Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

== Første verdenskrigs forløp ==
=== 1914: invasjon av Belgia, Frankrike og Tyskland ===

{{Tekstboks
|overskrift=Hærstyrker i 1914
|De fleste soldater og offiserer var sivile som ble mobilisert ved krigsutbrudd, og så fraktet til grenseområdene med jernbane. Tyskland satte opp rundt 11 tusen togsett i mobiliseringsperioden, Frankrike rundt 7 tusen togsett.

Fra grenseområdene forflyttet [[infanterist]]er (fotsoldater) seg stort sett til fots. Fremrykking skjedde med samme fart som under [[Napoléon Bonaparte]]s eller [[Julius Cæsar]]s tid.<ref name="Howard2002-19">Howard 2002, s. 19</ref> Med en oppakning på rundt 25 kilo var standard dagsmarsj rundt 20&nbsp;km. Forsyninger og tyngre utstyr ble for det meste trukket av hester, forholdet hester og soldater var omtrent 1:3.<ref>Keegan 1998, s. 73-76</ref>

I 1914 besto en tysk infanteridivisjon av 17&nbsp;500 soldater og offiserer, og 72 kanoner, en fransk infanteridivisjon 15&nbsp;000 soldater og offiserer, og 36 kanoner, mens en britisk infanteridivisjon hadde 18&nbsp;073 soldater og offiserer og 76 kanoner. Alle tre lands [[Divisjon (forband)|divisjoner]] hadde 24 maskingeværer.

En [[Armé (forband)|armé]] (fra 50 til 250 tusen soldater)<ref>EB 2010, bind 29 s. 963</ref> besto av to eller flere [[Korps (forband)|korps]], som igjen vanligvis hadde to infanteridivisjoner. De var igjen inndelt i [[brigade]]r (4-5 tusen mann), [[regiment]]er (2-3 tusen mann), [[bataljon]]er (600-1000 mann), [[kompani]]er (100-200 mann), [[tropp]]er (30-50 mann), og [[Lag (militær enhet)|lag]] (8-11 mann).<ref>Stevenson 2012, s. xvii</ref>|align=right}}

==== Uenighet om sentralmaktenes strategi ====
Sentralmaktenes strategi ved krigens start ble preget av manglende koordinering.<ref>Ferguson 2006, s. 111</ref> Basert på [[Schlieffenplanen|Schlieffen-Moltkeplanen]]<ref group="note">Ifølge historikeren [[Hew Strachan]] er det feil å si at det tyske angrepet fulgte Schlieffenplanen. De tyske planene ble revidert hvert år, og Schlieffens opprinnelige plan hadde vært gjennom en rekke revisjoner da krigen brøt ut i 1914. Se Strachan 2013, s. 44-45</ref> konsentrerte Tyskland først sine styrker for angrep mot Frankrike i vest. En mindre styrke skulle føre oppholdende strid mot Russland i øst.<ref name="Keegan 28-36"/> Tyskland hadde lovet å støtte Østerrike-Ungarns invasjon av Serbia, men de to landene hadde en sprikende forståelse av hva dette egentlig medførte.<ref name="Keegan 1998, s. 42-43"/><ref name="Strachan2001-288-290">Strachan 2001, s. 288-290, 293</ref><ref group="note">«Den store fordelen ved denne planen var at den syntes å gi et svar på hvordan Tyskland kunne vinne krigen i Europa. Den østerriksk-ungarske arméen måtte holde ut mot russerne inntil Frankrike var slått. Problemet var at østerrikerne ble ikke informert, og at den østerriksk-ungarske generalstabsjefen, Conrad von Hötzendorf, utviklet sin egen plan.», se Strachan 2014, s. 30</ref>

Lederne i Østerrike-Ungarn trodde at Tyskland ville bidra til å dekke deres nordlige flanke mot Russland, mens de angrep Serbia. Ledelsen i Tyskland så derimot for seg at mesteparten av de østerriksk-ungarske troppene ble satt inn mot Russland, mens Tyskland tok seg av Frankrike. Denne misforståelsen tvang Østerrike-Ungarn til å avsette større styrker for fronten mot Russland og mindre mot Serbia, enn det som var nødvendig for å slå Serbia.<ref>Keegan 1998, s. 60, 64, 151-152</ref><ref name=":1">Strachan 2013, s. 23-27</ref><ref name=":20">Stone 1998, s. 70-76</ref><ref>Stevenson 2012, s. 69-71</ref>

==== Østerrike-Ungarns mislykkede felttog i Serbia ====
{{Utdypende|Serbiafelttoget (første verdenskrig)}}
Østerrike-Ungarn invaderte Serbia og utkjempet [[slaget om Cer]] i august 1914. De serbiske styrkene var overlegne i antall, hadde krigserfaring og kjente det vanskelige terrenget. De østerriksk-ungarske styrkene var uerfarne, og ledelsen undervurderte motstanderne.<ref group="note">Den serbiske generalen [[Radomir Putnik]] hadde erfaring fra en rekke kriger på Balkan, mens den østerriksk-ungarske generalen [[Oskar Potiorek]] var uten krigserfaring. Som britene nedvurderte osmanene, så de østerriksk-ungarske generalene på serberne som en gjeng amatører som trengte å få en oppvisning i hvordan vesten førte krig. Se Stone 1998, s. 79</ref> I løpet av de neste to ukene ble de østerriksk-ungarske styrkene slått tilbake med store tap, og håpet om en rask seier over Serbia ble knust.<ref name=":1" /> Som et resultat måtte Østerrike-Ungarn holde store styrker på den serbiske fronten, noe som svekket keiserdømmets innsats mot Russland. Etter et serbisk motangrep inn i [[Bosnia-Hercegovina]] invaderte Østerrike-Ungarn på ny, og [[slaget om Kolubara]] ble utkjempet i november-desember 1914. De serbiske styrkene slo igjen tilbake invasjonen, og drev i desember 1914 nok en gang de østerriksk-ungarske styrkene ut av Serbia.<ref>Keegan 1998, s. 151-154</ref> De østerriksk-ungarske styrkene gikk brutalt frem mot den serbiske sivilbefolkningen under det korte felttoget, mellom 3500 og 4000 sivile ble massakrert.<ref name="Watson-142">Watson 2014, s. 142</ref>

==== Vestfronten, tysk invasjon av Frankrike og nederlag ved Marne ====

{{Utdypende|Vestfronten (første verdenskrig)|den tyske invasjonen av Belgia (1914)}}
[[Fil:Western front 1914 NO.jpg|miniatyr|alt=Kartskisse over tysk invasjon av Frankrike|Skisse av krigføringen i Belgia og Frankrike august-september 1914: det tyske angrepet, de alliertes motangrep og stabiliseringen av fronten. {{Byline|Vitor|type = Kartskisse av}}]]

Det tyske hovedangrepet i vest hadde utgangspunkt i byer langs grensen mot Belgia, Luxembourg og Frankrike (som [[Aachen]], [[Trier]] og [[Metz]]), hvor styrkene ankom med tog.<ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/transportation_and_logistics|tittel=Transportation and Logistics|besøksdato=25. januar 2018|forfattere=Ian M. Brown|dato=8. oktober 2014|forlag=International Encyclopedia of the First World War|sitat=}}</ref> Derfra måtte soldatene marsjere til fots, gjennom Belgia og Luxembourg mot Frankrike.<ref name="Howard2002-19"/> Totalt utgjorde de tyske styrkene i vest, 78 [[Divisjon (forband)|infanteridivisjoner]] og 10 [[kavaleri]]divisjoner, fordelt på 7 [[Armé (forband)|arméer]].<ref name=":19">Stevenson 2012, s. 50-51</ref> De første troppene angrep Belgia 4. august 1914, og besto av tre [[Armé (forband)|arméer]] med totalt 16 [[Korps (forband)|korps]].<ref>Strachan 2014, s. 40</ref> Tyskerne regnet med at belgierne ville akseptere de tyske styrkenes gjennommarsj, slik det hadde skjedd i Luxembourg. Men de belgiske styrkene motsatte seg invasjonen. Sterke belgiske fort i [[Liège]] og [[Namur]] forsinket den tyske fremrykkingen.<ref name=":4">Keegan 1998, s. 77-81</ref> Den tyske invasjonen av Belgia var ulovlig i henhold til internasjonal rett, og i tillegg brøt de tyske styrkene med folkeretten ved å summarisk skyte over fem tusen sivile, [[Deportasjon|deportere]] rundt 13 tusen sivile til Tyskland, og ødelegge mellom 15–20 tusen bygninger. Invasjonen av et lite, nøytralt land, og de tyske soldatenes fremferd, ga det tyske keiserriket et omdømmetap det aldri klarte å rette opp.<ref name="Watson-127-131">Watson 2014, s. 127, 131</ref>

Mens de tyske styrkene rykket frem gjennom Belgia og Luxembourg i nord, angrep den franske styrken med 1. og 2. armé den 14. august 1914 Tyskland fra nordøst i Frankrike. Målet var å gjenvinne områdene i [[Alsace-Lorraine]], som Frankrike hadde tapt under [[den fransk-prøyssiske krig]]en i 1870. Offensiven startet bra, og byen [[Mulhouse]] ble erobret. Kort tid etter gikk imidlertid de tyske 6. og 7. arméer til motangrep, og de franske styrkene ble slått tilbake i slutten av august 1914. De stridende motpartenes styrker ved vestfronten var omtrent like store, men de franske soldatene var dårligere trent og utstyrt enn de tyske.<ref name=":19" />

Den franske øverstkommanderende, general [[Joseph Joffre]], ble nokså sent i august klar over at den tyske hovedstyrken rykket frem gjennom Belgia. Han begynte derfor å omdisponere styrker for å møte det tyske angrepet.<ref>Keegan 1998, s. 94-100</ref> Den franske 3. og 4. armé forsøkte 21.–23. august å angripe i [[slaget om Ardennene]], men ble slått tilbake av angripende tyske styrker.<ref>Keegan 1998, s. 87-94</ref> Den franske femte armé ble slått og led store tap i [[slaget om Charleroi]] 21.–23. august. Etter harde kamper under [[slaget om Mons]] 23. august, trakk [[British Expeditionary Force (første verdenskrig)|British Expeditionary Force]] (BEF) seg tilbake. [[Beleiringen av Liège]] ble avsluttet med tysk erobring den 16. august, mens fortene i Namur ble erobret den 24. august. Ved sin seier i det som senere ble kjent som [[slaget om grensene]] 21.–24. august, presset de tyske arméene seg inn i Frankrike fra nord.<ref>Keegan 1998, s. 87</ref><ref>Strachan 2013, s. 51-52</ref>

Den 23. august befant de franske og britiske styrkene seg i en sterkt presset situasjon. Dagen etter beordret general Joffre en generell retrett, senere kjent som [[Den store retretten (vestfronten)|den store retretten]]. De påfølgende ukene foretok de franske og britiske styrkene en massiv tilbaketrekning og marsjerte sørover, tett fulgt av tyske styrker. Parallelt med retretten ble store franske styrker overført fra den stabiliserte fronten i nordøst.<ref>Keegan 1998, s. 100-112</ref> Den 23. august sto 24 tyske divisjoner mot 17 franske og britiske ved fronten nær Paris. I begynnelsen av september 1914  var styrkeforholdet endret til 41 franske og britiske divisjoner, mot 27 tyske.<ref name=":5">Strachan 2013, s. 55-58</ref> Den tyske fremrykkingen var dårlig koordinert fra generalstaben, med lange forsyningslinjer. I tillegg ble styrken redusert. Ett korps ble avsatt til å dekke belgiske styrker i Antwerpen og to korps ble sendt til østfronten.<ref group="note">Mens de franske og britiske styrkene kunne trekke seg tilbake i eget område, med intakte jernbanelinjer, måtte de tyske styrkene rykke frem til fots. Generaloberst Alexander von Klucks armé marsjerte om lag 500 km på én måned. Generalstabsjef Moltkes beslutning om å overføre to korps til østfronten ble mye diskutert og kritisert i etterkant, da det bidro til å svekke angrepsstyrken uten å ha noen avgjørende effekt i øst. Se Stevenson 2012, s. 54-55</ref> Den tyske generalstaben var tvunget til å lede de fremrykkende styrkene uten effektiv etterretning og kommunikasjon. De franske forsvarerne kunne på sin side bruke landets telefon- og telegraflinjer.<ref>Strachan 2001, s. 234</ref>

{{lytte
 | filnavn     = Albert Farrington - It's a Long Long Way to Tipperary - 1915.oga
 | tittel        = «It's a Long Way to Tipperary»
 | beskrivelse  = <small>«[[It's a Long Way to Tipperary]]» fremført av Albert Farrington (1915), den ble sunget av britiske styrker på vei mot fronten i 1914</small>
 | pos      = right
 | type = musikk
}}

Den 5. september ble den fransk-britiske retretten avsluttet, og de tyske styrkene ble angrepet i det som senere ble kjent som [[slaget ved Marne]]. Det var en rekke sammenhengende kamper over en frontlinje på om lag 160&nbsp;km, hvor begge parter angrep og hvor mye av striden var i tysk favør.<ref>Stevenson 2012, s. 57</ref> I tillegg til at de franske styrkene, støttet av britene, i antall var overlegne (25 tyske, mot 41 franske og britiske divisjoner), hadde den tyske 1. og 2. armé under [[generaloberst]]ene Kluck og Karl von Bülow rykket frem i en retning som gjorde dem sårbare for angrep i flanken. Etter råd fra sin etterretningssjef [[oberstløytnant]] [[Richard Hentsch]] bestemte den tyske generalstabssjef (i praksis øverstkommanderende), generaloberst [[Helmuth Johannes Ludwig von Moltke|Helmuth von Moltke]], at videre fremrykking var for risikabelt, og de tyske styrkene ble beordret til retrett.<ref name=":15">Keegan 1998, s. 112-122</ref><ref>Watson 2014, s. 134-136</ref> Det var et strategisk nederlag for Tyskland, planen om en rask seier i vest var uoppnåelig, og landet sto overfor en to-frontskrig som det ikke kunne vinne.<ref name=":5" /><ref>Strachan 2001, s. 261</ref> Ved den tyske retretten gikk prosentandelen okkupert fransk land ned fra 7,5 % til 4 %, men med de viktige industriområdene i nord og malmfeltene i [[Lorraine]] under tysk okkupasjon.<ref>Stevenson 2012, s. 60</ref><ref group="note">Om den tyske retretten var nødvendig har vært diskutert mye i etterkant, historikeren David Stevenson mener etterretningssjefen oberstløytnant Hentsch, generaloberst Bülow som kommanderte 1. armé og generaloberst Moltke som sjef for generalstaben var i overkant forsiktige, se Stevenson 2012, s. 58-60 Andre historikere, som John Keegan og Hew Strachan mener tyskerne hadde forstrukket seg, var for få, og ville lidd nederlag om de ikke hadde trukket seg tilbake, se Strachan 2013, s. 56-58 og Keegan 1998, s. 117-122</ref>

