Redigerer Fidel Castro (avsnitt)

=== Castro som statssjef og det nye Cuba (1959–2008) ===
==== Provisorisk regjering (1. januar–16. februar 1959) ====
[[Fil:Manuel Urrutia Lleó.JPG|miniatyr|venstre|[[Manuel Urrutia Lleó]] var Cubas president den første tiden etter revolusjonen.]]

I tråd med Castros ønske, ble den liberale advokaten [[Manuel Urrutia Lleó]] utpekt som president, og [[José Miró Cardona]] ble statsminister. Castro erklærte seg på sin side som forsvarssjef. Castro hadde likevel stor innflytelse på politikken til Urrutias administrasjon, som styrte gjennom [[dekret]]er. Han presset regjeringen implementerte politikk for å bekjempe [[korrupsjon]] og bekjempe [[analfabetisme]], og at den forsøkte å fjerne Batista-tilhengere fra maktposisjoner ved å avvise Kongressen og å hindre alle som ble valgt i de riggede valgene i 1954 og 1958 fra fremtidige stillinger. Han presset deretter Urrutia til å innføre et midlertidig forbud mot politiske partier; han fortalte gjentatte ganger Urrutia at flerpartivalg ville bli holdt når det var klart for det. Blant annet på grunn av sin sosiale bakgrunn og politiske utvikling ble Castro i starten ansett av mange {{Av hvem}} som et bindeledd mellom revolusjonens mest radikale og de borgerlig-liberale kreftene, mens hans bror Raúl sammen med [[Che Guevara]] ønsket en utvikling i sosialistisk og kommunistisk retning og samarbeid med de sosialistiske stater. Til tross for at Castro gjentatte ganger hadde benektet at han var en kommunist til pressen, arrangerte han i hemmelighet møter med representanter for kommunistpartiet [[Partido Socialista Popular (Cuba)|Partido Socialist Popular]], hvor hans bror Raúl var medlem, for å diskutere etaberingen av en sosialistisk stat.<ref>Bourne 1986; Quirk 1993; Coltman 2003</ref>

==== Statsminister (1959–1976) ====
===== Castro og det nye Cuba (1959–1960) =====
[[Fil:Fidel Castro - MATS Terminal Washington 1959.jpg|miniatyr|Castro i [[Washington, D.C.|Washington D.C.]] i 1959.]]

16. februar 1959 tiltrådte Castro stillingen som Cubas statsminister, selv om han tidligere hadde sagt at han aktet å trekke seg tilbake til privatlivet så snart seieren var i havn.

Til tross for Castros negative holdning til det han anså som amerikansk [[imperialisme]], ønsket Castro opprinnelig å opprettholde et godt forhold til USA, og han reiste derfor allerede i april 1959 på [[statsbesøk]] til USA. Han hadde ønsket å møte president [[Dwight D. Eisenhower|Eisenhower]], men den amerikanske presidenten nektet å møte den kubanske revolusjonslederen, og lot ham nøye seg med et møte med visepresident [[Richard Nixon]], som etter møtet var svært kritisk til Castro.<ref>[http://www.history.com/this-day-in-history/castro-visits-the-united-states Castro visits the United States - Apr 15, 1959 - History.com]</ref> På møte i [[Organisasjonen av amerikanske stater]] [[Buenos Aires]] 2. mai samme år foreslo Fidel Castro en «[[Marshallplanen|Marshallplan]] for Latin-Amerika», som ble nedstemt.<ref>[https://books.google.no/books?id=Z4H45OczqPYC&pg=PA294&lpg=PA294&dq=marshall+plan+for+latin+america+fidel+castro&source=bl&ots=ZSnAES8m72&sig=hVkKc-YwsZJJyO-wFtFdftXvGJs&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwi9v_G3yOnOAhVJDJoKHducCLcQ6AEIKDAC#v=onepage&q=marshall%20plan%20for%20latin%20america%20fidel%20castro&f=false Fidel Castro: My Life: A Spoken Autobiography] - [[Ignacio Ramonet]], Fidel Castro (2006) - Google Books</ref>

