Redigerer Farthest South (avsnitt)

== Tidlige antarktiske utforskere ==
=== Captain James Cook ===
{{Utdypende artikkel|James Cook}}
[[Fil:James Cook's portrait by William Hodges.jpg|thumb|Captain James Cook]]
Den andre av James Cooks historiske ferder, 1772&ndash;75, var først og fremst et søk for den unnvikende [[Terra Australis|Terra Australis Incognita]], som fremdeles var antatt å ligge et sted i uutforskede breddegrader under 40°&nbsp;S.{{Sfn|Coleman|s=53–54}} Cook forlot England i september 1772 med skipene [[HMS «Resolution»]] og [[HMS «Adventure»]]. Etter en pause i Cape Town, seilte de to skipene sørover den 22. november, men ble drevet mot øst av kraftige stormer.{{Sfn|Coleman|s=56–57}} De klarte å komme seg lengre sørover, og møtte den første [[Sjøis|pakkisen]] 10. desember. Dette ble raskt en solid barriere, og Cooks sjømannskap ble testet til det ytterste mens han manøvrerte seg gjennom pakkisen.{{Sfn|Coleman|s=56–57}} Til slutt fant han åpent vann, og var i stand til å fortsette sørover; den 17. januar 1773 nådde ekspedisjonen den antarktiske sirkel på 66°20'&nbsp;S,{{Sfn|Coleman|s=59}} og ble de første skipene til å klare dette. Videre fremdrift ble sperret av is og skipene snudde nordøstover med kurs for New Zealand, som de nådde den 26. mars.{{Sfn|Coleman|s=59}}

Under de påfølgende månedene utforsket ekspedisjonen det sørlige Stillehavet før Cook førte «Resolution» sørover igjen &ndash; «Adventure» hadde trukket seg tilbake til Sør-Afrika etter en uordentlig krangel med New Zealands innfødte innbyggere.{{Sfn|Coleman|s=61}} Denne gangen var Cook i stand til å trenge langt forbi den antarktiske sirkel, og den 30. januar 1774 nådde han 71°10'&nbsp;S, hans Farthest South-rekord,{{Sfn|Preston|s=11}} men tilstanden til isen gjorde videre reise sørover umulig. Denne sørlige rekorden ble stående i 49 år.

I løpet av sine reiser til antarktiske farvann hadde Cook kretset rundt verden på breddegrader som regel over 60°&nbsp;S, og så ikke annet enn dystre ugjestmilde øyer uten et snev av det fruktbare kontinentet som enkelte håpet lå i sør. Cook skrev at hvis noe slikt kontinent skulle eksistere, ville det være «et land dømt av natur», og at «ingen mann vil dra lengre en jeg har gjort, og landet i sør vil aldri bli utforsket». Han konkluderte: «Skal det umulige oppnås og landet bli oppnådd, ville det være helt ubrukelig og til ingen nytte for oppdageren eller hans nasjon».{{Sfn|Coleman|s=62–64}}

=== Leting etter land===
Til tross for Cooks spådommer ble det gjennomført en rekke forsøk på å trenge sørover for å oppdage nytt land tidlig på 1800-tallet. I 1819 oppdaget [[William Smith (kaptein)|William Smith]], kommandør for [[brigantin]]en «Williams», [[Sør-Shetlandsøyene]],{{Sfn|Knox-Johnston|s=85–86}} og i det følgende året fikk [[Edward Bransfield]], på samme skip, øye på [[Trinityhalvøya]] på den nordlige ytterkanten av [[Graham Land]].{{Sfn|Knox-Johnston|s=85–86}} 27. januar 1820, et par dager før Bransfields oppdagelse, hadde den russiske kapteinen [[Fabian Gottlieb von Bellingshausen|Fabian von Bellingshausen]] vagt skimtet kysten av det som nå er kjent som [[Dronning Maud Land]] fra en annen antarktisk sektor. Han er dermed kreditert som den første personen til å se kontinentets fastland.{{Sfn|An Antarctic Time Line : 1519 - 1959}}{{Sfn|Knox-Johnston|s=85–86}} I 1821 ledet [[John Davis (selfanger)|John Davis]] en gruppe som gikk i land på en uutforsket strekke med land utenfor Sør-Shetlandsøyene. «Jeg tror dette sørlige landet er et kontinent», skrev han i skipets loggbok; hvis han hadde rett, var hans gruppe de første som satte sine føtter på det antarktiske kontinentet.{{Sfn|Barczewski|s=19}} Under alle disse eventyrene og oppdagelsesferdene forble Cooks sørlige rekord fortsatt stående.