{{lytte
 | filnavn     = Gruber - Schumann-Heink - Stille Nacht.ogg
 | tittel        = «Stille Nacht, heilige Nacht», engelsk «Silent night», norsk «Glade jul»
 | beskrivelse  = <small>«[[Glade jul|Stille Nacht, heilige Nacht]]» fremført av Ernestine Schumann-Heink, under [[julevåpenhvilen]] - i 1914 var musikk en brobygger mellom skyttergravene</small>
 | pos      = right
 | type = musikk
}}

De tyske styrkene trakk seg tilbake til høydedrag langs elven [[Aisne (elv)|Aisne]] som ga gode forsvarsstillinger. Der gravde de skyttergraver for å møte franske angrep. De frigjorde dermed styrker som ble sendt mot nordvest, for å forsøke å omgå de allierte styrkene, det såkalte [[kappløpet mot havet]].<ref>Keegan 1998, s. 122-127</ref> I ettertid har [[Erich von Falkenhayn]], ny sjef for den tyske generalstaben, forsøkt å fremstille det som en sikring av flanken, med tanke på en langvarig krig. Historikeren [[Hew Strachan]] mener det er rasjonalisering av Falkenhayn, og at de tyske styrkene gjorde et siste forsøk på en rask seier i Frankrike.<ref>Strachan 2001, s. 270, 274, 280</ref> Ved den belgiske byen [[Ieper]] (fransk: Ypres) utkjempet de stridende [[det første slaget ved Ypres]] fra slutten av oktober til slutten av november. Men tross store tap klarte hverken tyskerne eller franskmennene og britene å få noe gjennombrudd.<ref>Keegan 1998, s. 129-136</ref> Mot slutten av 1914 var fronten i vest stabilisert fra den engelske kanal til Sveits,<ref>Keegan 1998, s. 136</ref> i en lengde av totalt 700&nbsp;km.<ref>Audoin-Rouzeau, s. 151, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

<gallery class="center">
Bundesarchiv Bild 115-2087, Frankreich, Maubeuge, deutsche Besatzung.jpg|Tyske soldater ved [[Maubeuge]], august 1914 {{Byline|Bundesarchiv, Bild 115-2087 / CC-BY-SA 3.0}}
Réquisition des autos 1914.jpg|Taxier fra Paris, brukt for å frakte tropper til fronten
Georges Scott, A la baïonnette !.jpg|Fransk infanteri under angrep med bajonetter{{Byline|Georges Scott }} 
Algerian riflemen of the French army attacking German guns during the Battle of the Marne in 1918 (C20).jpg|Franske soldater fra Algerie angriper tysk artilleri i 1914
Fotografie-ersten-weltkrieg4.jpg|Franske soldater tar en pause i 1914, bemerk luer, ikke hjelmer, og fargerike bukser
Chasseur d'Afrique, bataille de la Marne 1914.jpg|Fransk kavalerist fra Algerie i Frankrike, 1914
Pièce la bataille de la Marne (cropped).jpg|Scene fra slaget ved Marne, fra tysk film, laget etter krigen
</gallery>

==== Østfronten, Russlands invasjon av Tyskland og Østerrike-Ungarn, russisk nederlag ved Tannenberg, og fremgang i Galicja ====
[[Fil:MapOfWWIEasternFrontAutumn1914.svg|miniatyr|alt=Kartskisse for slag på østfronten|Kartskisse for [[Slaget ved Tannenberg (1914)|slaget ved Tannenberg]] og [[slaget om Galicia|slaget om Galicja]] i 1914 {{Byline|Bearbeidet fra opprinnelig av The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}]]
{{Utdypende|Østfronten (første verdenskrig)}}

Russland innledet angrepet i øst med to [[Armé (forband)|arméer]] mot [[Øst-Preussen]] i Tyskland, og fire arméer mot [[Galicja]] i Østerrike-Ungarn.<ref name=":3">Strachan 2013, s. 28-30</ref> De tyske styrkene var under halvparten av de russiske, og besto av ni infanteridivisjoner og tolv brigader med Landwehr (garnisonsenheter med menn som var for gamle, eller for dårlig trent for felthæren).<ref name=":19" /> Etter innledende motgang i [[slaget ved Stallupönen]] og [[slaget ved Gumbinnen]] ble den tyske øverstkommanderende skiftet ut til fordel for general [[Paul von Hindenburg]] og general [[Erich Ludendorff]] som hans stabssjef. I [[Slaget ved Tannenberg (1914)|slaget ved Tannenberg]] (vanlig betegnelse for en serie kamper mellom 27. og 30. august<ref>Howard 2002, s. 35</ref>), og [[Det første slaget om de masuriske sjøer|slaget om de masuriske sjøer]] i begynnelsen av september, ble de russiske styrkene slått. De tyske styrkene seiret ved dels å utnytte sin lokalkunnskap om [[de masuriske sjøer]], dels ved å forflytte styrker ved bruk av jernbane (såkalte [[interne linjer]]). De var derfor stort sett likeverdige eller overlegne i de enkelte slag.<ref>Stone 1998, s. 59-68</ref><ref>Stevenson 2012, s. 66-68</ref> Dårlig planlegging fra den russiske overkommandoen ([[Stavka]]) bidro sterkt til tysk styrkeoverlegenhet i de enkelte slag.<ref>Strachan 2001, s. 318-319, 334-335</ref>

De russiske styrkene hadde også store interne problemer. Koordinering mellom de to armégruppene var nærmest ikke-eksisterende.<ref>Stone 1998, s. 58, 62</ref><ref>Strachan 2001, s. 314-315</ref> De russiske tapene var store, men tyskerne tapte også mange mann. Den tyske seieren var en lokal suksess, men det skjedde intet strategisk gjennombrudd.<ref name=":18">Strachan 2014, s. 48-49</ref> Generalene Hindenburg og Ludendorff reddet Tyskland fra en russisk invasjon. Det ga dem et renommé som etter hvert etablerte landet som et tilnærmet [[diktatur|militærdiktatur]].<ref>Strachan 2013, s. 134-137</ref> Den russiske invasjonen av Øst-Preussen vekket sterke følelser i hele landet. I en kort periode var rundt to tredjedeler av provinsen besatt av russiske styrker. Nyheter om de russiske styrkenes harde fremferd og herjinger spredte seg over hele riket, gjorde et stort inntrykk på befolkningen, og levnet ingen tvil om hva som ville skje om Tyskland tapte krigen.<ref name="Watson-161-162-179-181"/>

[[Fil:EasternFront1914b.jpg|miniatyr|alt=Kartskisse over felttoget i russisk Polen|Felttoget i den sørvestre delen av russisk Polen, november-desember 1914 {{Byline|Fra The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}]]

For Østerrike-Ungarn gikk det verre, keiserrikets hovedproblem var manglende koordinering med alliansepartneren Tyskland, og derved sprikende oppfatning av ansvarsområder.<ref name="Strachan2001-288-290"/> Som følge av dårlig planlegging og forvirringen med hensyn til fordeling av tropper mot henholdsvis Serbia og Russland, klarte de heller ikke å dra fordel av den antatt tregere russiske mobiliseringen.<ref>Stone 1998, s. 76-80</ref> Fordelt på tre arméer hadde Østerrike-Ungarn etter fullført mobilisering og utplassering om lag 37 divisjoner i [[Galicja]], mens Russland hadde 50 divisjoner fordelt på 4 arméer som rykket frem fra nord og øst.<ref name=":20" /> Hovedstyrken til Østerrike-Ungarn var plassert ved [[Lviv|Lemberg]] (dagens Lviv i Ukraina) og til tross for sin underlegne posisjon angrep de i slutten av august 1914 russisk Polen.<ref>Strachan 2001, s. 347-350</ref> Angrepet gikk først med en viss suksess i det som senere ble kjent som [[slaget om Galicia|slaget om Galicja]]. De ble deretter påført store tap av fremrykkende russiske styrker. Da trakk de østerriksk-ungarske styrkene seg tilbake, og oppga Lemberg uten kamp. Østerrike-Ungarn samlet deretter styrker ved [[beleiringen av Przemyśl]]. Det var krigens største og lengste beleiring, som endte med russisk erobring i mars 1915. I løpet av 4 måneders krig hadde Østerrike-Ungarn tapt rundt 950 tusen mann, sin status som stormakt, og var helt avhengig av Tyskland.<ref name=":3" /><ref name=":18" /> De østerriksk-ungarske styrkene behandlet den [[rutenere|rutenske]] sivilbefolkningen i det østre Galicja som fiender, og mellom 25–30 tusen rutenere ble myrdet i forbindelse med krigføringen høsten 1914.<ref name="Watson-151-155">Watson 2014, s. 151-155</ref> De russiske erobrerne på sin side var spesielt ute etter den jødiske delen av befolkningen, de ble plyndret, mange kvinner voldtatt og mange ble myrdet.<ref name="Watson-183,193">Watson 2014, s. 183, 193</ref>
<ref group="note">Årsakene til Østerrike-Ungarns problemer på slagmarken var flere. Med en større befolkning enn Frankrike, hadde de om lag halvparten i antall soldater. Med keiserdømmets kompliserte styringstruktur var det i årene før krigsutbruddet, ikke mulig å få økt bevilgningene til forsvaret i vesentlig grad. Da krigen brøt ut hadde de begrensede styrkene dårlig utstyr, ble dårlig ledet av arrogante og ofte inkompetente generaler som stadig engasjerte styrkene i slag mot større styrker. Rustningsindustrien fungerte dårlig, så etterforsyningen av våpen og ammunisjon var begrenset. Se Stone 1998, s. 71-72, 122-126</ref>

I midten av september samlet russerne styrker sør for Warszawa. Planen var å invadere det tyske området [[Øvre Schlesien]], som hadde mye industri og var dårlig forsvart. Tre tyske korps fra Øst-Preussen ble transportert sør til [[Kraków]]. Sammen med østerriksk-ungarske tropper angrep de de russiske styrkene fra månedsskiftet september-oktober, ved å gå over elven [[Wisła|Weichsel]] (dagens Wisła), og kampene fortsatte ut oktober. Begge parter hadde store tap, russerne størst, men de tyske styrkene klarte ikke å stå mot de i antall overlegne russiske og trakk seg i slutten av oktober tilbake over elven Weichsel. Ved avlytting av russiske radiomeldinger ble de tyske styrkene klar over at russerne planla et nytt angrep inn i Tyskland. Tyske styrker ble fraktet med jernbane til [[Toruń|Thorn]] (dagens Toruń), hvor de angrep russiske styrker den 11. november. I løpet av én uke tok tyskerne om lag 130 tusen russiske soldater som fanger, men fikk problemer med forsyninger etter hvert som de nærmet seg [[Łódź]]. De russiske forsvarerne hadde tilsvarende fordel av at Łódź var et forsyningsknutepunkt for den russiske hæren i russisk Polen. Etter overføring av ytterligere fire korps fra vestfronten, klarte tyskerne å erobre Łódź i begynnelsen av desember. Etter også å ha kjempet mot styrker fra Østerrike-Ungarn, først i [[slaget ved Kraków]], og så i [[slaget ved Limanowa]], ga de russiske styrkene opp angrepsplanene mot Tyskland, og inntok defensive stillinger vest for Warszawa.<ref>Stevenson 2012, s. 77-79</ref>

==== Britisk/fransk overtak, Boeroppstand, tysk utholdende strid i Øst-Afrika ====
{{Utdypende|Felttoget i Øst-Afrika (første verdenskrig)|felttoget i Sørvest-Afrika}}

Første verdenskrig i Afrika var et resultat av spredning av konflikten fra sentrum til periferi, fra de [[Imperialisme|imperialistiske statene]] i Europa til [[koloni]]ene. Over 2 millioner afrikanere deltok (som soldater eller arbeidere, stort sett bærere) og mer enn ti prosent døde, tapstall som tilsvarer dem på vestfronten.<ref>Strachan 2013, s. 67-69</ref> I motsetning til i Europa var de største tapene under krigen i Afrika knyttet til sykdom.<ref>Strachan 2001, s. 500-502</ref>

Kampene ble utkjempet rundt de spredte tyske koloniene: [[Kamerun#Tysk Kamerun|Tysk Kamerun]] (dagens Kamerun), [[Togoland]] (deler av det er dagens [[Togo]], mens noe er del av [[Ghana]]), [[Tysk Sørvest-Afrika]] (dagens [[Namibia]]) og [[Tysk Øst-Afrika]] (dagens [[Tanzania]]). Styrkene var i hovedsak lokale soldater, samt en del [[India|indiske]]. Særlig [[Frankrike]] rekrutterte i tillegg soldater fra Afrika til kampene i Europa.<ref>Strachan 2014, s. 95-96</ref> De tyske koloniene var omringet av ententemaktens kolonier, og var avskåret fra forsyninger sjøveien da ententemaktene hadde herredømmet til sjøs. De tyske styrkene på alle frontavsnitt i Afrika led derfor under mangel på forsyninger, særlig våpen og ammunisjon.<ref>Strachan 2014, s. 92-93</ref> Både i Øst-Afrika og i Sørvest-Afrika angrep [[ententemaktene]] de tyske koloniene, og nådde sitt viktigste mål etter tre uker, erobring av radiostasjonen i Kamina i Togoland. Med det ble all tysk kommunikasjon med koloniene brutt. Mens britene satset på å kontrollere kysten med sine sjøstridskrefter, var den tyske strategien å trekke inn i landene. Der skulle de holde stand lengst mulig mot en overlegen motstander. Formålet var dels å fastholde kravet på landområdet etter krigen,<ref>Strachan 2001, s. 510-511</ref> dels å binde opp styrker for å forhindre at disse i stedet ble satt inn på [[Vestfronten (første verdenskrig)|vestfronten]].<ref>Strachan 2013, s. 81, 84</ref> Sistnevnte strategi lå til grunn i Øst-Afrika, hvor de tyske styrkene dels gikk seirende ut av kamper, og dels var de eneste tyske enhetene som klarte å flytte kamphandlingene inn på britisk kontrollert territorium. Ententens styrker i Øst-Afrika var i praksis mest lokale, og lite egnet for andre områder.<ref>Strachan 2001, s. 628, 641-642</ref> Mens kampene de andre stedene i Afrika tok slutt relativt tidlig, varte kampene i Øst-Afrika hele krigen,<ref>Strachan 2013, s. 92-93</ref><ref>Strachan 2001, s. 540-541</ref> den siste trefningen mellom tyske og britiske styrker fant sted 12. november 1918, og formell tysk kapitulasjon skjedde 25. november 1918.<ref>Strachan 2001, s. 641</ref>