I mai 1959 undertegnet Castro den første landreformen, som satte en grense på landbesittelser til 993 [[dekar]], og som forbydde utlendinger å kjøpe land på Cuba. Rundt 200 000 cubanske bønder fikk nå land ettersom de store landområdene ble delt opp. Reformen var svært populær blant [[arbeiderklassen]], men møtte sterk motstand fra landeierne.<ref>Coltman 2003</ref>

Castro benektet gjentatte ganger at han var kommunist. Han utpekte marxister til sentrale posisjoner i regjeringen og militæret, blant annet [[Che Guevara]], som ble utpekt til sjef for sentralbanken og industriminister. Forferdet av dette deserterte sjefen for luftforsvaret, [[Pedro Luis Díaz Lanz]], til USA den 14. juli 1959. President Urrutia tok avstand fra Díaz' desertering, men uttrykte bekymring overfor den sterke marxistiske innflytelsen i landet. Castro svarte med å erklære at han gikk av som statsminister i protest mot Urrutias «blinde [[antikommunisme]]», noe som førte til at {{formatnum:500000}} Castro-tilhengere omringet presidentpalasset og forlangte at Urrutia gikk av. Urrutia gikk av, Castro ble gjeninnsatt og utpekte marxisten [[Osvaldo Dórticos Torrado]] som ny president.

Castros regjering fremmet sosiale prosjekter for å øke Cubas [[levestandard]], ofte på bekostning av økonomisk vekst. Det ble lagt svært høy vekt på [[utdanning]], og i løpet av den første måneden etter Castro kom til makten, ble det åpnet flere klasserom enn de 30 forrige årene. [[Helsevesen]]et ble [[nasjonalisering|nasjonalisert]] og utvidet, og [[helsestasjon]]er og [[poliklinikk]]er ble åpnet i landlige områder over hele øya for å tilby gratis medisinsk hjelp. Universell [[vaksinasjon|vaksinering]] mot [[barnesykdom]]mer ble innført, og [[spedbarnsdødelighet]]en sank drastisk. En tredje del av Castro-regjeringens sosiale program var forbedring av infrastruktur. I løpet av det første halvåret Castro var statsminister ble 360 mil med veier bygd utover øya, og 300 millioner dollar ble brukt på vann- og sanitetsprosjekter. Over 800 hus ble konstruert månedlig i løpet av de første årene etter revolusjonen for å bekjempe [[hjemløshet]], og [[barnehage]]r ble åpnet for barn, og andre sentre for eldre og funksjonshemmede.<ref>Bourne 1986</ref>

Castro brukte [[radio]] og [[TV]] for å utvikle en «dialog med folket», hvor han stilte spørsmål og kom med provoserende uttalelser. Hans regime forble populært blant arbeidere, [[bonde|bønder]] og [[student]]er, som utgjorde flertallet av landets befolkning, men møtte motstand fra [[middelklassen]].<ref>Quirk 1993, Coltman 2003</ref> Tusenvis av [[lege]]r, [[ingeniør]]er og andre fagfolk utvandret til USA, som resulterte i [[hjerneflukt]] fra øya.<ref>Bourne 1986; Coltman 2003</ref> Produktiviteten sank, og landets finansielle reserver ble tømt i løpet av to år. Etter den [[konservatisme|konservative]] pressen uttrykte fiendtlighet mot regjeringen, avbrøt skribentenes Castro-vennlige fagforening redaksjonen, og i januar 1960 beordret regjeringen dem til å publisere en "presisering" skrevet av skribentenes fagforening på slutten av alle artikler som kritiserte regjeringen. Castros regjering arresterte hundrevis av [[kontrarevolusjonær]]e, og mange av dem ble utsatt for isolat, røff behandling, og truende oppførsel.<ref>Quirk 1993; Coltman 2003</ref> Militante anti-Castro grupper, finansiert av den amerikanske [[etterretning]]sorganisasjonen [[CIA]], eksilcubanere og regimet til [[Héctor Trujillo]] i [[Den dominikanske republikk]], foretok væpnede angrep og etablerte [[gerilja]]baser i [[Escambray]]fjellene, noe som førte til en seks år lang konflikt kjent som «[[krigen mot bandittene]]».