=== James Weddell ===
{{Utdypende artikkel|James Weddell}}
James Weddell var en anglo-skotsk sjømann som tjenestegjorde både i [[Royal Navy|Royal Naval]] og [[handelsflåte]]n før han dro på sine første reiser til antarktiske farvann. I 1819, med kommando over den 160 tonn tunge brigantinen «Jane», som hadde blitt anskaffet til hvalfangst, satte han kursen mot det nylig oppdagede fangstområdet ved Sør-Sandwichøyene. Hans fremste interesse på denne turen var å finne «Aurora Island», som hadde blitt rapportert ved 53°&nbsp;S,&nbsp;48°&nbsp;W av det spanske skipet «Aurora» i 1762.{{Sfn|Howgego}} Han klarte ikke å oppdage dette ikke-eksisterende landet, men selfangsten bidro likevel til et godt overskudd for ekspedisjonen.{{Sfn|Howgego}}
[[Fil:James Weddell Expedition.jpg|thumb|left|250px|Weddells skip, «Jane» og «Beaufoy», for fulle seil]]
I 1822 satte Weddell kursen sørover, nok en gang som kommandør for «Jane», men denne gang ledsaget av det mindre skipet «Beaufoy», og han hadde instruksjoner fra sin arbeidsgiver om at dersom selfangsten var dårlig, skulle de «undersøke forbi sporene til tidligere navigatører».{{Sfn|Howgego}} Dette passet med Weddels instinkt for utforskning, og han utstyrte fartøyene med [[Kronometer|kronometre]], [[termometer]], [[kompass]], [[barometer]] og [[sjøkart]].{{Sfn|Howgego}} I januar 1823 sonderte han havet mellom Sør-Sandwichøyene og [[Sør-Orknøyene]] på jakt etter nytt land. Uten å finne noe vendte han sørover ved 40°&nbsp;W, dypt inn i havet som nå bærer hans navn.{{Efn|name=Sea of George IV}} Sesongen var usedvanlig rolig, og Weddell rapporterte at «ikke en partikkel på isen av noe slag var å se».{{Sfn|Howgego}} Den 20. februar 1823 nådde han en ny Farthest South ved 74°15'&nbsp;S, tre grader forbi Cooks tidligere rekord.{{Sfn|Howgego}} Uvitende om at han var nær land, bestemte Weddell seg for å returnere nordover fra dette punktet, overbevist om at sjøen fortsatte så langt som til sydpolen.{{Sfn|Howgego}} En ytterligere to dagers seilas ville ha brakt ham innen synsvidde av [[Coats Land]], som ikke ble oppdaget før [[William Bruce]] oppdaget den i 1904 under [[Scotia-ekspedisjonen]] (1902–1904).{{Sfn|Speak|s=93}} Da han returnerte til England, førte Weddels påstand om at han hadde passert Cooks rekord med en slik margin til at «enkelte hevet øyebrynene»,{{Sfn|Howgego}} men den ble snart akseptert.

=== Benjamin Morrell ===
I november 1823 nådde den amerikanske kapteinen [[Benjamin Morrell]] frem til [[Sør-Sandwichøyene]] i [[skonnert]]en «Wasp».{{Sfn|Gould|s=263}} Ifølge hans egne beretninger seilte han så sørover, ubevisst etter samme rute som James Weddell hadde foretatt en måned tidligere. Morrell hevdet å ha nådd 70°&nbsp;14'&nbsp;S før han satte kursen nordover fordi skipets fyrkjeler vær i ferd med å gå tomme for brensel &ndash; ellers, sier han, kunne han ha «nådd 85° uten den minste tvil».{{Sfn|Morrell|s=65–68}} Etter å ha vendt om, hevdet han å ha støtt på land. Han beskrev dette landområdet i minste detalj og navnga det [[Nye Sør-Grønland]]. Landet viste seg imidlertid å ikke eksistere. Morrells rykte som en løgner og bedrager betyr at de fleste av hans geografiske krav har blitt avvist av forskere, selv om det ble gjort forsøk på å rasjonalisere hans påstander.{{Sfn|Mills|s=434–435}}