I Vest-Afrika ble Togoland inntatt av britiske styrker allerede 27. august 1914. Tysk Kamerun (et landområde på størrelse med Tyskland og Frankrike samlet) ble så angrepet både av britiske styrker fra [[Nigeria]] og franske fra [[Fransk Ekvatorial-Afrika]]. En britisk-fransk flåtestyrke angrep og erobret hovedstaden [[Douala]] i september 1914. Selv om ententens styrker var overlegne (ett tusen tyske soldater og tre tusen innfødte, mot ententens 25 tusen) tok erobringen av resten av landet tid. De tyske styrkene forskanset seg i det indre. De holdt ut til februar 1916, da hovedstyrken trakk seg tilbake til det nøytrale området Rio Muni (Spansk Guinea, dagens [[Ekvatorial-Guinea]]), og ble internert der.<ref name=":7">Keegan 1998, s. 206-208</ref>

Tysk Sørvest-Afrika var stort (seks ganger Englands størrelse), men svært tynt befolket. Den tyske garnisonen besto av 3 tusen soldater, supplert av 7 tusen menn blant kolonistene. De britiske styrkene på totalt 60 tusen mann, angrep fra Sør-Afrika i sør, og fra Bechuanaland (dagens [[Botswana]]) i øst. Felttoget ble forsinket av et opprør i deler av den sørafrikanske styrken. Det var kun 12 år siden den andre [[boerkrigen]]. Tyskland hadde gitt boerne støtte, og boersoldatene hadde stor sympati for de tyske kolonistene. Først i januar 1915 var opprøret endelig slått ned, og de sørafrikanske styrkene kunne rykke frem. Hovedstaden [[Windhoek]] ble erobret i mai. De tyske styrkene var i en håpløs situasjon, og kapitulerte betingelsesløst 9. juli 1915.<ref name=":7" />

I Øst-Afrika vant de tyske styrkene under oberstløytnant [[Paul von Lettow-Vorbeck]] mot en overlegen britisk styrke i [[slaget ved Tanga]] (en havneby nord i dagens Tanzania) 5. november 1914. Våpnene og ammunisjonen som britene etterlot seg ved flukten, bidro til å støtte von Lettow-Vorbecks styrker i 1915.<ref>Strachan 2013, s. 84-85</ref><ref>Keegan 1998, s. 210-211</ref> Det var ikke før 1916 at britene fikk etablert en styrke under general [[Jan Smuts]] for å slå ut Lettow-Vorbecks styrker. Gjennom 1916 brukte von Lettow-Vorbeck sine innfødte soldater til å bekjempe de større britiske styrkene med oppholdende strid, trakk seg tilbake når overmakten ble for stor, og ødela bruer og jernbanelinjer under retretten.<ref>Keegan 1998, s. 299-300</ref> De stridende partenes konfiskering av lokale matforsyninger førte til en utstrakt hungersnød, og rundt {{formatnum:300000}} sivile døde i de tysk-kontrollerte områdene.<ref>Nasson, s. 441, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

<gallery class="center">
Transmitter mast kamina togo.jpg|alt=Tyske radiomaster i Afrika|Radiomaster ved Kamina i Togoland, britenes primære mål {{Byline|Deutsche Kolonialgesellschaft (DKG)}}
Bombardement Tschaukaib 1914.jpg|Tysk flyangrep mot alliert leir i Sørvest-Afrika {{Byline|Paul Fiedler}}
Kamerun 1914.jpg|alt=Tysk Kamerun i 1914|Tysk Kamerun i 1914 {{Byline|''[[The Times]]''| type = Kartskisse av }}
Südwestafrika 1915.jpg|alt=Kartskisse felttog|Felttoget i Sørvest-Afrika (dagens Namibia) {{Byline|Eduard Rothert (1839-1916)|type = Kartskisse av}}
Gernan East Africa, 1914-1918.jpg|alt=Kart over tysk Øst-Afrika|Kart over tysk Øst-Afrika {{Byline|H. C. (Herbert Charles) O'Neill, 1879-1953|type = Kartskisse av}}
Bundesarchiv Bild 105-DOA3109, Deutsch-Ostafrika, Gute Deckung.jpg|alt=Tyske styrker i stilling|Tyske styrker i stilling {{Byline|Walther Dobbertin  (1882–1961), Bundesarchiv, Bild 105-DOA3109 / Walther Dobbertin / CC-BY-SA 3.0}}
Bundesarchiv Bild 183-R36256, MG-Abteilung des Kreuzers "Königsberg" bei Kiomboni.jpg|alt=Soldater med maskingevær|Maskingeværlag fra krysseren «Köningsberg» {{Byline|Bundesarchiv, Bild 183-R36256 / CC-BY-SA 3.0}}
World War I in East Africa.jpg|alt=Kart over felttog i tysk Øst-Afrika|Kartskisse over felttoget i tysk Øst-Afrika {{Byline|Mehmet Berker|type = Kartskisse av }}
Bundesarchiv Bild 105-DOA3104, Deutsch-Ostafrika, Askari beim Kartenspiel.jpg|alt=Tyske innfødte soldater spiller kort|Tyske innfødte soldater, såkalte [[askari]], spiller kort{{Byline|Bundesarchiv, Bild 105-DOA3104 / Walther Dobbertin / CC-BY-SA 3.0}}
Bundesarchiv Bild 105-DOA3040, Deutsch-Ost-Afrika, Dampfer "Rubens".jpg|alt=Tysk dampskip|Dampskipet «Rubens» brakte forsyninger til de tyske styrkene fra Europa {{Byline|Bundesarchiv, Bild 105-DOA3040 / Walther Dobbertin / CC-BY-SA 3.0}}
</gallery>

==== Midtøsten, Osmanenes angrep i Kaukasus, nederlag og tap ====

{{Utdypende|Kampene i Kaukasus|felttoget i Persia (første verdenskrig)}}
[[Fil:CampañaDelCaucaso1914-1916 NO.svg|miniatyr|alt=Kartskisse fronten i Kaukasus|Frontene mellom osmanske og russiske styrker i Kaukasus, 1914–1916]]

Under julikrisen og utbruddet av krigen var styresmaktene i Det osmanske rike splittet, en del arbeidet for å holde landet nøytralt, mens andre støttet en allianse med sentralmaktene. Deler av statsledelsen inngikk en allianse med Tyskland 2. august 1914, men landet var ikke klart for krig, og begynte mobilisering mens det forsatte å være nøytralt.<ref>Strachan 2001, s. 670</ref> I slutten av oktober 1914 fremprovoserte osmanske sjøstridskrefter, hovedsakelig bestående av to forhenværende tyske kryssere (SMS «Goeben» og SMS «Breslau»), et brudd med ententemaktene ved å angripe russiske havner ved [[Svartehavet]]. [[Ententemaktene]] erklærte så [[Det osmanske rike]] krig, og det sluttet seg til [[sentralmaktene]].<ref name="Stevenson-109">Stevenson 2012, s. 109-110</ref> Storbritannias mangeårige støtte til landet, for å demme opp for Russland, ble med det reversert.<ref>Morrow jr., s. 419, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Et forsøk på å oppildne muslimer under britisk, fransk og russisk styre til å kjempe [[Jihad]] (hellig krig), fikk så godt som ingen oppslutning.<ref>Strachan 2013, s. 99-101</ref>

Dels for å svekke Russland med en tofrontskrig, og dels med bakgrunn i [[turanisme]] (ideologi som legger til grunn et felles folkeopphav for de tyrkiske folk) angrep osmanske styrker først i øst, mot russiske styrker i [[Kaukasus]]. De osmanske styrkene var dårlig utrustet, og vinteren i fjellområdene var svært hard. Ved årsskiftet 1914–1915 måtte de trekke seg tilbake med store tap. Av en styrke på rundt 150 tusen mann var tapene 80–90 tusen mann.<ref name="Strachan 2013, s. 109-111">Strachan 2013, s. 109-111</ref><ref name=":10">Keegan 1998, s. 221–223</ref> Den russiske seieren i det som senere ble kjent som slaget ved [[Sarıkamış]] var strategisk viktig, den stoppet osmansk fremrykking mot oljeforekomstene i [[Baku]], og ga Det osmanske rike et negativt omdømme som senere seire ikke kunne endre.<ref>Strachan 2001, s. 728-729</ref>

==== Asia og Stillehavet, Japans seier og erobring av tyske kolonier ====

{{Utdypende|Asia og Stillehavet under første verdenskrig}}
Kamphandlinger i Asia og Stillehavet under første verdenskrig var hovedsakelig erobringen av [[Liste over tidligere tyske kolonier|de tyske koloniene]] i [[Stillehavet]] og i [[Republikken Kina|Kina]]. Japan erklærte seg nøytral 4. august, en posisjon støttet av både Storbritannia og Kina, men Storbritannia endret kort etter standpunkt, ba om støtte fra Japan og den 15. august ga Japan et ultimatum til Tyskland.<ref>Strachan 2001, s. 455-460</ref> Den viktigste og største militære operasjonen var beleiringen av [[Qingdao|Tsingtao]] (dagens Qingdao), i dag en del av [[Folkerepublikken Kina|Kina]]. [[Japan]] sluttet seg til alliansepartneren Storbritannia, ikke ententen, og angrep den tyske befestningen med 60 tusen soldater.<ref>Strachan 2001, s. 463, 493</ref> De tyske styrkene overga seg etter et par måneder, og Japan avsluttet sin aktive innsats med små tap. Sentralt for Japans deltakelse var muligheten for å bruke krigen til å overta deler av Tysklands kolonier i Asia, utvide sin innflytelse i Kina og få støtte innenlands for opprustning for å avskrekke Russland.<ref>Keegan 1998, s. 205-206</ref><ref>Stevenson 2012, s. 108</ref>

Bortsett fra mindre kamper i slaget ved Bita Paka og beleiringen av Toma i [[Tysk Ny-Guinea]], falt alle andre tyske og østerriksk-ungarske besittelser i området uten kamp. Ententemaktenes sjømilitære styrker dominerte [[Det indiske hav]] og [[Stillehavet]], de støttet opp under invasjonene av tyske områder og ødela de tyske sjømilitære kreftene i området. I løpet av noen måneder hadde ententemaktene full kontroll i Asia.<ref>Strachan 2013, s. 72-73</ref>

<gallery class="center">
German soldiers in a railroad car on the way to the front during early World War I, taken in 1914. Taken from greatwar.nl site.jpg|alt=Tyske soldater i jernbanevogn|Tyske soldater i jernbanevogn i 1914, på vei til vestfronten
Belgian refugees 1914.jpg|alt=Belgiske sivile på flukt|Belgiske sivile på flukt i august 1914
Bataille des Frontières NO.svg|alt=Kartskisse over vestfronten august 1914|Kartskisse over tyske, franske og britiske arméer i august 1914 {{Byline|Lvcvlvs|type = Kartskisse av}}
Bundesarchiv Bild 146-1970-038-68, Feldtelefon, Leitungsbau.jpg|alt=Tysk soldat bruker felttelefon|Tysk felttelefon i bruk i 1914 {{Byline|Bundesarchiv, Bild 146-1970-038-68 / CC-BY-SA 3.0}}
Battle of Frontiers - Map.jpg|alt=Kartskisse over slag|Slaget ved grensene {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}
Bundesarchiv Bild 183-R05939, Westfront, Bauern auf der Flucht.jpg|alt=Fransk bondefamilie på flukt|Fransk bondefamilie på flukt {{Byline|Bundesarchiv, Bild 183-R05939 / CC-BY-SA 3.0}}
Bundesarchiv Bild 134-C1299, Tsingtau, Vorderste deutsche Frontlinie.jpg|alt=Kartskisse over frontlinje, Kina|Frontlinjen ved [[Qingdao|Tsingtao]] {{Byline|Bundesarchiv, Bild 134-C1299 / CC-BY-SA 3.0}}
Farman-seaplane-japan.jpg|alt=Japanske sjøfly i Kina|Japanske sjøfly under kampene ved Tsingtao {{Byline|Den keiserlige japanske marine}}
Siege of Tsingtao, soldiers of IJA 18th division took over german trench Kopie.jpg|alt=Japanske soldater i Kina|Japanske soldater under erobringen av Tsingtao
Route de l'escadre allemande d'Extrême-Orient 1914-1915-no.svg|alt=Kartskisse over seilas for tyske kryssere i Stillehavet|Tyske kryssere i Asia og Stillehavet, juni 1914 til mars 1915 {{Byline|Telaneo|type = Kartskisse av}}
Battle of Coronel map NO.svg|alt=Skisse av slaget ved Coronel|Skisse av [[slaget ved Coronel]], det første britiske nederlag til sjøs siden [[Napoleonskrigene]]
Cfbattlepainting (Retouched).jpg|alt=Maleri av tysk krigsskip som synker|Tysk krysser synker under [[slaget ved Falklandsøyene]] {{Byline|William Lionel Wyllie (1851–1931)|type = Malt av}}
Russian Troops NGM-v31-p372.jpg|alt=Russiske tropper marsjerer mot fronten|Russiske tropper marsjerer mot fronten. {{Byline|George H. Mewes}}
</gallery>

==== Krigen til sjøs, sentralmaktenes underlegenhet, ubåtangrep på handelsskip, senkning av tyske kryssere ====

{{Tekstboks
|overskrift=Sjøstridskrefter i 1914–1915
|Styrkemessig var ententemaktenes sjøstridskrefter overlegne. De hadde også fordel av å ha brutt tyske sjømilitære koder og visste stort sett hva planer tyske overflatestyrker hadde.