Ettersom [[forholdet mellom USA og Cuba]] utviklet seg i stadig mer negativ retning, hadde Cuba nå felles interesser med [[Sovjetunionen]] og [[Østblokken]], og Castro gjenopprettet de diplomatiske relasjonene med Sovjet – som ble helt brutt etter Batistas kupp i 1952 – i februar 1960. Han holdt et møte med Sovjetunionens [[visestatsminister]], [[Anastas Mikojan]]. De ble enige om at Cuba skulle tilby Sovjet [[sukker]], [[frukt]], [[fiber]] og [[skinn]], i bytte mot sovjetisk [[råolje]], [[gjødsel]], [[industri]]produkter og et [[lån]] på 100 millioner [[dollar]]. Landets [[raffineri]]er – som var eid av de amerikanske selskapene [[Shell]], [[Esso]] og [[Standard Oil]] – ble nå satt til å [[raffinering|raffinere]] sovjetisk olje, noe de nektet å gjøre etter oppfordring fra USAs regjering. Castro svarte gjennom å nasjonalisere raffineriene, noe som førte til at USA stoppet [[import]]en av cubansk sukker. Dette provoserte Castro til å nasjonalisere mesteparten av amerikansk eiendom på øya, inkludert banker og sukkerplantasjer.

Forholdet ble ytterlige forverret da den franske [[lastebåt]]en ''[[La Coubre]]'' – som fraktet våpen til Cuba fra [[Belgia]] – eksploderte i havna i Havanna 4. mars 1960, noe som førte til at mellom 75 og 100 ble drept. Castro hevdet at hendelsen var et resultat av amerikansk [[sabotasje]], noe som ble benektet av USA. Inspirert av det suksessfulle, amerikanskstøtta kuppet mot [[Jacobo Árbenz Guzmán]] i [[Guatemala]] i 1954, ga president Eisenhower i mars 1960 [[CIA]] tillatelse til å styrte Castro. Han ga dem et [[budsjett]] på 13 millioner [[dollar]] og tillot dem å alliere seg med [[mafiaen]], som hadde lagt Castro for hat etter at regjeringen hans nasjonaliserte mafiaens [[bordell]]er og [[kasino]]er. 13. oktober 1960 innførte USA en [[embargo]] som stoppet all [[eksport]] til Cuba.

I september 1960 dro Castro til [[New York]] for å tale i [[FNs generalforsamling]]. På [[Hotel Theresa]] i [[Harlem]] fikk han besøk av [[journalist]]er og anti&ndash;establishmentsfigurer som [[Malcolm X]], og av statsledere som Polens [[Wladyslaw Gomulka]], Bulgarias [[Todor Zjivkov]], Egypts [[Gamel Abdel Nasser]] og Indias [[Jawaharlal Nehru]]. Castro møtte også Sovjetunionens statsminister [[Nikita Khrusjtsjov]], som Castro fra første stund hadde et godt forhold til.