=== James Clark Ross ===
{{Utdypende artikkel|James Clark Ross}}
[[James Clark Ross]]' antarktiske eskspedisjon med [[HMS «Erebus» (1826)|HMS «Erebus»]] og [[HMS «Terror»]] i 1839&ndash;43 var en fullskala ekspedisjon i regi av [[Royal Navy|Royal Naval]], hvor de viktigste hovedmålene var å teste teorier om [[magnetisme]] og å forsøke å lokalisere [[den magnetiske Sydpolen]]. Ekspedisjonen hadde først blitt foreslått av den ledende astronomen [[John Herschel]], og ble støttet av [[Royal Society]] og [[British Association for the Advancement of Science]].{{Sfn|Coleman|s=326–328}} Ross hadde betydelig erfaring fra tidligere magnetiske observasjoner og arktiske undersøkelser; i mai 1831 hadde han vært medlem av en gruppe som hadde nådd [[den magnetiske nordpol]]en,{{Sfn|Huntford|s=22}} og han var et opplagt valg som leder.{{Sfn|Coleman|s=326–328}}
[[Fil:James Clark Ross.jpg|thumb|upright|left|James Clark Ross, oppdager av Rosshavet, Rossbarrieren og McMurdo-sundet.]]
Ekspedisjonen forlot England den 30. september 1839, og etter en reise som ble forsinket av mang stopp på grunn av arbeidet med magnetiske observasjoner, kom de frem til [[Tasmania]] i august 1840.{{Sfn|Coleman|s=326–328}} Etter en tre måneders pause på grunn av den sørlige vinteren, seilte de sørøstover den 12. november 1840 og krysset den [[antarktiske sirkel]] 1. januar 1841. 11. januar ble en lang kystlinje med fjell som strakte seg mot sør oppdaget. Ross navnga landet [[Victoria Land]] og fjellene for [[Admiralitetsfjellene]].{{Sfn|Coleman|s=329–332}} Han fulgte kystlinjen sørover og passerte Weddells sørligste punkt ved 74°15'&nbsp;S den 23. januar.{{Sfn|Coleman|s=329–332}} Et par dager senere, mens de beveget seg ytterligere østover for å unngå isen ved kysten, ble de møtt med synet av tvillingvulkaner. Vulkanene ble navngitt [[Mount Erebus]] og [[Mount Terror]] til ære for ekspedisjonens to skip.

[[Rossbarrieren|Den store isbarrieren]] (senere kalt Rossbarrieren) strakk seg fra øst for disse fjellene, og dannet en uoversiktlig hindring for videre fremdrift sørover. I sin søken etter et sund eller vik utforsket Ross 300&nbsp;nautiske&nbsp;mil (560&nbsp;km) langs kanten av barrieren, og nådde en omtrentlig breddegrad på 78°&nbsp;S rundt 8. februar 1841.{{Sfn|Coleman|s=329–332}} Han klarte ikke å finne en passende ankerplass hvor et skip kunne overvintre, så han returnerte til Tasmania hvor de ankom i april 1841.{{Sfn|Coleman|s=329–332}}

Den følgende sesongen kom Ross tilbake og oppdaget et innløp i barrierens front som gjorde at han den 23. januar 1842 kunne passere sin Farthest South-rekord og nå 78°09'30"S,{{Sfn|Coleman|s=335}} en rekord som ikke ble utfordret før 58 år senere. Selv om Ross ikke hadde vært i stand til å komme i land på det antarktiske kontinentet, eller kommet til den magnetiske Sydpolen, ble han slått til [[ridder]] for sine prestasjoner innen geografiske og vitenskapelige utforskninger.{{Sfn|Coleman|s=340}}