De tyske ubåtene var den største trusselen mot forsyninger til Storbritannia. Deres slagkraft ble de første månedene av krigen begrenset ved at de fulgte folkeretten, og varslet handelsfartøy før de torpederte dem.<ref name=":6">Keegan 1998, s. 263-265</ref>

Fra februar 1915 erklærte tyskerne [[uinnskrenket ubåtkrig]] (ubåtene skjøt torpedoer fra undervannsstilling, uten å varsle handelsfartøyer), en fremgangsmåte som var et brudd på folkeretten. Begrunnelsen var ententemaktenes blokade av sentralmaktene,<ref>Stevenson 2012, s. 247</ref> ifølge professor [[Rolf Hobson]] var den britiske blokaden et bevisst brudd på folkeretten.<ref>Hobson 2015, s. 332</ref>|align=right}}

Ved utbruddet av krigen beholdt det tyske keiserriket sin hovedstyrke av [[slagskip]] i tyske havner ved Nordsjøen. Strategien var å binde opp britiske styrker ved trusselen om et mulig utbrudd i Atlanterhavet. [[Raidene på Scarborough, Hartlepool og Whitby]] i desember 1914 var den eneste gangen under krigen hvor den tyske flåten hadde lokal overvekt, og hadde mulighet for å nærme seg likevekt ved å senke en del av den britiske flåten.<ref>Strachan 2001, s. 426-429, 437</ref> En relativt beskjeden flåte av [[undervannsbåt|ubåter]] var tyskernes mest virkningsfulle våpen. Mens ententemaktenes sjøstridskrefter bidro til [[blokade]]n av sentralmaktene, var de tyske ubåtene aktive med å senke handelsfartøy for å begrense tilførslene til Storbritannia.<ref name=":6" />

{{Sitat|Det var liten trøst for herr Britling i tanken at britiske hjem, kvinner og barn, tross alt, kun gjennomgikk den samme slags opplevelse som våre skip har påført mange ganger tidligere på uskyldige mennesker i landsbyer i Afrika og Polynesia...|note=<ref group="note">It was small consolation for Mr. Britling to reflect that English homes and women and children were, after all, undergoing only the same kind of experience that our ships have inflicted scores of times in the past upon innocent people in the villages of Africa and Polynesia...</ref><ref>Olusoga 2014, s. 30-31</ref>|Forfatteren [[H.G. Wells]] i boken ''Mr. Britling Sees It Through'', om de tyske raidene på Scarborough og Whitby}}

Et mindre antall tyske [[krysser]]e var ved krigens utbrudd stasjonert i ulike deler av verden. Noen av dem ble benyttet til å angripe ententemaktenes [[handelsfartøy]]. Grunnlaget for utplassering av kryssere var dels at det dro britiske fartøy vekk fra Nordsjøen, derved ble forholdet mellom tyske og britiske sjøstridskrefter der bedre for Tyskland.<ref>Strachan 2001, s. 452-453</ref> Britiske [[Royal Navy]] begynte en systematisk jakt for å spore dem opp og senke dem. De tyske fartøyene hadde en viss suksess i de første månedene. Krysseren SMS «Emden» klarte å senke eller overta 23 skip, blant de en russisk krysser og en fransk [[jager]], før hun ble senket av HMAS «Sydney» i november 1914.<ref>Strachan 2001, s. 479-480</ref>

Den tyske hovedstyrken i Øst-Asia utfordret de britiske styrkene. I [[slaget ved Coronel]], ved kysten av [[Chile]], ble to britiske kryssere senket. Det var det første britiske nederlag til sjøs siden [[Napoleonskrigene]], og den tyske seieren vakte enorm oppmerksomhet i Storbritannia. Da den samme tyske styrken møtte britiske [[slagkrysser]]e i [[slaget ved Falklandsøyene]], var britene overlegne, og i alt ble seks tyske fartøy senket. Kun krysseren SMS «Dresden» unnslapp, den ble senket av egen besetning i mars 1915 ved [[Isla Robinson Crusoe]] vest av [[Chile]].<ref>Keegan 1998, s. 212-215</ref><ref name="Strachan-75">Strachan 2013, s. 75-80</ref>

=== 1915: Gallipolli, Gorlice-Tarnow, Isonzo og okkupasjonen av Serbia ===
==== Vestfronten, mislykket britisk og fransk angrep, bruk av stridsgass ====
[[Fil:Western front 1915-16.jpg|miniatyr|alt=Kartskisse over offensiver på vestfronten|Kartskisse over offensiver på vestfronten, 1915–1916 {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}]]
Etter at det tyske angrepet høsten 1914 mislyktes i å slå ut Frankrike, var det i den tyske generalstaben heftige diskusjoner om hvor en skulle sette inn offensiver. Krigsminister [[Erich von Falkenhayn]] argumenterte for vestfronten, mens Hindenburg ville overføre styrker og angripe på østfronten. Hindenburgs syn vant frem, og mot slutten av 1914 ble de tyske styrkene på vestfronten reorganisert. Infanteridivisjonene i vest ble redusert fra fire til tre regimenter, og dette ga en strategisk reserve som kunne brukes på østfronten.<ref>Keegan 1998, s. 187-190</ref><ref>Strachan 2013, s. 140-141</ref>

Både franskmennene og britene anså det som viktig å gå til offensiv på vestfronten, og britene angrep først. Den 10. mars 1915 begynte den britiske offensiven med rundt 60 tusen mann, ved landsbyen Neuve Chapelle i regionen [[Artois]] i Frankrike. Etter intense britiske forberedelser (basert på etterretning og beregning av behovet for artilleri for å slå ut de tyske skyttergravene) gikk den første delen av angrepet bra.<ref name="Cambridge_Prior_209">Prior, s. 209–210, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Etter et artilleribombardement rykket troppene frem, den fremste delen av den tyske frontlinjen ble erobret, men så stoppet det opp. Dårlig kommunikasjon på britisk side, og tysk motangrep fra forsterkninger i sikre områder, førte til at angrepet ble slått tilbake. Dette var et mønster som kom til å gjenta seg for begge sider, i løpet av de neste årene.<ref>Strachan 2013, s. 176-177</ref><ref>Keegan 1998, s. 193-197</ref> Slaget ved Cambrai viste at det ved nøye forberedelse var mulig å ødelegge de fremste stillingene og rykke frem 1–2 kilometer, med begrensede tap. Men slaget viste også at om fiendens artilleri ikke var slått ut (noe som på dette tidspunkt ikke var mulig) så ville tapene øke i dagene som kom. Nok en lærdom var at kavaleri (soldater på hest) ikke hadde noe å gjøre på en moderne slagmark.<ref name="Cambridge_Prior_209"/>

Den 22. april 1915 gikk tyske styrker til en begrenset offensiv ved Ypres (senere kjent som det andre slaget ved Ypres). Formålet var dels å dekke over at de overførte styrker til østfronten for vårens og sommerens offensiver, dels å prøve ut et nytt våpen, [[stridsgass]] basert på [[klor]]. De franske og kanadiske styrkene var ikke forberedt på gass, og tyskerne hadde noe lokal fremgang, men en del tyske soldater døde også av manglende beskyttelse mot gassen.<ref>Keegan 1998, s. 197-198</ref> I mai gikk både britene og franskmennene til angrep i regionen Artois. De britiske styrkene angrep Aubershøyden (engelsk: Aubers Ridge), mens franskmennene rykket frem mot Vimyhøyden (engelsk: Vimy Ridge). Igjen hadde angriperne noe fremgang, men den stoppet opp som følge av dårlig kommunikasjon. Både britiske og franske styrker ble deretter presset tilbake med store tap som følge av motangrep fra tyske forsterkninger.<ref>Keegan 1998, s. 199</ref>

Etter forberedelser gjennom hele sommeren, ble den franske og britiske offensiven gjenopptatt utpå høsten. De britiske styrkene angrep i [[slaget ved Loos]] 25. september 1915. Det franske angrepet som startet samme dag, ble kjent som det andre slaget om Champagne. Slaget ved Loos var første gang britene brukte stridsgass. Det var også det første slaget der større enheter av britiske frivillige deltok (den såkalte Kitchener's Army). De tyske forsvarerne var vel forberedt på angrepene, og mens frontlinjen knapt flyttet seg, ble tapene store. Da offensivene endte i slutten av oktober, hadde tyskerne tapt rundt 60 tusen soldater (døde, sårede og tatt som fanger). Britene og franskmennene tapte til sammen rundt 250 tusen soldater.<ref>Keegan 1998, s. 200-203</ref><ref>Strachan 2013, s. 180-181</ref>

==== Østfronten, Østerrike-Ungarn unnsettes av Tyskland, strategisk russisk retrett ====
{{Utdypende|Den store retretten|den svarte-gule offensiven (1915)}}
[[Fil:EasternFront1915b.jpg|miniatyr|alt=Østfronten i 1915|Østfronten i 1915 under og etter offensiven ved Gorlice-Tarnow {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}]]
De tyske styrkene begynte en offensiv ved [[De masuriske sjøer]] i februar 1915. De russiske styrkene hadde dårlige forsvarsstillinger og ble overrumplet. I løpet av et par uker hadde de russiske styrkene store tap, og et armékorps overga seg. Etter et russisk motangrep den 22. februar stoppet den tyske fremrykkingen, men russiske styrker var for resten av krigen drevet ut av Tyskland.<ref>Stone 1998, s. 116-119</ref> De østerriksk-ungarske styrkenes vinteroffensiv i [[Karpatene]] var derimot en katastrofe. Generalstabssjef [[Conrad von Hötzendorf]] angrep de russiske styrkene som hadde trengt inn i fjellpassene sør i Galicja. Bakgrunnen var dels å lette presset på den beleirede garnisonen i Przemyśl, dels å avskrekke Italia fra å gå inn i krigen på ententemaktenes side. De russiske styrkene sto imot offensiven, og gikk selv til motangrep. Resultatet var østerriksk-ungarske tap på rundt 800 tusen mann.<ref>Keegan 1998, s. 172-174</ref><ref>Stone 1998, s. 113-114</ref>

Våren 1915 var tyskerne bekymret for at Østerrike-Ungarn skulle bryte sammen og eventuelt inngå separatfred med Russland. Tyskerne overførte derfor fire korps (åtte divisjoner) til Galicja for å støtte Østerrike-Ungarn. I [[Gorlice-Tarnow-offensiven]], som begynte 2. mai, fikk tyskerne et stort gjennombrudd. Bakgrunnen for gjennombruddet var dels at de tyske styrkene benyttet en ny form for krigføring, især samvirke mellom infanteri og artilleri. De russiske styrkene ble drevet ut av Galicja, Przemyśl ble gjenerobret 3. juni og [[Lemberg]] ble gjenerobret den 22. juni ved slutten av [[Det andre slaget om Lemberg (1915)|det andre slaget om Lemberg]]. Ved fronten i nord gikk Hindenburgs styrker til angrep, og erobret store deler av Baltikum. Tyske styrker inntok Warszawa 5. august. De russiske styrkene trakk seg langt tilbake i en strategisk retrett hvor de forlot den ''polske lommen'' (den delen av Russland som lå klemt mellom Tyskland og Østerrike-Ungarn). Dermed forkortet russerne frontlinjen til nær det halve, og sparte tilsvarende med tropper. Først i september 1915 ble fronten stabilisert. Russerne hadde tapt rundt 1,4 millioner mann, over halvparten av dem krigsfanger. Den tyske offensiven for å støtte Østerrike-Ungarn, ble en av sentralmaktenes største suksesser under krigen.<ref name="Strachan 2013, s. 109-111"/><ref>Keegan 1998, s. 229-233</ref><ref>Stone 1998, s. 128-142</ref> De sivile i og ved krigsområdet betalte en høy pris, mellom tre og ti millioner flyktet.<ref>Howard 2002, s. 51</ref>

For regimet i Russland ble Gorlice-Tarnow-offensiven og den store retretten begynnelsen på slutten, tsarveldet klarte aldri å virkelig reise seg etter dette tapet. For Østerrike-Ungarn betød seieren at keiserriket fikk nok tropper tilgjengelig og høynet moral, til å stå imot angrepet fra Italia.<ref>Afflerbach, s. 248, 254 ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

<gallery class="center">
INCONNU - La Guerre 1914-1915 - AMIENS - Le passage de l'armée d'Afrique - 185 RP Paris.JPG|alt=Afrikanske soldater på vei til fronten i Frankrike|Afrikanske soldater på vei til fronten i Frankrike
German Barrage Fire at Night (Ypres).jpg|alt=Tysk artilleriild om natten|Tysk artilleriild om natten {{Byline|George G. Nasmith}}
Carte Campagne de Serbie NO.svg|alt=Sentralmaktenes invasjon av Serbia|Sentralmaktenes invasjon av Serbia mot slutten av 1915 {{Byline|Boldair|type = Kartskisse av }}
Map 3 Sinai detail Keogh p.26.jpeg|alt=Kartskisse over områder for fremrykking gjennom Sinaiørkenen|Kartskisse over områder for fremrykking gjennom Sinaiørkenen {{Byline|E.G. Keogh}}
Mysore and Bengal Lancers with Bikanir Camel Corps in the Sinai Desert 1915 IWM Q15568.jpg|alt=Indiske styrker i Sinaiørkenen|Indiske styrker i Sinaiørkenen i 1915 
</gallery>

==== Midtøsten, osmansk angrep på Suezkanalen slås tilbake, ententemaktenes tap ved Gallipoli ====
{{Utdypende|Felttoget i Mesopotamia (første verdenskrig)|kampene i Sinai og Palestina|slaget om Gallipoli}}
[[Fil:Map of Turkish forces at Gallipoli April 1915.png|miniatyr|alt=Osmanske styrker ved Dardanellene|Osmanske styrker ved Dardanellene i april 1915]]

Osmanske styrker under tysk ledelse, forsøkte i januar 1915 et fremstøt mot den strategisk viktige [[Suezkanalen]] fra det sørlige Palestina. [[Angrepet på Suezkanalen]] ble imidlertid slått tilbake 4. februar av britiske styrker, uten store tap for britene.<ref>Keegan 1998, s. 219-221</ref> Dels var de osmanske styrkene underlegne (19 tusen osmanske soldater, mot 70 tusen britiske soldater), dels var forsyningslinjene lange og hadde begrenset kapasitet.<ref>Strachan 2001, s. 734</ref> For tyskerne var Suezkanalen målet, selv uten å lyktes ville det trekke britiske tropper fra andre frontavsnitt. Hvis angrepet lyktes, ville britisk handel rammes sterkt, følgelig var fremstøtet knyttet til den videre utvikling av krigen. For osmanerne var ønsket om å få tilbake tapte områder det sentrale, både [[Khedivatet Egypt]], og Libya, sistnevnte ble tapt til Italia så sent som i 1912.<ref>Strachan 2001, s. 729</ref> For å lykkes var det osmanske angrepet avhengig av at innbyggerne i Egypt gjorde opprør, noe som heller ikke skjedde.<ref>Strachan 2001, s. 742</ref>