Castro fryktet et kupp på Cuba, og i løpet av 1959 hadde landet brukt 120 millioner dollar på å kjøpe våpen fra [[Sovjetunionen]], [[Frankrike]] og [[Belgia]]. Tidlig i 1960 var størrelsen på den cubanske hæren fordoblet. Ettersom Castro fryktet kontrarevolusjonære elementer i hæren, ble det opprettet en [[paramilitær]] «folkemillits» bestående av bevæpnede sivile som støttet revolusjonen. I september 1960 ble [[Comités de Defensa de la Revolución|Komiteene til forsvar av revolusjonen]] oppretta, en sivil organisasjon som utførte nabolagsspionasje for å avsløre kontrarevolusjonær virksomhet og utføre helse- og utdanningskampanjer. I 1970 var én tredjedel av befolkninga involvert i disse komitéene, og dette økte senere til 80%. Castro omtalte regjeringen sin som et [[direkte demokrati]], og hevdet derfor at valg ikke var nødvendig («Elecciones, para qué?» (dvs. ''Valg, hvorfor det?'')).<ref>Raffy, 2003; Coltman, 2003)</ref> USAs utenriksminister [[Christian Herter]] uttalte at Cuba hadde innført den sovjetiske modellen, med en [[ettpartistat]], statlige [[fagforening]]er, undertrykkelse av [[sivile rettigheter]], og fravær av [[ytringsfrihet]] og [[pressefrihet]].

===== Invasjonen i Grisebukta, Cubakrisen og sosialistisk republikk (1961–1962) =====
{{Utdypende artikkel|Invasjonen i Grisebukta|Cubakrisen}}

I januar 1961 beordret Castro USAs ambassade i Havanna til å redusere antallet ansatte fra 300, siden han mistenkte at mange av dem var spioner. USA svarte med å avslutte sine diplomatiske forbindelser med øystaten, og økte støtten til kontrarevolusjonære [[dissident]]er i eksil. Disse militante kontrarevolusjonære begynte å angripe skip som handlet med Cuba, og bombet [[fabrikk]]er, [[butikk]]er og [[plantasje|sukkerplantasjer]]. Både Eisenhower og [[John F. Kennedy]] støttet en CIA-plan om å bistå eksilcubanere i en [[invasjon]] av Cuba for å styrte Castro; denne planen resulterte i [[invasjonen i Grisebukta]] i april 1961. 15. april bombet CIA-forsynte [[B-26]]-bombefly tre cubanske flyplasser. USA hevdet at dette ble begått av [[desertør]]er fra Cubas flyvåpen, men Castro avviste disse påstandene og hevdet at dette var en amerikansk [[falsk flagg]]-operasjon. I frykt for en invasjon beordra Castro arrestasjonen av mellom {{formatnum:20000}} og {{formatnum:100000}} mistenkte kontrarevolusjonære, og uttalte offentlig at «det [[imperialisme|imperialistene]] ikke kan tilgi oss, er at vi har utført en sosialistisk revolusjon rett foran nesen på dem» – som var første gang Castro erklærte at revolusjonen var sosialistisk.

CIA og den eksilcubanske Demokratiske Revolusjonære Front dannet en hær på 1400 mann bestående av eksilcubanere, [[Brigade 2506]], i [[Nicaragua]]. Natten mellom 16. og 17. april landet brigaden ved [[Grisebukta]] på Cubas sørkyst, og utførte et angrep mot den lokale revolusjonære militsen. Castro beordret [[Kaptein (grad)|kaptein]] [[José Ramón Fernández]] til å lede motoffensiven, før Castro sjøl personlig tok kontroll over den. Etter å ha bombet invasjonsmaktens skip og innkalt forsterkninger, ble brigaden tvunget til å overgi seg 20. april. Han beordra de 1189 [[krigsfange]]ne til å bli [[avhør]]t av et panel av journalister på direktesendt TV, og tok personlig over avhøret 25. april. 14 ble stilt for retten for forbrytelser avgivelig begått før revolusjonen, mens resten ble sendt tilbake til USA i bytte mot medisiner og mat til en verdi av 25 millioner dollar. Castros seier var et mektig symbol i hele Latin-Amerika, men økte også opposisjonen mot Castros [[autoritær]]e styre internt på Cuba, spesielt blant cubanere fra [[middelklassen]] som hadde blitt anholdt i forløpet til invasjonen. Til tross for at de fleste ble frikjent i løpet av dagene etter invasjonen, valgte mange å reise til USA, og etablerte seg i anti&ndash;Castro-miljøet i [[Florida]].

