Redigerer Filosofi på 1700-tallet (avsnitt)

=== Materialisme ===
Opplysningstiden var ikke knyttet til en bestemt filosofisk retning. I henhold til [[Bertrand Russell]] var den mer et resultat av de blodige og uavgjorte religionsstridighetene på 1600- og 1700-tallet. Prinsippet om [[religionsfrihet]] hadde allerede blitt godtatt av [[Spinoza]] og [[John Locke]]. Sistnevnte mente at toleranse i religionsspørsmål måtte gjelde alle, ja selv «papistene» ([[Katolsk|katolikkene]]). Selv om [[David Hume]] hadde det moro med å drive narr av religion i alminnelighet og med den katolske religion i særdeleshet, tok han avstand fra å undertrykke andres religiøse trosoppfatninger. Et kongedømme av Guds nåde var da ikke forenelig samtidig med [[demokrati]] og [[ytringsfrihet]].<ref>Bertrand Russell (1961): ''Vestens Visdom'', side 230</ref>

Opplysningstiden hadde bokstavelig som mål å spre lys i mørket. Det store hovedverket fra 1700-tallet er det store franske ''[[Encyklopedi]]''. Helt bevisst vendte de franske tenkerne seg bort fra [[religion]] og [[metafysikk]], men irreligiøse var de ikke i vid forstand. [[Denis Diderot|Diderots]] syn var i slekt med [[Spinoza]]s [[panteisme]]. [[Voltaire]], som også deltok i lekiskonarbeidet, var nok en bitter motstander av den institusjonaliserte kirke, men han hadde ikke oppgitt tanken på en overnaturlig kraft, hva nå ''den'' måtte være. Han gjorde således narr av [[Gottfried Leibniz]]' tro på at vår verden var den beste av alle verdener.

[[Fil:Julien Offray de La Mettrie.jpg|right|thumb|upright|Julien Offray de La Mettrie]]
Det var de franske [[Materialisme|materialister]] som var mest ytterliggående i forkastelsen av religionen. Deres lære var en videreutvikling av substansteorien til Descartes. [[Julien Offray de La Mettrie]], opplysningstidens enfant terrible, den første av de franske materialister, skrev ''L'homme machine'' (1748; norsk: «Mennesket, en maskin») hvor han forkastet [[Descartes]]' dualisme og godtok kun en substans, [[materie]]n. Et fast trekk ved materien er at den er i endring. Det er ikke noe behov for en første årsak i form av Gud, noe som La Mettrie mente var en «overflødig hypotese». Det var her [[Karl Marx]] senere fant sin inspirasjon til læren om at ånden er et biprodukt av naturen, og han var i det hele tatt inspirert av de franske materialister til å hevde at religionen var opium for folket.<ref name="Russell234-235 "> Bertrand Russell (1961): ''Vestens Visdom'', side 234-235</ref>

På grunnlag av dette gikk materialistene inn for et åpent [[Ateisme|ateistisk]] standpunkt. Religion i alle sine former og utgaver ble betraktet som skadelig. Isteden ble [[fornuft]]en framhevet som det høyeste gode. Under [[den franske revolusjon]] ble fornuften endog framhevet til Gud. [[Antoine Lavoisier]], grunnleggeren av den moderne [[kjemi]], ble stilt for revolusjonsdomstolen under [[skrekkveldet]]. Forsvarerne insisterte på at han var en av Frankrikes fremste vitenskapsmenn, men domstolen slo fast at [[Den første franske republikk|republikken]] ikke hadde behov for [[vitenskap]] og lot ham halshugge. Det kan også være et markant avslutning for opplysningstiden.<ref name="Russell234-235 "/>