I januar 1915 ba den russiske overkommandoen de andre ententemaktene om et avledende angrep for å lette presset på fronten i Kaukasus. Britene og franskmennene ble enige om å forsøke å trenge gjennom [[Dardanellene]] til [[Bosporus]] og [[Istanbul|Konstantinopel]] (dagens Istanbul) med sjøstridskrefter. Det var et smalt løp, minelagt, befestet med kystartilleri og forsvart av infanteri. Den 19. februar 1915 begynte en britisk-fransk flåtestyrke å beskyte osmanske kystartilleristillinger. Det ble snart klart at det var nødvendig å sette inn større styrker for å kunne trenge gjennom, og 18. mars forsøkte en flåte med blant annet tolv britiske og fire franske slagskip, støttet av mindre fartøy og minesveipere. Det begynte bra, men dels klarte ikke slagskipene å slå ut alt osmansk artilleri, dels ble flere av slagskipene [[mine]]sprengt. Styrken måtte etter hvert trekke seg tilbake etter tapet av tre slagskip.<ref>Keegan 1998, s. 236-239</ref><ref>Strachan 2013, s. 115–119</ref>

Etter det mislykkede forsøket med sjøstridskrefter, ble det klart at en invasjon av halvøya var nødvendig, om ententemaktene skulle kunne seile inn Dardanellene til Konstantinopel. Den 25. april 1915 ble franske og britiske styrker (sistnevnte for det meste bestående av soldater fra Australia og New Zealand) satt i land. Terrenget på halvøya var krevende, og de osmanske forsvarerne hadde fordelen av å beherske høydene. I tillegg var de ledet av den dyktige generalen [[Mustafa Kemal Atatürk|Mustafa Kemal]] (senere Tyrkias president, kjent som Atatürk). Han hadde den tyske generalen [[Otto Liman von Sanders]] som rådgiver. Ententestyrkene klarte ikke å trenge videre inn på halvøya. Utover sommeren og høsten fortsatte stillingskrigen med store tap. Mot slutten av desember begynte ententestyrkene evakueringen, og de siste forlot halvøya 8. januar 1916. Mens de osmanske styrkene tapte rundt 300 tusen (døde, sårede og savnede), var ententemaktens tap på rundt 265 tusen. Forholdsmessig hadde de australske og newzealandske styrkene svært store tap, og i ettertid har invasjonen den 25. april blitt markert i Australia og New Zealand som [[ANZAC-dagen]].<ref>Keegan 1998, s. 240-248</ref><ref>Strachan 2013, s. 119-123</ref><ref group="note">Historikeren David Stevenson hevder at planen om å angripe den osmanske hovedstaden Konstantinopel fra sjøsiden, var basert på strategi som ikke holdt. Dels var osmanerne mer utholdende enn hva ententemaktene håpet, dels hadde britene og franskmennene selv problemer med å produsere nok granater og kunne uansett ikke sendt store partier til russerne om stredet ved Bosporos ble åpnet. Britisk prestisje som imperium bidro også til det mislykkede angrepet på Dardanellene, og førte til at operasjonen ble avsluttet senere enn den burde vært.

I tillegg undervurderte admiralitetet hvor vanskelig det var å fjerne minefelt og slå ut batterier på land med skipsartilleri. Invasjonen var dårlig koordinert, overraskelsesmomentet ble avslørt og for små styrker ble satt inn. Som en av de drivende bak operasjonen fikk [[Winston Churchill]] i etterkant avskjed som marineminister. Se Stevenson 2012, s. 117-121, 125</ref>

I oktober 1915 ble den tyske feltmarskalken [[Colmar von der Goltz]] gitt kommando over de osmanske styrkene i Mesopotamia. Irak og Persia skulle anses som ett frontavsnitt, og Persia skulle sikres for sentralmaktene, deretter skulle en krig mot [[Britisk India]] forberedes.<ref>Strachan 2001, s. 784</ref> I november 1915 forsøkte tyske agenter å gjennomføre et kupp i Persia, så regjeringen gikk over til å støtte sentralmaktene, men kuppforsøket mislyktes, og russerne og britene fortsatte sin [[de facto]] kontroll med landet.<ref>Strachan 2001, s. 787-788</ref>

==== Italia: Angrep på Østerrike-Ungarn, minimal fremgang og store tap ====
{{Utdypende|Italiafronten (første verdenskrig)|slagene ved Isonzo}}
[[Fil:Italian Front 1915-1917.jpg|miniatyr|alt=Frontlinjen mellom Italia og Østerrike-Ungarn|Frontlinjen mellom Italia og Østerrike-Ungarn, 1915–1917 {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}]]
Til tross for alliansen Italia hadde med Tyskland og Østerrike-Ungarn, avsto Italia fra å slutte seg til sentralmaktenes side ved krigsutbruddet. Etter fristende tilbud fra begge de krigførende koalisjonene valgte landet i stedet å erklære det hardt pressede Østerrike-Ungarn krig 23. mai 1915. Ved å slutte seg til ententemaktene håpet Italia (med bakgrunn i [[Irredentisme]], det vil si samling av språkområder) å erobre provinsene [[Trentino]], [[Sør-Tirol]], [[Istria]] med havnebyen [[Trieste]] og [[Dalmatia]]. Italia satset på en overraskende innledende offensiv som skulle sikre de italienske målene.

Den italienske hæren var den dårligst utrustede og svakeste blant de større europeiske maktene. Grenseområdene mot Østerrike-Ungarn var dessuten blant de minst egnede for krigføring. Høye fjell ga gode forsvarsstillinger for de østerriksk-ungarske styrkene. Med små og improviserte avdelinger ble de italienske angrepene stoppet ved elven [[Isonzo]]. Deretter utviklet striden seg til en [[skyttergravskrig]], ikke ulik den på [[Vestfronten (første verdenskrig)|vestfronten]]. Etter fire resultatløse angrep hadde de italienske styrkene ved utgangen av 1915 tapt 235 tusen mann, av dem 54 tusen døde.<ref>Keegan 1998, s. 226-228</ref><ref>Strachan 2013, s. 151-155</ref>

==== Balkan: Nytt angrep på Serbia ====
{{Utdypende|Balkanfronten (første verdenskrig)|Serbiafelttoget (første verdenskrig)|Kosovooffensiven}}

De serbiske styrkene fikk nesten ett års pause etter å ha slått de østerriksk-ungarske angriperne. Den 5. oktober 1915 ble de på ny angrepet, denne gangen også av tyske og bulgarske styrker. Målet for sentralmaktenes felttog var å okkupere Serbia, for derved å åpne forbindelse til Konstantinopel via Beograd. De serbiske styrkene var underlegne både i antall og utstyr. De hadde 200 tusen soldater og 300 kanoner, mot sentralmaktenes 330 tusen soldater og 1200 kanoner.<ref name="Keegan-156-255"/> Under invasjonen ble sivilbefolkningen grusomt behandlet, særlig bulgarske styrker i Kosovo gikk hardt frem mot de serbiske og greske minoritetene.<ref>Audoin-Rouzeau, s. 74, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

Sentralmaktenes offensiv ble ledet av den tyske generalfeltmarskalk [[August von Mackensen]]. Han forsøkte flere ganger å omringe den serbiske styrken. Serberne unnslapp og trakk seg ut av Serbia i vest, til Montenegro og Albania. Derfra ble de 140 tusen serbiske soldatene som hadde overlevd felttoget og retretten, evakuert videre med italienske skip til [[Korfu]]. Franske og britiske styrker forsøkte med utgangspunkt i [[Thessaloniki]] i Hellas å komme Serbia til unnsetning. De ble imidlertid slått tilbake av bulgarske styrker, og måtte trekke seg tilbake til Thessaloniki.<ref name="Keegan-156-255">Keegan 1998, s. 156-160, 250-255</ref> Militært var det deretter lite behov for styrken, men av politiske og strategiske grunner bestemte franskmennene med støtte av britene, at styrken skulle holdes der. Frem mot 1918 økte den til om lag en halv million soldater.<ref>Stevenson 2012, s. 160-161</ref>

=== 1916: Slagene ved Verdun, Somme og Brusilov-offensiven ===
==== Vestfronten, tysk angrep ved Verdun, britisk/fransk angrep ved Somme, massive tap for alle ====
{{Tekstboks
|overskrift=Generalenes brutalitet
|Både under og etter krigen ble generalene kritisert for store tap, samtidig som de selv hadde et behagelig liv bak frontlinjene. Historikeren [[John Keegan]] hevder at kritikken dels er feil og dels misforstått. Feil, fordi forholdsmessig døde en god del flere generaler i første, enn i for eksempel andre verdenskrig. Misforstått, fordi styrkene var så store at de måtte styres fra hovedkvarteret et stykke fra frontlinjene.

Mens [[Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington|Wellington]] og [[Napoléon Bonaparte|Napoléon]] under [[slaget ved Waterloo]] hadde oversikt over det meste av slagfeltet og ledet styrkene fra frontlinjen, hadde en slik plassering under første verdenskrig gjort at øverstkommanderende ville ha mistet den lille oversikten han hadde.<ref>Howard 2002, s. 16-17</ref>

Samtidig hadde alle de krigførende landstyrkene det samme problemet med å kontrollere troppene så snart en offensiv ble satt igang eller de ble angrepet. [[Felttelefon]]linjer ble brutt, ordonnanser brukte lang tid på å komme frem, om de ikke ble drept underveis. Særlig den viktige koordineringen mellom [[artilleri]] og [[infanteri]] ble på denne måten vanskeliggjort. At britene hadde mistet de fleste av sine soldater og i praksis satte inn en tilnærmet ny hær, ledet av offiserer forfremmet langt over sine kunnskaper, gjorde ikke oppgaven lettere.<ref>Howard 2002, s. 53-54</ref>

Det var først med utviklingen av mindre radiosett for fly, artilleri og infanteri, at man effektivt kunne kontrollere store troppestyrker. Men slikt utstyr ble ikke utviklet og tatt i bruk før under andre verdenskrig.<ref>Keegan 1998, s. 309-316</ref>|align=right}}

==== Vestfronten, tysk angrep ved Verdun, britisk/fransk angrep ved Somme, massive tap ====
Ententemaktene hadde sett hvordan tyskerne flyttet styrker mellom sine frontavsnitt ved bruk av interne linjer. Dette førte til at de for 1916 planla koordinerte offensiver, både på vestfronten, østfronten og i Italia. På vestfronten planla franskmennene og britene en offensiv ved Somme, samtidig som russerne skulle angripe i øst og italienerne mot Østerrike-Ungarn i sør.<ref>Strachan 2013, s. 184, 190</ref>

Ved årsskiftet 1915/1916 var den tyske generalstabssjefen Falkenhayn overbevist om at Russland var ute av stand til å starte en offensiv, og at tiden var inne for å rette et avgjørende slag mot Frankrike. Festningsbyen [[Verdun]] ble valgt som mål for det som i ettertid er kjent som [[slaget ved Verdun]]. De tyske styrkene gjorde hva de kunne for å skjule forberedelsene til angrep. Tropper og ammunisjon ble forflyttet om natten. Rundt 170 fly ga dem luftherredømme og forsøkte å hindre franske rekognoseringsfly i å avsløre oppbyggingen. Noen franske rekognoseringsfly klarte å ta bilder som viste forberedelsene til angrepet, dette ble også bekreftet av tyske desertører.<ref>Prior, s. 93, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Angrepet begynte 21. februar 1916. Noen historikere (som [[Hew Strachan]]) mener målet var å rykke frem så raskt og så langt som mulig. Andre (som [[John Keegan]] og David Stevenson) hevder at den tyske strategien var å påføre de franske styrkene størst mulig tap.<ref group="note">Ifølge historikeren [[John Keegan]] var Erich von Falkenhayns mål å erobre høydene ved Meuse, i håp om at franskmennene ville sette inn sine strategiske reserver og få så store tap at de måtte trekke seg ut av krigen, «Hvis franskmennene ga opp kampen ville de miste Verdun, hvis de holdt ut ville de miste arméen.», Keegan 1998, s. 279. Historikeren [[Hew Strachan]] hevder at denne strategien var noe Erich von Falkenhayn kom med i sine memoarer etter krigen, og at det ikke er noe som tyder på at dette var planen. Ordrene fra den tyske 5. armé var å rykke frem så raskt og så langt som mulig, følgelig hadde tyskerne også omtrent like store tap som franskmennene. Tapene ble relativt sett et større problem for Tyskland enn for Frankrike, Strachan 2013, s. 188.</ref> Uansett tyskernes hensikt, så var ikke Verdun strategisk viktig for Frankrike, det var ingen vitale kommunikasjonslinjer eller fabrikker nær Verdun og åsene vest for byen ga gode stillinger for å stoppe videre tysk fremrykking.<ref>Prior, s. 91, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

Etter et voldsomt innledende artilleribombardement hadde de tyske styrkene fremgang, og den 25. februar var Verdun truet. De franske styrkene valgte å forsvare byen, til tross for at de ved å trekke seg noe tilbake kunne fått bedre forsvarsstillinger. Kampene fortsatte gjennom sommeren, men selv om franskmennene hadde enorme tap holdt de Verdun. Samtidig hadde de tyske styrkene også store tap. Slaget om Verdun ble avsluttet i desember 1916, med tap for de tyske styrkene, deres første klare nederlag.<ref>Howard 2002, s. 64</ref> De franske styrkene hadde da tapt rundt 377 tusen (av dem 162 tusen døde) og tyskerne rundt 337 tusen (av dem 143 tusen døde).<ref>Keegan 1998, s. 277-286</ref><ref>Strachan 2013, s. 184-190</ref>

[[Slaget ved Somme]] begynte 1. juli 1916 med det til da kraftigste britiske og franske artilleribombardement. De franske styrkene hadde noe fremgang, mens de britiske styrkene ikke klarte å rykke frem. Britene fikk sitt største tap på én dag noensinne, med nær 60 tusen døde og sårede. Noe av årsaken til katastrofen var de svært godt befestede tyske stillingene, som var de sterkeste på vestfronten. En annen grunn var at artilleribeskytningen som gikk foran de angripende styrkene, ikke var presis nok. Den viktigste årsaken til tap av soldater ved Somme (som ved de fleste slag på vestfronten), var at ubeskyttede soldater angrep en sterkt befestet fiendtlig stilling.<ref>Keegan 1998, s. 289-293</ref> En britisk forbedring under slaget ved Somme var fremrykking av infanteri tett bak artillerinedslag (engelsk creeping barrage). Det gjorde at forsvarerne ikke fikk tid til å komme seg ut av tilfluktsrom og bemanne stillinger, og ble etter hvert tatt i bruk over hele vestfronten.<ref>Prior, s. 216, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

