref> Den store hunniske hæren, forsterket med mange germanere, erobret flere byer og fortsatte mot Aurelianum (dagens [[Orléans]]).

Aëtius, med hjelp fra den innflytelsesrike gallo-romerske senatoren [[Avitus]], overbeviste vestgoternes konge [[Teoderik I av vestgoterne|Teoderik]], om å delta mot en felles fiende. Han lyktes også å Sangiban, alanernes konge, om å delta. I tillegg fikk han med seg krigere fra [[Armorica]], saliske frankere, en del saksere, og burgundere fra [[Savoie]]. Den allierte hæren av romere og germanere forflyttet seg mot Aurelianum for å tvinge hunerne til å avbryte beleiringen og trekke seg ut på åpent landsskap.<ref>Sidonius Apollinaris, vii.328-331, 339-341; Johannes Malalas, 358; Jordanes, ''Getica'', 195; Gregorius av Tours, ii.7. Sitart av Jones (1980), s. 27.</ref>

Den 20. juni 451 gikk Aëtius og Teoderik i konfrontasjon mot Attila og hans allierte i [[slaget ved Chalons]].<ref name="CatalaunianFields">Mark, Joshua J. (29. desember 2016): [https://www.ancient.eu/article/995/the-battle-of-the-catalaunian-fields/ «The Battle of the Catalaunian Fields»], ''Ancient History Encyclopedia''</ref> [[Jordanes]]' ''De origine actibusque Getarum'' (Om goternes opprinnelse og gjerninger), forkortet til ''Getica'', skrevet kort tid etter 551 i Konstantinopel, er hovedkilden til hendelsene ved slaget. Jordanes hevder at Teoderik ledet sin menn mot gotere og ble drept, enten kastet fra hesten og trampet til døde eller drept av et spyd.<ref>Jordanes: ''De Origine Actibusque Getarum'', 40.209.</ref><ref>Given, John (2014): ''The Fragmentary History of Priscus''. Merchantville, NJ: Evolution Publishing, ISBN 978-1-935228-14-1, s. 101.</ref> Da Teoderik ble drept skal Aëtius ha forslått til hans sønn [[Torismund]] om trekke seg tilbake til Tolosa (dagens [[Toulouse]]) for å sikre seg farens trone, foruten at Aëtius overtalte [[Merovek]] om å vende tilbake til frankernes land. Av denne årsak er det sagt at Aëtius beholdt krigsbyttet for sin egen hær.<ref>Gregorius av Tours, 2.7; Jordanes, ''Getica'', 215ff. Sitert av Jones (1980), s. 27-28.</ref> De primære kildene gir få detaljer om slagets resultat, men det synes å ha enten vært en romersk seier eller uavklart, bortsett fra Attila og hans menn trakk seg tilbake fra Gallia. Det er ikke gitt noen forklaring på hvorfor han gjorde det, men det er mulig at Aëtius og Attila inngikk en avtale. Slaget ble uansett siden tolket som avgjørende for å slå hunerne tilbake.<ref name="CatalaunianFields"/>

Attila kom tilbake i 452 for å legge press på sitt krav på å ekte [[Justa Grata Honoria|Honoria]]. Aëtius greide ikke å forhindre at Attilas hær marsjerte gjennom [[De juliske Alper]]. Isteden valgte han å befeste [[Aquileia]] mot direkte angrep fra Attila.<ref>Prosper, s.a. 452; Jordanes, ''De Origine Actibusque Getarum'' 42.219.</ref> Hunerkongen invaderte og herjet Italia, plyndret tallrike byer og raserte Aquileia fullstendig, og etterlot bevisst ingenting igjen. Valentinian III flyktet fra hoffet i Ravenna og til Roma. Aëtius forble på post, men han manglet en sterk nok hær til at han tok sjansen på å gå i direkte konfrontasjon, og isteden posisjonerte han hæren ved [[Bononia]] for å blokkere veiene gjennom [[Appenninene]] til Ravenna og Roma.<ref>Hughes (2012), s. 180.</ref> [[Edward Gibbon]] mente at Aëtius aldri viste sin storhet mer klart i håndtere Attilas framgang ved å trakassere og sinke fienden med kun en underlegen styrke. Attila slo til sist ro ved elven Po og møtte der ambassadører som omfattet prefekt Trygetius, tidligere konsul [[Gennadius Avienus]], og pave [[Leo I (pave)|Leo I]]. Etter å ha møtt disse, beordret Attila hæren sin tilbake til tross for at han ikke hadde fått Honoria eller de områdene han traktet etter. Historikere i [[antikken]] og [[middelalderen]] har tendert til å henvise til pavens overnaturlige kraft for å ha fått Attila til å snu,<ref>[https://sourcebooks.fordham.edu/source/attila2.asp «Leo I and Attila»], ''Medieval Sourcebook''</ref><ref>Given, J. (2014): [http://www.evolpub.com/CRE/CREseries.html#CRE11 ''The Fragmentary History of Priscus: Attila, the Huns and the Roman Empire, AD 430-476''], Evolution Publishing, Merchantville, NJ ISBN 978-1-935228-14-1, s. 107</ref><ref>[[Paulus Diaconus]]: ''Historia Romana'' 14.12</ref> men et antall praktiske faktorer er nok mer sannsynlig for å overtale Attila til å rekke seg tilbake: hans hær klarte ikke å skaffe seg nok mat, forsyninger og fôr, og var utsatt for sykdommer, samtidig drev Aëtius aktiv med å plage hunerne med geriljakrig, og til sist hadde endelig den østromerske keiser [[Markian]] sendt tropper nord for Donau for å angripe hunernes hjemland og deres vasaller.<ref>Heather, P. (2010): ''The Fall of the Roman Empire'', Pan Macmillan. ISBN 9780330529839, s. 341</ref>