Etter [[CIA]]s mislykkede invasjon i Grisebukta i april 1961 og den påfølgende [[Cubakrisen]] i oktober 1962, har hans lederskap internasjonalt vært preget av spenninger i forholdet til USA, et nært samarbeid med [[Sovjetunionen]] til dens oppløsning i 1991, samt militær og humanitær bistand til mange land i [[den tredje verden]].

For å slå sammen de politiske kreftene i det nye, offisielt sosialistiske Cuba, slo Castro sammen [[26. juli-bevegelsen]], [[El Directorio Revolucionario|Det Revolusjonære Direktorat]] og [[Sosialistisk folkeparti (Cuba)|Sosialistisk folkeparti]] til de Integrerte Revolusjonære Organisasjoner (''Organizaciones Revolucionarias Integradas'', ORI), som i 1965 ble til [[Det cubanske kommunistpartiet]] (''Partido Comunista de Cuba'', PCC), basert på det [[leninisme|leninistiske]] prinsippet om [[demokratisk sentralisme]]. Til tross for at Sovjetunionen nølte vedrørende Castros omfavnelse av sosialismen, ble relasjonene til Sovjetunionen sterkere. Sovjetiske teknikere etablerte seg på øya, og Castro mottok [[Lenins fredspris]]. I desember 1961 erklærte Castro seg formelt som [[marxisme-leninisme|marxist-leninist]], og oppfordret folk i andre land i Latin-Amerika til å reise seg og gjøre [[revolusjon]] mot sine USA-støttede regimer.<ref>Geyer 1991</ref> Som svar presset USA [[Organisasjonen av amerikanske stater]] (OAS/OAE) til å ekskludere Cuba. Sovjetunionen irettesatte Castro for å opptre uforsvarlig, men han mottok ros fra [[Mao Zedong|Maos]] [[Folkerepublikken Kina|Kina]] for sin internasjonalistiske utenrikspolitikk.

Mens Castro, Guevara og andre la vekt på Cubas særlige rolle i den revolusjonære og sosialistiske bevegelse og blant de alliansefri stater, ville «gammelkommunistene» som [[Blas Roca Calderio]] og [[Anibal Escalante]] at man skulle underordne seg det sovjetiske lederskap. Etter en maktkamp vant Castro frem med sitt syn våren 1962, og de fleste pro-sovjetiske «gammelkommunistene» ble fjernet fra sine verv. Dette bidro også, sammen med Castros og Guevaras forargelse over at Sovjetunionen trakk tilbake sine raketter i oktober 1962, til et mer anstrengt forhold mellom Cuba og Sovjetunionen. Til tross for ideologisk enighet med Kina vedrørende utenrikspolitikken, tok Cuba parti med Sovjetunionen i [[det kinesisk-sovjetiske bruddet]], noe som førte til økning i sovjetisk bistand til øystaten.

USAs handelsblokade, kombinert med lav produktivitet i landbruket og dårlig økonomisk styring som følge av den omfattende omstruktureringen av økonomien, førte til økonomisk stagnasjon og varemangel. Som reaksjon på mangel på matvarer innførte Castro rasjonsblokken (''la libreta'') i 1962, som sikret alle cubanere rett til rasjoner med mat og andre basisvarer til sterkt subsidierte priser.<ref>[http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2007/07/02/AR2007070201103.html Living on Cuban Food Ration Isn't Easy]. [[The Associated Press]]. 2. juli 2007</ref>