Slaget ved Somme fortsatte til november. Fremrykkingen var ubetydelig (3–4 kilometer), men tapene var enorme. Over 400 tusen mann for britene, rundt 200 tusen for franskmennene, og over 400 tusen for tyskerne.<ref>Strachan 2013, s. 190-195</ref><ref>Keegan 1998, s. 289-295</ref> I desember 1916 ble den franske generalstabssjefen Joseph Joffre avsatt, grunnet stadig økende misnøye fra regjeringen etter hvert som tapstallene økte ved Verdun. Ny sjef ble general [[Robert Nivelle]].<ref>Keegan 1998, s. 311, 321</ref>

==== Østfronten, Russland mislykkes i nord, men får gjennombrudd i sør ====

Det russiske bidraget til den allierte krigsplanen for 1916 var hovedsakelig ment å være en offensiv ved innsjøen Narots, øst av dagens [[Vilnius]]. Byen skulle tas tilbake etter å ha blitt erobret av tyskerne året før. De russiske styrkene var overlegne både i soldater og artilleri da de angrep i midten av mars. Angrepet mislyktes, dels grunnet dårlig koordinering av artilleriet. Etter et motangrep i april tok de tyske styrkene tilbake det de hadde tapt. Mens de russiske styrkene mistet over 100 tusen mann, var de tyske tapene på rundt 20 tusen. Den russiske generalstaben, [[Stavka]], var innstilt på et nytt angrep i nord, denne gang gjennom [[Pripjatmyrene]], men kommandantene i nord var nølende. Den russiske generalen ansvarlig for fronten i sør, [[Aleksej Brusilov]], mente derimot at et angrep i sør kunne lykkes, dersom det ble grundig forberedt.<ref>Watson 2014, s. 302-306</ref>

Den 4. juni 1916 begynte russiske styrker [[Brusilovoffensiven]]. Selv med en relativt beskjeden overvekt av soldater, klarte de å overraske og bryte igjennom de østerriksk-ungarske linjene. I løpet av den første uken tok de 200 tusen fanger. Den tyske generalstabssjefen Erich von Falkenhayn ble tvunget til å overføre fire divisjoner fra vestfronten. Den russiske seieren førte til at Erich von Falkenhayn ble avsatt som tysk generalstabssjef, og [[Paul von Hindenburg]] overtok stillingen.<ref>Keegan 1998, s. 302-306</ref><ref name=":8">Strachan 2013, s. 190</ref> Seieren kostet Russland dyrt, rundt én million russiske soldater gikk tapt, mange av de som fanger eller desertører.<ref>EB 2010, bind 29, s. 975</ref>

==== Italia, Østerrike-Ungarn angriper, nye italienske angrep ====
Den østerriksk-ungarske øverstkommanderende Conrad von Hötzendorf anså ved årsskiftet 1916 fronten mot Russland som stabilisert. Han flyttet styrker til fronten mot Italia for å gå til offensiv der. Av Østerrike-Ungarns totalt 65 divisjoner i 1916 var 35 ved fronten mot Italia. De holdt stand mot stadige italienske angrep ved Isonzo (fire i 1916), hvor de italienske styrkene hadde store tap og minimal fremgang. I mai 1916 gikk de også til angrep mot byen [[Asiago]], og angrepet gikk i retning av de rike landbruks- og industriområdene på [[Posletten]]. Dette ble senere kjent som [[Trentino-offensiven]]. Til tross for kraftig artilleribeskytning holdt de italienske styrkene stand. De østerriksk-ungarske styrkenes fremrykkning på 10–15 kilometer, truet ikke den italienske hovedstyrken ved Isonzo med avskjæring. Brusilovoffensiven i juni tvang Østerrike-Ungarn til å flytte styrker til østfronten. De avbrøt Trentino-offensiven, og oppgav en del av områdene de hadde erobret, dette som følge av mangel på tropper til å holde dem.<ref name=":8" /><ref>Keegan 1998, s. 301-302</ref> Brusilovoffensiven var andre gang i løpet av to år som østerriksk-ungarske styrker tapte hundretusener av soldater. Tyske offiserer som tjenestegjorde sammen med de anså at årsaken til de østerriksk-ungarske offiserenes inkompetanse var deres distanse, både psykologisk og fysisk, fra soldatene de var satt til å lede.<ref>Watson 2014, s. 306-308</ref>

<gallery class="center">
Indian army soldier after siege of Kut.jpg|Indisk soldat, utsultet etter beleiringen av Kut
Battle of Verdun map.png|Kartskisse over slaget ved Verdun
Senegalschützen.jpg|Franske soldater fra det som i dag er [[Senegal]] i marsj mot fronten ved Verdun
Battelfield Verdun.JPG|Foto fra slagfeltet ved Verdun i 2005
Battle of the Somme 1916 map.png|Kartskisse over slaget ved Somme
Cheshire Regiment trench Somme 1916.jpg|Britisk soldat i [[skyttergrav]] under slaget ved Somme {{byline|John Warwick Brooke}}
British wounded Bernafay Wood 19 July 1916.jpg|Tyske fanger og sårede britiske soldater {{Byline|Ernest Brooks (1878–1957)}}
EasternFront1916a.jpg|Østfronten før [[Brusilovoffensiven]] {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}
EasternFront1916b.jpg|Brusilovoffensiven, utgangsposisjon og fremrykking 4. juni til 20. september {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}
Map of the Battle of Jutland, 1916.svg|[[Jyllandsslaget]], britiske og tyske marinestyrkers bevegelser
Destruction of HMS Queen Mary.jpg|[[HMS «Queen Mary»]] eksploderer under Jyllandsslaget
Romania-WW1-3.jpg|Fronten i Romania {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}
Entente on the Balkans.jpg|Ententesoldater av ulik nasjonalitet
Operations at the border of Greece and Serbia during WW1.jpg|Makedoniafronten og Monastiroffensiven {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}
</gallery>

==== Balkan, Romania bytter side og blir angrepet og okkupert====
{{Utdypende|Makedoniafronten}}
De russiske styrkenes fremgang under Brusilovoffensiven bidro til å bringe [[Romania]] på ententemaktenes side i krigen i 1916. De angrep [[Transilvania]] i slutten av august 1916. Dette var en del av Østerrike-Ungarn som Romania lenge hadde ansett å høre til landet. Kort etter ble det satt i gang en felles tysk, østerriksk-ungarsk og bulgarsk offensiv mot Romania. I løpet av et raskt felttog ble 2/3 av landet erobret innen desember 1916. Med hjelp av den russiske hæren ble fronten stabilisert ved [[Moldova (region)|Moldova]]. Ententemaktenes forsøk på et angrep mot Bulgaria fra [[Thessaloniki]]–[[Monastiroffensiven]], for derved å avlaste Romania, ga ingen videre fremgang. Deltakelsen i krigen ble en katastrofe for Romania. I løpet av noen måneder tapte de rundt 300 tusen mann (om lag halvparten som krigsfanger), og oljeforekomstene i [[Ploiești]] kom under tysk kontroll.<ref>Keegan 1998, s. 306-308</ref>

; Midtøsten, britisk-indisk styrke overgir seg ved Kut, osmanene mislykkes igjen ved Suez 
Ved [[beleiringen av Kut]] (også kjent som det første slaget om Kut) ble en britisk-indisk styrke som forsøkte å rykke frem mot [[Bagdad]] beleiret av osmanske styrker fra begynnelsen av desember 1915. Unnsetningsstyrker forsøkte i alt fire ganger å bryte beleiringen, uten å lykkes. Den britisk-indiske styrken overga seg 29. april 1916.<ref name=":9">Keegan 1998, s. 300-301</ref> Sammen med nederlaget i [[Slaget om Gallipoli|invasjonen ved Gallipoli]] vakte overgivelsen ved Kut sinne mot den britiske regjeringen. Statsminister Herbert Asquith måtte sette ned flere granskningskommisjoner, og de bidro til å ødelegge regjeringens allerede synkende tillit.<ref>Stevenson 2012, s. 121-122</ref> Russiske styrker presset de osmanske styrkene ved fronten i Kaukasus, og fra februar til august rykket de frem til og inntok [[Trabzon]].<ref name=":9" />

Et osmansk angrep mot [[Suezkanalen]] ble stoppet av britiske, australske og newzealandske styrker i august 1916 i [[slaget ved Romani]]. Ententestyrkene rykket så frem til grensen mot Palestina ved slutten av året.<ref name=":9" /><ref>{{Kilde www|url=https://nzhistory.govt.nz/war/sinai-campaign/romani|tittel=Sinai campaign Page 4 – Battle of Romani|besøksdato=24. september 2017|forfattere=|dato=20. desember 2012|forlag=(Ministry for Culture and Heritage, New Zealand|sitat=}}</ref> Ententemaktene fikk støtte gjennom [[Araberoppstanden|det arabiske opprøret]] som brøt ut i de [[Palestina (område)|palestinske områdene]] i 1916, og varte ut resten av krigen.<ref name=":10" />

==== Krigen til sjøs, britisk-tysk slag ved Jylland, britiske tap størst, tyske styrker fremdeles underlegne ====

Etter stort sett å ha vært uvirksom siden begynnelsen av krigen, bestemte den tyske marineledelsen i mai 1916 å forsøke å lokke den britiske flåten i en felle. Tyske slagkryssere skulle trekke til seg de britiske slagkrysserne så de kom innenfor rekkevidde av de sterkere (men ikke så raske) tyske slagskipene. Tyske ubåter skulle også benyttes for å forsøke å senke britiske fartøy. I det som senere ble kjent som [[Jyllandsslaget]] kjempet rundt 100 tusen mann i 250 skip fra 31. mai til 1. juni. Den tyske flåten hadde minst tap både av mannskap og skip, men den britiske flåten var, selv etter tap, totalt overlegen, og fortsatte å bidra til blokaden av Tyskland resten av krigen.<ref>Keegan 1998, s. 269-274</ref><ref name="Strachan-210">Strachan 2013, s. 210-214</ref>

Ententemaktenes blokade hadde siden krigsutbruddet vært negativt vurdert i USA. Motstanden økte så mye i 1916 at det truet med å føre til et brudd mellom Storbritannia og USA. Kongressen vedtok en kraftig utvidelse av [[US Navy]] som truet [[Royal Navy]]s overlegenhet. I valgkampen brukte president Wilson det at han hadde holdt USA utenfor krigen som et argument for å gi ham fire nye år,<ref>Strachan 2014, s. 130-131</ref> i ettertid forstått som krigen i Europa, mens i samtiden var en mulig krig mot Mexico vel så relevant.<ref>Keene, s. 527, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

=== 1917: Ubåtkrig, russisk revolusjon og USAs inntreden i krigen ===
==== Vestfronten, nye britiske og franske offensiver, minimal fremrykking, store tap og mytteri i franske styrker ====

[[Fil:Western Front 1917.jpg|miniatyr|Vestfronten i 1917 {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}]]
USAs inntreden i krigen på ententemaktenes side i 1917 ga ingen umiddelbar økning av antallet soldater. Både amerikanerne selv og tyskerne anså at det ikke ville være nok amerikanske vernepliktige til å gi et avgjørende bidrag på vestfronten før tidligst 1919. At USA ble med var derimot avgjørende for ententemaktenes økonomi. De var svært avhengig av amerikanske leveranser, og ble reddet fra økonomisk krise av USAs inntreden.<ref name=":16">Strachan 2013, s. 227-230</ref><ref name="Strachan2001-973-975">Strachan 2001, s. 973–975, 991</ref>

I motsetning til ved årsskiftet 1915/1916 hadde ikke ententemaktene en koordinert offensiv for 1917; hverken russerne eller italienerne kunne forplikte seg til større angrep på sine frontavsnitt. Den nye franske øverstkommanderende, general Robert Nivelle, hevdet at det var mulig å trenge gjennom de tyske linjene ved et massivt angrep. I mars 1917 foretok deler av de tyske styrkene en overraskende tilbaketrekning til en ny forsvarsstilling, [[Hindenburglinjen]]. De tyske styrkene som ble trukket tilbake, fikk bedre forsvarsstillinger. Forkorting av frontlinjen frigjorde rundt 13 divisjoner, som ble benyttet til en strategisk reserve. Den tyske tilbaketrekningen og manglende russisk offensiv hadde en negativ innvirkning på Nivelles planlagte offensiv.<ref name=":11">Strachan 2013, s. 243-248</ref>

Nivelleoffensiven ble uansett innledet i midten av april 1917 med over 800 tusen soldater; mot dem sto rundt 500 tusen tyske soldater. Britiske, australske og kanadiske tropper begynte offensiven i [[Slaget om Arras (1917)|slaget om Arras]], hvor hovedmålet var å trekke tyske styrker vekk fra de franske styrkene som kort etter innledet det andre slaget ved Aisne. Slaget om Arras viste, etter vestfrontens standard, god fremgang for angriperne. I [[slaget om Vimyhøyden]] erobret de kanadiske styrkene et viktig høydedrag. Det gikk dårligere med de franske styrkene. Selv om de hadde en viss fremgang uteble Nivelles gjennombrudd. Mot slutten av april ble offensiven avblåst etter store tap, og kort etter tok general [[Philippe Pétain]] over som øverstkommanderende. Et resultat av Nivelleoffensiven var sterk økning av [[mytteri]]er i den franske hæren. Den franske generalstaben under Pétain møtte til dels mytteriene med krigsrett, mange hundre ble dømt til døden, men de fleste ble benådet. Pétain valgte også å skrinlegge nye offensiver, samtidig som soldatene fikk mer hvile og flere permisjoner.<ref name=":11" /><ref>Keegan 1998, s. 322-329</ref> Et annet resultat var redusert britisk tillit til de franske styrkene, og fortsatt motstand mot en enhetlig overkommando, noe som særlig fikk negative konsekvenser året etter under de siste store tyske offensivene på vestfronten.<ref>Neiberg, s. 121, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

{{Sitat|Vi må vente på amerikanerne og stridsvognene.|General Philippe Pétain om nødvendigheten av å unngå nye store offensiver etter mytteriene våren 1917.<ref>EB 2010, bind 29, s. 977</ref>}}

{{lytte
 | filnavn     = Over There.wav
 | tittel        = «Over There»
 | beskrivelse  = <small>Populær amerikansk sang skrevet til USAs innsats, fremført av U.S. Military Academy Band</small>
 | pos      = right
 | type = musikk
}}
I [[slaget ved Messines]] i mai–juni 1917 seiret britiske styrker mot underlegne tyske, og gjenerobret et viktig høydedrag. De britiske styrkene begynte en ny offensiv i månedsskiftet juli/august, da de satte inn rundt 50 divisjoner i [[slaget ved Passchendaele]] (også kalt det tredje slaget ved Ypres). Til tross for et innledende bombardement på rundt 4 millioner artillerigranater over to uker, ga angrepet lite fremgang. Begge sider led store tap, men de tyske forsvarerne holdt stand. Da offensiven ble avsluttet i november, hadde britene og deres allierte tapt rundt 275 tusen mann, av dem om lag 70 tusen døde. Tyskerne tapte rundt 200 tusen mann, av dem om lag 50 tusen døde. Slaget var omstridt på britisk side allerede mens det ble utkjempet. Det har i ettertid nærmest blitt symbolet på meningsløs nedslakting under første verdenskrig.<ref>Keegan 1998, s. 360-368</ref><ref>Strachan 2013, s. 250-254</ref><ref>Stevenson 2012, s. 331-336</ref>

Den siste offensiven på vestfronten i 1917 var britenes i [[slaget ved Cambrai]], som begynte 20 november. Angrepet var det første hvor stridsvogner ble brukt i større omfang, og de britiske styrkene hadde en del fremgang de første dagene. Stridsvognene fikk dels tekniske problemer og brøt sammen, dels ble de ødelagt av tysk artilleri. De tyske styrkene organiserte et motangrep som presset de britiske styrkene tilbake. Britene tapte rundt 45 tusen soldater, omtrent samme tap som de tyske styrkene.<ref>Strachan 2013, s. 313-314</ref><ref>Keegan 1998, s. 369-371</ref> Selv om britene ikke klarte å utnytte fremgangen var slaget ved Cambrai en milepæl i bruk av store grupper stridsvogner.<ref>Neiberg, s. 111, 128, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

<gallery class="center">
Submarine U-14 (LOC) (6358166395).jpg|Tysk ubåt «U-14», brukt under første verdenskrig
German Submarine War Zone Announced 1 February 1917.jpeg|Områder hvor [[uinnskrenket ubåtkrig]] fant sted, kartskisse fra 1917
Emergency Peace Federation 1917.jpg|Amerikansk plakat med agitasjon for at landet skal forbli nøytralt
Ztel2.jpg|[[Zimmermann-telegrammet]], dekodet av britenes [[Room 40]], bidro til å få USA med i krigen
Zimmerman telegram - the temptation.png|«Fristelsen», amerikansk avistegning om [[Zimmermann-telegrammet]]
I want you for U.S. Army 3b48465u original.jpg|Amerikansk plakat for rekruttering
Flandern 1917.jpg|Tyske soldater skyter på angripende franske i Flandern, sannsynligvis fra [[slaget ved Passchendaele]]
Stretcher bearers Passchendaele August 1917.jpg|Britiske sanitetssoldater under slaget ved Passchendaele, de vasser i gjørme til knærne. {{Byline|John Warwick Brooke (1886–1929)}}
Australian infantry small box respirators Ypres 1917.jpg|[[Australia|Australsk]] [[infanteri]] med gassmasker i 1917
Bundesarchiv Bild 104-0941A, Bei Cambrai, zerstörter englischer Panzer Mark I.jpg|Tyske soldater forsøker å berge en etterlatt britisk stridsvogn ved Cambrai {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 104-0941A / CC-BY-SA 3.0}}
EasternFront1917.jpg|Skisse over østfronten med [[Kerenskijoffensiven]] i juli 1917 {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}
Indian Army QF 3.7 inch gun battery Jerusalem 1917.jpg|Artillerister fra Britisk India under erobringen av Palestina i 1917
The camel corps at Beersheba2.jpg|Det britiske imperiets kamelkorps ved [[Beer Sheva]] i 1917
Chateauwood.jpg|Australske soldater i område lagt øde under slaget ved Passchendaele {{Byline|[[Frank Hurley]] (1885–1962) }}
RJB23 – Friede 1917 1.jpg|Møte mellom russiske og tyske soldater, den tyske overkommandoen brukte det som et middel for å bryte ned russisk stridsmoral
Bloody WWI Footage! 1918 World War I - Public Domain Blockbuster.webm|Stumfilm fra United States Army om bakgrunnen for USAs inntreden, og landets innsats i krigen
</gallery>

==== Østfronten, revolusjon i Russland, kort og mislykket russisk offensiv om sommeren ====

Omtrent samtidig som USA kom med i krigen i 1917, fjernet en [[Den russiske revolusjon|revolusjon]] tsarstyret i Russland. I juli 1917 forsøkte de nye styresmaktene å angripe sentralmaktene, i det som senere ble kjent som [[Kerenskijoffensiven]]. Etter noe innledende fremgang ble det russiske angrepet slått tilbake og mislyktes, mye grunnet stadig økende oppløsning av de russiske styrkene. Offensiven ble avsluttet etter et par uker.<ref>Strachan 2013, s. 261</ref> De tyske og østerriks-ungarske styrkene gikk så til motoffensiv og rykket frem opp til 160&nbsp;km. Med fremrykkingen var [[Galicja]], og derved hele Østerrike-Ungarn, fritt for russiske tropper. I september gikk tyske styrker til angrep i nord, og etter seier i [[slaget om Riga]] ble byen inntatt av tyske styrker.<ref>Stevenson 2012, s. 326</ref> Slaget ved Riga var det første hvor tyske styrker i stor målestokk brukte ny taktikk for infanteri og taktikk, i stor grad utviklet av oberst Georg Bruckmüller. Det var en suksess og ble deretter brukt både ved fronten mot Italia høsten samme år og på vestfronten våren 1918.<ref>Neiberg, s. 111, 126–127, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

==== Balkan, stort sett uvirksom ententestyrke sterkt rammet av malaria ====

I 1917 ble Hellas med på ententens side.<ref>Keegan 1998, s. 308</ref> Til tross for at Hellas da var nøytralt, hadde ententemaktene siden 1915 hatt en større troppestyrke i og rundt byen [[Thessaloniki]]. De britiske og franske divisjonene var likevel stort sett uvirksomme. De var sterkt plaget av sykdom, særlig [[malaria]], og hadde ingen større offensiver i 1917.<ref name="Strachan 2013, s. 321-323">Strachan 2013, s. 321-323</ref>

; Italia, østerriksk-ungarske og tyske styrker til angrep, stor seier for sentralmaktene
[[Fil:Battle of Caporetto.jpg|miniatyr|Kart over Caporetto-offensiven {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}]]
De italienske styrkene angrep de østerriksk-ungarske styrkene både i mai og august 1917 (det [[tiende slaget ved Isonzo]] og det [[ellevte slaget ved Isonzo]]), med begrenset fremgang. I løpet av 27 måneder og elleve slag hadde ikke de italienske styrkene rykket frem mer enn om lag 10&nbsp;km, og med store tap. I det ellevte slaget tapte de rundt 160 tusen soldater.

Tyske styrker ble høsten 1917 satt inn på dette frontavsnittet for å hjelpe sine østerriksk-ungarske allierte. Etter et kort innledende bombardement ble de italienske styrkene den 24. oktober 1917 drevet på flukt under det som ble kjent som [[Caporetto-offensiven]]. Sentralmaktenes gjennombrudd presset de italienske styrkene tilbake fra det nordøstre hjørnet av landet, helt til [[Piave]]-elven, ikke langt fra [[Venezia]]. På elleve dager måtte de trekke seg tilbake om lag 130 kilometer. De italienske styrkene brøt sammen, og tapte rundt 700 tusen soldater, av dem kun rundt 40 tusen drepte og sårede. Om lag 280 tusen italienske soldater ble tatt til fange mens rundt 350 tusen soldater [[Desertering|deserterte]]. Caporetto var en stor seier for sentralmaktene, og et tilsvarende nederlag for Italia og ententemaktene. Nederlaget bidro til at ententemaktene etablerte et felles krigsråd i Versailles for å koordinere krigsinnsatsen.<ref>Strachan 2013, s. 256-258, 305</ref><ref>Keegan 1998, s. 346-350</ref><ref name="Stevenson-377">Stevenson 2012, s. 377-381</ref>

==== Midtøsten, britiske offensiver tar Basra, Palestina og Jerusalem ====

Etter at den britiske styrken ved Kut kapitulerte året før, samlet britene utover høsten 1916 en ny styrke ved [[Basra]]. Den britiske offensiven begynte i desember 1916, med totalt 50 tusen mann, størsteparten var soldater fra [[Britisk India]]. Styrken rykket langsomt frem mot [[Bagdad]] langs elven [[Tigris]], og [[Erobringen av Bagdad (1917)|erobringen av Bagdad]] fant sted i mars 1917.

I [[slaget ved Rafah]] i januar 1917 fikk de britiske styrkene endelig kontroll med [[Sinaihalvøya]], og det var mulig å angripe [[Palestina]]. Det [[første slag om Gaza]] ble utkjempet mot slutten av mars 1917. De britiske styrkene hadde god fremgang, men frykt for en uoversiktelig situasjon ved mørkets frembrudd gjorde at de ble trukket tilbake og byen forble kontrollert av osmanske styrker. Under et nytt angrep i midten av april, kjent som det [[andre slag om Gaza]], led de britiske styrkene igjen tap og måtte trekke seg tilbake.<ref>Keegan 1998, s. 414-415</ref>

I oktober angrep de britiske styrkene igjen og vant i [[slaget ved Beersheba]]. Seieren åpnet for videre britisk fremrykking og fra november ble [[Slaget om Jerusalem (1917)|slaget om Jerusalem]] utkjempet. Jerusalem, og omliggende områder ble erobret innen utgangen av året.<ref>Strachan 2013, s. 283-285</ref> Relativt små arabiske opprørsstyrker - hvor blant annet [[Thomas Edward Lawrence]] deltok - spilte en viktig rolle ved å forstyrre osmanske forsyningslinjer, de bandt opp mellom 100 og 1000 så mange osmanske soldater som det var opprørere.<ref>Høiback/Vaagland 2014, s. 202</ref>

==== Krigen til sjøs, tysk uinnskrenket ubåtkrig fra første februar, 860 tusen tonn med skipstonnasje senket i april, britene begynner med konvoier ====

Til tross for frykt for USAs reaksjon, var det ved årsskiftet 1916/1917 sterke diskusjoner på tysk side om hvorvidt man igjen skulle gå til uinnskrenket krig med ubåter. Dette innebar i så fall at tyskerne torpederte handelsfartøyer fra undervannsstilling, uten å gi varsel. Den tyske marinestaben hevdet i desember 1916 at ved [[uinnskrenket ubåtkrig]] ville britenes forsyninger bli stoppet, og krigen ville vinnes innen høsten 1917.<ref name="Stevenson-255" >Stevenson 2012, s. 255-262</ref> Tyskland erklærte uinnskrenket ubåtkrig fra 1. februar 1917. Det førte til at USA brøt de diplomatiske forbindelsene, og sammen med at [[Zimmermann-telegrammet]] ble kjent, bidro det til at USA erklærte sentralmaktene krig i april 1917.<ref>Stevenson 2012, s. 312-317</ref> Det sentrale grunnlaget for at USA ble med i krigen var imidlertid et annet, nemlig ønsket om å kunne bidra til en bedre fredsavtale, med felles sikkerhetssystem (Folkeforbundet) demokrati og selvbestemmelsesrett for små nasjoner.<ref name=":17">Strachan 2013, s. 222-227</ref><ref>Strachan 2014, s. 238-239</ref><ref>Ferguson 2006, s. 116</ref>

Den tyske marinestaben hadde anslått at ved å senke rundt 600 tusen tonn i måneden, måtte britene gi seg i løpet av fem måneder. Med 520 tusen tonn i februar, 560 tusen tonn i mars og 860 tusen tonn i april, så det en stund ut som de rundt 100 tyske ubåtene skulle klare å tvinge Storbritannia til å gi opp. Mot slutten av april 1917 iverksatte det britiske admiralitetet bruk av [[konvoi]]er, at mange handelsskip seilte sammen, vanligvis under beskyttelse av marinefartøyer. Konvoier hadde ikke vært i bruk siden [[Napoleonskrigene]], og motstanden var stor. Den positive effekten for britene med konvoiseiling kom raskt, selv om tyske ubåter så sent som i august fremdeles senket 511 tusen tonn. At [[US Navy]] etter USAs inntreden i krigen kunne bidra med sine mange [[jager]]e, var avgjørende for konvoisystemets funksjon.<ref>Stevenson 2012, s. 362</ref> Britene la også 70 tusen sjøminer mellom Skottland og Norge for å stenge tyske ubåter inne i Nordsjøen.<ref name=":17" /><ref>Keegan 1998, s. 351-355</ref>

=== 1918: Frontlinjene i bevegelse, tysk nederlag ===
==== Vestfronten, tysk våroffensiv stoppet, ententemaktene til motangrep, tyskerne presset ut av Frankrike ====

{{Tekstboks
|overskrift=Taktikk for angrep
|I 1914 hadde krigen låst seg i en skyttergravskrig. I løpet av 1917 og 1918 endret dette seg, først på østfronten og ved fronten i Italia, og fra våren 1918 ble ny taktikk også tatt i bruk på vestfronten. Tyskerne utdannet såkalte [[Stormsoldat (tysk stormtrupper)|stormtropper]]. Godt utstyrt med våpen rykket de frem i tet, beskyttet både i front og på sidene (flankene) av sperreild fra artilleriet. Den nye tyske taktiske bruken av artilleri, utviklet av oberst Georg Bruchmüller, ble først prøvd i stor skala under [[slaget om Riga|angrepet på Riga]] i september 1917. Det var en suksess, og ble så brukt ved [[Caporetto-offensiven]] ved fronten mot Italia i oktober, igjen med suksess.<ref>Neiberg, s. 127, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

Ententemaktene utviklet tilsvarende bruk av artilleriet, ga enhetene mer og tyngre våpen, og i tillegg hadde de under fremrykningene ettersommeren og høsten 1918 fordel av overvekt i antall og materiell.<ref>Stevenson 2012, s. 375-377, 400-401</ref> De gjorde også utstrakt bruk av [[artillerilydpeiling]] så plassering av tyske kanonbatterier kunne bestemmes så nøyaktig at mange kunne slås ut av artilleri.<ref>Prior, s. 227, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> En forskjell i taktikk var støtte av artilleri etter gjennombrudd. Mens tyske stormtropper rykket langt frem, med lite eller ingen støtte av artilleri, stoppet ententemaktene sine angrep før de mistet dekning.<ref>Mick, s. 153, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref><ref name="Cambridge_Prior_224">Prior, s. 224, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>|align=right}}

Etter at fredstraktaten med Russland ([[freden i Brest-Litovsk]]) var undertegnet i mars, kunne Tyskland frigjøre styrker fra østfronten. Rundt 50 divisjoner ble overført til vestfronten. Før offensiven i vest hadde tyskerne 192 divisjoner, mot ententens 178. Materielt var tyskerne underlegne, de hadde 3&nbsp;700 fly mot ententens 4&nbsp;500 fly, 14 tusen kanoner mot ententens 18 tusen kanoner og 10 stridsvogner mot ententens 800 stridsvogner. For å vinne var Tyskland avhengig av å slå de franske og britiske styrkene, før amerikanske styrker ankom i større antall.