Som reaksjon på plassering av amerikanske atomraketter i [[Tyrkia]] og [[Italia]], ønsket Khrusjtsjov å plassere sovjetiske [[R-12]] [[kjernefysiske våpen|atomraketter]] på Cuba for å utjevne maktbalansen. Castro godtok utplasseringen, da han anså det ville sikre Cuba mot nye invasjonsforsøk fra USA. Beslutningen ble tatt i hemmelighet, og i det cubanske lederskapet var det bare Fidel og Raúl Castro, Che Guevara, president Dorticós og sikkerhetssjef [[Ramiro Valdés]] som kjente til planen.<ref>Coltman 2003: 195</ref> Et amerikansk [[U-2]] [[spionfly]] oppdaget og fotograferte baser for utplassering av missilene i [[San Cristobal]] 9. oktober 1962. 16. oktober satte John F. Kennedy sammen en uformell gruppe til å diskutere alternativer for å hindre Sovjetunionen i å kunne plassere missilene på Cuba, og en full militær invasjon av Cuba ble diskutert, men Kennedy kom fram til at en [[blokade|marineblokade]] for å hindre sovjetiske skip å komme fram ville være det beste alternativet. Etter seks dager offentliggjorde Kennedy i en TV-tale at Sovjetunionen var i ferd med å utplassere kjernefysiske våpen på Cuba 22. oktober, og at USA ville sette i gang en blokade av skipstrafikken til Cuba for å hindre ytterligere sovjetiske leveranser til Cuba. Kennedy krevde alle rakettinstallasjoner og tilknyttede anlegg demontert og returnert til Sovjetunionen. Kennedys ubetingede krav ble avvist fra sovjetisk side, og blokaden ble iverksatt 24. oktober. Til tross for at Castro insisterte på at rakettene var der for å forsvare øya, anså Kennedy rakettene som offensive da de potensielt kunne utslette [[Washington D.C.]] og flere andre store amerikanske byer.<ref>[https://snl.no/Cubakrisen Cubakrisen] – ''[[Store Norske Leksikon]]''</ref> 27. oktober nådde krisen sitt høydepunkt, da utskytningsrampene for missilene var klare for bruk og Cuba skjøt ned et amerikansk spionfly over sitt luftrom, men Khrusjtsjov og Kennedy kom fram til en hemmelig avtale (uten å konfrontere Castro) som innebar tilbaketrekning av rakettene fra Cuba, på betingelse av at USA trakk tilbake sine egne missiler fra Tyrkia og Italia, og garanterte at de ikke ville invadere øya.<ref>[https://www.aftenposten.no/verden/i/zGxjw/50-ar-siden-Cubakrisen 50 år siden Cubakrisen] – [[Aftenposten]]. 14. oktober 2012</ref>

Castro følte seg forrådt av Sovjet i forbindelse med krisen, siden han hadde blitt utelatt fra forhandlingene. I stedet presenterte han en fempunktsplan som han presenterte for [[FN]]s generalsekretær [[U Thant]], hvor han kom med følgende krav til amerikanerne: «1. Opphev den økonomiske blokaden. 2) Avslutt alle undergravende aktiviteter utført fra territoriumet til USA og noen få andre land som samarbeider med dem. 3. Avslutt alle angrep fra piratfartøy basert i USA og [[Puerto Rico]]. 4. Avslutt alle krenkelser av [cubansk] luftrom og farvann. 5. Tilbaketrekning fra [[Guantanamo Bay Naval Station|Guantanamo Bay Naval Base]] og returner [[Guantanamobukta|det cubanske landområdet okkupert av de forente stater]]». Kravene ble avvist av USA, og Castro fikk heller ikke sovjetisk støtte for sine krav.<ref>[[Maurice Halperin|Halperin, Maurice]]. ''The Rise and Decline of Fidel Castro: An Essay in Contemporary History'' (1972), s. 193</ref>