Den tyske [[våroffensiven]] begynte 21. mars 1918. Den besto av fire angrep på ulike frontavsnitt, fra 21. mars til 17. juli. Hovedfremstøtet gikk mot de britiske troppene. Planen var å slå britene slik at de trakk seg ut av krigen.<ref>Strachan 2014, s. 258</ref><ref>Stevenson 2012, s. 402</ref><ref>Strachan 2013, s. 293</ref> Etter dette håpet de tyske angriperne at de franske styrkene ville be om våpenhvile. I begynnelsen var den tyske fremgangen stor. De fremre enhetene i den britiske femte armé som dekket det første tyske angrepsfeltet bortimot kollapset. Den første dagen ble 21 tusen britiske soldater tatt til fange. Våroffensiven ga den største endringen av frontlinjene langs vestfronten, etter at de ble etablert høsten 1914.

Ententemaktene var under sterkt press, og et symbolsk viktig resultat var at general [[Ferdinand Foch]] ble utnevnt til alliert øverstkommanderende den 26. mars, noe britene i årene før sterkt hadde motarbeidet.<ref name="Cambridge_Prior_226">Prior, s. 226, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Paris ble beskutt med langtrekkende tyske kanoner. Rundt én million sivile flyktet fra den franske hovedstaden, og den britiske regjeringen diskuterte i begynnelsen av juni om [[British Expeditionary Force (første verdenskrig)|British Expeditionary Force]] (BEF) måtte evakueres fra Frankrike.<ref>Stevenson 2012, s. 418, 421</ref> Etter hvert som offensiven utviklet seg, førte en blanding av lange tyske forsyningslinjer, manglende støtte fra artilleri, innbitt motstand fra ententemaktene, og stadig økende tap til at den tyske offensiven ble bremset. Selv om situasjonen fremdeles fremsto som kritisk, var faren for et sammenbrudd for ententemaktene reelt sett over i midten av juni. Den tyske offensiven ble endelig avsluttet i midten av juli 1918.<ref name="Cambridge_Prior_224"/><ref>Keegan 1998, s. 392-409</ref><ref>Strachan 2013, s. 306-314</ref><ref name="Stevenson-408">Stevenson 2012, s. 408-420</ref> Etter fremrykkingen var over måtte de reduserte tyske styrkene holde en frontlinje som var dobbelt lengde av den de hadde i mars.<ref name="Cambridge_Prior_226"/>

Etter å ha stoppet de tyske angrepene, var ententemaktene klar for offensiv for å presse de tyske styrkene ut av de okkuperte delene av Frankrike og Belgia, og tvinge dem til å avslutte krigen. Den 8. august startet det som senere ble kjent som [[hundredagersoffensiven]]. Det var en serie med angrep (som [[Meuse-Argonne-offensiven]]) mot de tyske styrkene, hvorav den første var slaget om Amiens. I tillegg til overlegenhet i tropper hadde ententemaktene også et stort antall nyutviklede stridsvogner, og deres luftstyrker var overlegne. Gjennom fire års krigføring på vestfronten hadde de utviklet samvirket mellom artilleri og infanteri for å kunne trenge gjennom ved offensiver. Mens de tyske styrkene hadde hatt store tap under våroffensiven, tap de ikke kunne erstatte, og britene og franskmennene også hadde store tap, så kom det fra mai av hver måned over 200 tusen nye amerikanske soldater til Frankrike.<ref name="Stevenson-408"/><ref name="Keegan-416">Keegan 1998, s. 416-419</ref>

I løpet av august, september og oktober ble de tyske styrkene tvunget ut av mesteparten av det nordvestlige Frankrike, tilbake til [[Hindenburglinjen]], og videre, med en stadig dårligere moral som resultat.<ref>Keegan 1998, s. 410-414</ref> Mens tyskerne 1. april hadde 98 divisjoner fullt klar for strid, falt antallet til 47 den 1. september, 14 den 4. oktober og bare 4 divisjoner den 11. november (dagen for våpenhvile).<ref>Stevenson 2012, s. 375-377, 482</ref> I slutten av oktober trakk general Ludendorff seg fra generalstaben. Etter at Østerrike-Ungarn ved månedsskiftet oktober-november inngikk våpenhvileavtale, sto Tyskland alene mot Frankrike, Storbritannia og USA i vest. De tyske styrkene fortsatte å kjempe den første uken i november, men den 9. november ble det innledet forhandlinger om [[våpenhvile]]. Den tyske keiseren [[Vilhelm II av Tyskland|Vilhelm II]] ble tvunget til å abdisere, og han søkte [[politisk asyl]] i Nederland.<ref name="Keegan-416"/> Våpenhvilen som avsluttet første verdenskrig trådte i kraft klokken 11 den 11. november 1918.<ref name="Stevenson-481">Stevenson 2012, s. 481-498</ref>

<gallery class="center">
Tanks of WWI.ogv|Film av stridsvogner fra første verdenskrig
FinnishCivilWarMapBegin.svg|Områder kontrollert av «de røde» i rødt og «de hvite» i blått i begynnelsen av [[den finske borgerkrigen]] februar 1918
Tampere destroyed in Civil War.jpg|Byen Tammerfors ødelagt etter [[slaget om Tammerfors]] i mars-april 1918
Map Treaty of Brest-Litovsk-no.svg|Grensene i [[Øst-Europa]] etter freden i Brest-Litovsk
Bundesarchiv Bild 104-0984A, Bei Etricourt, Truppen auf Landstraße.jpg|Tyske tropper og forsyninger transporteres til fronten, der jernbanene sluttet ble hester brukt {{Byline|Bundesarchiv, Bild 104-0984A / CC-BY-SA 3.0}}
Western front 1918 german.jpg|Skisse over den tyske våroffensiven 1918 {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}
Ofensiva turca de 1918 en el Caucaso NO.png|Kampene mellom osmanske og lokale styrker i Kaukasus, 1918
Ww1-breaktrough-macedonian-front.jpg|Ententens gjennombrudd på Balkan, høsten 1918 {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}
At close grips2.jpg|To amerikanske soldater angriper, to tyske ligger døde på bakken. Muligens arrangert, så viser det uansett en realistisk situasjon og amerikansk innsats {{Byline|H. D. Girdwood  (1878–1964)}}
Flashes of Action- Actualities of the World War.webm|''Flashes of Action'', film fra US Army over innsatsen i Frankrike
Riflemen-1918-Western-Front.jpg|Diagram over styrkeforhold på vestfronten, fra juni 1918 hadde ententemaktene overtaket, takket være over 200 tusen nye amerikanske soldater hver måned
Western front 1918 allied.jpg|Ententens gjennombrudd på vestfronten, høsten 1918 {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}
Armisticetrain (slight crop).jpg|Representanter for Tyskland og ententemaktene ved inngåelse av våpenhvilen 11. november 1918
</gallery>

==== Østfronten, tysk erobring, fredsavtale mellom Russland og sentralmaktene, osmansk fremrykking====
{{Utdypende|Kampene i Kaukasus}}
De nye russiske makthaverne møtte representanter for sentralmaktene i [[Brest-Litovsk]] for fredsforhandlinger ved årsskiftet 1917/1918. De russiske forhandlerne trenerte forhandlingene, og sentralmaktenes forhandlere aksepterte det. De antok at jo lenger forhandlingene dro ut, jo flere russiske soldater ville desertere og dra hjem. Etter flere måneders russisk uthaling stilte sentralmaktene et ultimatum og gikk igjen til angrep i midten av februar 1918. I løpet av knappe to uker under offensiven ''Operation Faustschlag'' (også kjent som ellevedagerskrigen) erobret de store russiske områder, uten noen russisk motstand. De russiske forhandlerne ble derved presset til å akseptere sentralmaktenes krav, og undertegnet den 3. mars  [[freden i Brest-Litovsk]]. Russland som stat var dermed ute av krigen.<ref name="Stevenson-384">Stevenson 2012, s. 384-397</ref>

Ved den russiske revolusjonen ble det åpnet for uavhengighet for de landområder som ønsket det, og de baltiske statene Estland, Latvia og Litauen ble etablert som satellittstater under Tyskland. I Finland var det uenighet om tilknytningen til Tyskland, og det endte med at [[den finske borgerkrigen]] brøt ut i januar 1918. De revolusjonære styrkene, kjent som [[De røde (Finland)|de røde]] var størst, med rundt 90 tusen mann. Mens den borgerlige styrken, kjent som [[De hvite (Finland)|de hvite]], kun hadde rundt 40 tusen mann som besto de av en kjerne finske frivillige som hadde vært offiserer på tysk side. De hvite var ledet av den anerkjente generalen [[Carl Gustav Mannerheim]]. I tillegg gikk en tysk styrke i land i [[Hangö]] i april, og inntok [[Helsingfors]] kort etter. Innen midten av mai 1918 var de røde styrkene slått, russerne trakk sine siste styrker ut, slik at Finland ble en selvstendig nasjon. Landet måtte gi viktige konsesjoner til Tyskland med hensyn til økonomi, utenrikspolitikk og en tysk prins som regent ([[Kongeriket Finland]]).<ref>Keegan 1998, s. 378-380</ref>

Mindre konflikter fortsatte, både som en del av borgerkrigen etter revolusjonen, og mot ulike ententemakter. Både sentralmaktene (ved tyskerne og osmanene) og britene var interessert i oljen i [[Baku]] i det som i dag er [[Aserbajdsjan]]. Lokale styrker støttet av britiske soldater kjempet i august og september 1918 mot osmanske styrker. De osmanske styrkene vant kontroll over byen, og i etterkant ble lokale armenere som hadde støttet britene massakrert.<ref>Keegan 1998, s. 384-385</ref>

==== Balkan: Bulgarias kapitulasjon og Serbias frigjørelse ====

{{Utdypende|Makedoniafronten}}
[[Fil:A Szent István csatahajó pusztulása.ogv|miniatyr|Film som viser senkingen av det østerriksk-ungarske slagskipet [[SMS «Szent István»]], det ble rammet av en torpedo fra en italiensk torpedobåt og sank 10. juni 1918]]
I midten av september 1918 startet ententemaktene en offensiv med den multinasjonale hæren, kalt ''Orienthæren'', fra dens base i Thessaloniki i Nord-Hellas. Sentralmaktene hadde gode forsvarsstillinger, men spesielt de bulgarske styrkene var demoralisert grunnet mangel på forsyninger. De tyske styrkene behandlet Bulgaria mer som et okkupert land enn som en alliert.<ref>Strachan 2014, s. 75-79</ref> Denne offensiven, i ettertid kjent som [[Vardaroffensiven]], drev så Bulgaria til å inngå våpenstillstand. Ententestyrkene frigjorde deretter Serbia, og var kommet helt til grensen til [[Kongedømmet Ungarn]] i november 1918, da krigen sluttet.<ref name="Strachan 2013, s. 321-323"/>

===== Midtøsten, Damaskus' fall, våpenhvile undertegnet =====
Under [[slaget om Megiddo]] mot slutten av september 1918 kjempet ententestyrker bestående av britiske, indiske, australske og newzealandske soldater mot en osmansk armé ledet av den tyske generalen Liman von Sanders. Ententemaktene seiret med relativt små tap, og det åpnet for erobringen av [[Damaskus]] kort etter. Kampene i Midtøsten ble avsluttet ved [[Våpenhvilen i Moudros|en våpenhvileavtale i Moudros]] 30. oktober 1918, noe som medførte at Konstantinopel ble okkupert av britiske og franske styrker, og [[Det osmanske rike]] ble delt.<ref>Strachan 2014, s. 90-91</ref> Mellom 2,5 og 5 millioner militære og sivile døde i løpet av krigen i de områdene som Det osmanske rike omfattet.<ref>Aksakal, s. 459, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

Våpenhvileavtalen ble avløst av en fredsavtale som ble undertegnet 10. august 1920, den såkalte [[freden i Sèvres]]. Denne fredsavtalen endret grensene i området i stor grad og [[Det osmanske riket]] ble oppløst. Denne fredsavtalen ble imidlertid aldri ratifisert på grunn av [[Den tyrkiske frigjøringskrigen|den etterfølgende tyrkiske frigjøringskrigen]].

===== Italia, offensiv, våpenhvile tidlig i november =====

De  østerriksk-ungarske styrkene hadde etter Russlands kapitulasjon overført styrker fra østfronten til fronten i Italia, og forsøkte en dobbelt offensiv i juni 1918. De ble raskt stoppet av italienske styrker, støttet av britiske og franske styrker. Igjen med støtte fra britiske og franske styrker, gikk Italia til en større motoffensiv i oktober 1918. Det avgjørende var [[slaget ved Vittorio Veneto]]. De østerriksk-ungarske styrkene holdt først stand. Etter noen dager brøt imidlertid ententestyrkene gjennom, da motstanderne deserterte og bega seg hjemover. Etter seieren ved Vittorio Veneto, tok Italia frem til våpenstillstanden 4. november, tilbake alle de områdene Østerrike-Ungarn hadde okkupert tidligere i krigen.<ref>Keegan 1998, s. 415–416</ref><ref>Strachan 2013, s. 323-324</ref>