==== Økende tredje verden-politikk og ideologisk ortodoksi (1963–1968) ====
Til tross for at forholdet ble mer anspent, inviterte Khrusjtsjov Castro til Sovjetunionen i mai 1963, hvor han besøkte 14 byer, talte på et møte på [[den røde plass]], og ble tildelt både [[Leninordenen]] og en [[æresdoktorgrad]] fra [[Statsuniversitetet i Moskva]].<ref>Bourne 1986, pp. 245–248; Quirk 1993, pp. 458–470; Coltman 2003, pp. 204–205.</ref> Castro returnerte til Moskva i januar 1964 for å signere en ny femårig kontrakt om sukkerhandel, men diskuterte også [[attentatet mot John F. Kennedy]] med Khrusjtsjov. Castro var svært bekymret etter attentatet, da han fryktet at en høyreekstrem konspirasjon stod bak drapet, men at Cuba ville få skylden.<ref>Quirk 1993: 484–486</ref>

Uenighetene som hadde oppstått med Sovjetunionen i forbindelse med Cubakrisen og Castros internasjonalistiske utenrikspolitikk ble skjerpet etter at [[Nikita Khrusjtsjov]] ble avsatt og erstattet av [[Leonid Bresjnev]] som leder i 1964. <!-- ved Che Guevaras sympatier for [[maoismen]], og etter et forsøk fra Escalantes side (etter avtale med den sovjetiske regjeringen) på å styrte Castro mot slutten av 1967. Castro avspilte hemmelige avlyttingsopptak om kupplanene,{{Klargjør}} og Escalante og hans tilhengere ble arrestert i januar 1968. -->

Utover 1960-tallet begynte Castro-regimet i likhet med Sovjetunionen også å forfølge «sosiale avvikere» som [[homofili|homofile]], [[prostitusjon|prostituerte]] og [[Jehovas vitner]] i tillegg til politiske motstandere. I 1965 ble det opprettet et nettverk av militærdrevne arbeidsleirer, ''Unidades Militares de Ayuda a la Producción'' (Militære enheter for å bistå produksjonen, UMAP) i [[Camagüey (provins)|Camagüey-provinsen]], hvor antatte kontrarevolusjonære og «asosiale» – som inkluderte homoseksuelle, Jehovas vitner, [[Syvendedags Adventistkirken|syvendedags adventister]], prester og intellektuelle – måtte utføre tvangsarbeid i landbruket.<ref>Guerra, Lillian. «[https://web.archive.org/web/20131101051842/http://plaza.ufl.edu/lillian.guerra/pdfs/lillian-guerra-social-history.pdf Gender policing, homosexuality and the new patriarchy of the Cuban Revolution]». ''Social History''. 35.3 (2010): 268.</ref> Fra offisielt hold ble leirene framstilt som et alternativ for personer som var utelatt fra militærtjeneste, men en [[Organisasjonen av amerikanske stater|OAS]]-rapport fra 1967 omtalte UMAP som «i praksis et system likt slaveri», hvor tusenvis av fanger utførte gratis tvangsarbeid i over åtte timer per dag uten rettssak.<ref>[http://www.cidh.org/countryrep/cuba67sp/cap.1a.htm Capitulo Unico - Cuba 1967a]</ref> I 1968 ble UMAP-systemet avskaffet, men homoseksuelle menn fortsatte å bli forfulgt fram til 1979. Castro beklaget senere forfølgelsene av homoseksuelle som en «stor urettferdighet», og tok personlig ansvar.<ref>«[http://edition.cnn.com/2010/WORLD/americas/08/31/cuba.castro.gays/index.html?hpt=T2 Castro admits "injustice" for gays and lesbians during revolution] {{Wayback|url=http://edition.cnn.com/2010/WORLD/americas/08/31/cuba.castro.gays/index.html?hpt=T2 |date=20180224053152 }}». ''[[CNN]]'', [[Shasta Darlington]], 31. august 2010</ref>

Fidel Castro var [[Cubas statsminister|statsminister]] fra 1959 til 1976, da han ble [[Cubas president|president]] i statsrådet og regjeringen. Castro var president helt frem til 2008. Han fortsatte etter dette en passiv deltakelse i politikken, men var [[førstesekretær]] i Cubas kommunistparti (''[[Partido Comunista de Cuba]]'') frem til 2011. Castro hadde ledet partiet helt siden det ble grunnlagt i 1965.

==== President (1976–2008) ====
===== Internasjonalisme =====
{{Refforbedreavsnitt}}
Castros Cuba utviklet en [[Internasjonalisme|internasjonalistisk]] politikk. Castro sendte, delvis som motydelse for den omfattende utviklingshjelp landet mottok fra Sovjetunionen, betydelige troppestyrker for å støtte sosialistiske regjeringer og den sosialistiske side under borgerkriger.

Hans regjering støttet for eksempel de [[sosialisme|sosialistiske]] [[sandinistene]] i [[Nicaragua]] i kampen mot den USA-støttede [[Contras|contras-organisjasjonen]] på 1980-tallet. Spesielt på 1960-tallet sendte Cuba finansiell støtte til [[gerilja]] i en rekke [[Latin-Amerika|latinamerikanske]] land. Dessuten var Cuba kontinuerlig engasjert i [[Afrika]], særlig i [[Etiopia]] og [[Angola]]. I Angola var de kubanske styrkene meget viktige i borgerkrigen mellom de marxistiske [[MPLA]]-styrkene og rivalene [[FNLA]] og [[UNITA]]. I 1992, som følge av [[Sovjetunionens oppløsning]], erklærte imidlertid Castro at Cuba ville slutte å støtte utenlandske geriljaorganisasjoner for å stramme inn pengebruken som følge av «[[den spesielle perioden]]» (etter 1989, se under) som oppstod på Cuba etter Unionens fall.

Cuba sendte og sender fortsatt også ut leger, lærere, teknikere og konstruktører til land over hele kloden. Kubanske leger har i løpet av årene gjort mye humanitær innsats, særlig i fattige land. {{formatnum:25000}} cubanske leger jobber{{Når}} i 68 land.<ref>[http://www.spicypen.no/no/document/cuba-helse/ Postrevolusjonær avdeling - Spicy Pen]{{død lenke|dato=mai 2018 |bot=InternetArchiveBot }}</ref> Et eksempel fra slutten av Castros presidentperiode er legehjelpen til fattigkvarterene i [[Venezuela]]. Som motydelse selger Venezuela olje til Cuba til langt under markedspris. Cuba har også ofte engasjert seg i å gi hjelp et [[naturkatastrofe]]r. I 2005 tilbød Castro til og med USA hjelp etter orkanen [[orkanen Katrina|Katrina]], som USA avslo.

===== Etter 1989 =====
{{Refforbedreavsnitt}}
Selv om Castros uortodokse marxisme og hans politiske praksis kan by på flere paralleller til [[Mikhail Gorbatsjov]]s reformvennlige politikk i Sovjetunionen i slutten av 1980-årene, kritiserte han Gorbatsjovs reformer (kalt ''[[glasnost]]'' og ''[[perestrojka]]'') fordi han mente reformene var imot sosialismens prinsipper.

For Cubas økonomi spilte handelen med de gamle kommunistlandene en meget viktig rolle. Men med de mange systemskiftene i disse landene fra 1989 av, bortfalt langt på vei denne samhandelen som var blitt gjennomført på for Cuba meget gunstige betingelser.

[[Sovjetunionens oppløsning]] i 1991 styrtet Cuba ut i en økonomisk krise som tvang Castro til å gjennomføre økonomiske reformer. Blant tiltakene var en legalisering av selvstendig arbeid og frie markeder for bøndene, og var ledsaget av en åpning av landet for utenlandske turister og investorer. Denne tiden ble kalt ''Periodo Especial en Tiempo de Paz'' («spesialperiode i fredstid»), som oftest bare kalt ''Periodo Especial'' («den spesielle perioden»).

Etter hvert bedret forsyningssituasjonen seg. Men selve det politiske system ble ikke grunnleggende reformert.