Redigerer Evripides (avsnitt)

== Mottakelse ==
[[Fil:Death Pentheus Louvre G445.jpg|thumb|Pentheus revet i stykker av de rasende Agave og Ino, myten som ligger til grunn for ''Bakkantinnene''. Attisk rødfigurmaleri, ca. 450-450 f.Kr.]]
Evripides har egget sine omgivelser og får fortsatt sterk avvikende meninger om sitt forfatterskap:

:«Han var et problem for sine samtidige og er fortsatt ett; i århundrenes løp siden hans skuespill første gang ble satt opp har han blitt hyllet eller anklagd under en forvirrende rekke av betegnelser. Han har blitt beskrevet som «den greske opplysningstidens dikter» og også som «den irrasjonelle Evripides»;<ref>«den greske opplysningstidens dikter» er gitt av Nestle, W. (1901): ''Euripides'', Stuttgart; «den irrasjonelle Evripides» er fra Dodds, E. (1929): ''C.R'' '''43''', s. 97-104</ref> som en religiøs skeptiker om ikke en [[Ateisme|ateist]], men på den annen side, som en troende i guddommelig forsyn og den endelige rettferdighet i guddommelig ordning. Han har blitt sett på som en inngående utforsker av den menneskelige psyke; som en kvinnehater og en [[Feminisme|feminist]]; som en realist som brakte tragisk handling ned til dagliglivets nivå og som en romantisk poet som valgte uvanlige myter og eksotiske settinger. Han skrev skuespill som har blitt bredt forstått som patriotiske stykker som støttet Athens' krig mot Sparta og andre som har forstått som den fremste antikrigsdramatikeren, selv som angrep på Athens [[imperialisme]]. Han har blitt anerkjent som forløperen til den nye komedie, og også hva Aristoteles kalte ham: «den mest tragiske av poeter». Og ikke en av disse beskrivelsene er helt og holdent feilaktige.» — Bernard Knox<ref>Knox, B.M. (1985): «Euripides» i: ''The Cambridge History of Classical Literature I: Greek Literature'', Cambridge University Press, s. 317-318</ref>

Aiskhylos fikk tretten seire som dramatiker, Sofokles minst tjue, og Evripides fikk kun fire mens han levde, og det har blitt vurdert som en indikasjon på at han ikke var særlig populær hos sine samtidige. Men det er ikke sikkert at en førsteplass i dramatevlingene var hovedkriteriet for suksess i hans tid (systemet med å velge dommere synes å ha vært ufullkomment) og kun det å bli utvalgt til å tevle var i seg selv en markering på utmerkelse.<ref>Gregory, Justina (2005): «Euripidean Tragedy» i: ''A Companion to Greek Tragedy'', Justina Gregory (red.) Blackwell Publishing Ltd, s. 252-253</ref> Å få så mye komisk latterliggjørelse og oppmerksomhet av Aristofanes er åpenbart bevis på populær interesse for Evripides' verker.<ref>Barrett, David (1964): ''Aristophanes: The Frogs and Other Plays'', Penguin Books, s. 98</ref> Sofokles var anerkjennende nok av den yngre dikteren til å bli påvirket av ham, noe som er åpenbart ved hans senere teaterstykker ''Filoktetes'' og ''[[Oidipus i Kolonos]]''<ref>Mitchel-Boyask, Robin (2008): ''Euripides: Medea'', Hackett Publishing Co., innledningen, s. XII</ref> Mindre enn hundre år senere utviklet Aristoteles en bortimot 'biografisk' teori om tragediens utvikling i Athen. I henhold til dette hadde kunstformen vokst fram under innflytelsen til Aiskhylos, blitt moden i hendene på Sofokles, og deretter begynt sin bratte nedgang med Evripides.<ref>Parker, L.P.E. (2007): ''Euripides: Alcestis'', Oxford University Press, innledningen, s. XL</ref> Imidlertid, «hans skuespill fortsatte å bli applaudert selv etter de til Aiskhylos og Sofokles hadde blitt sett på som fjerne og irrelevante,»<ref name="HM ix"/> de ble skoleklassikere i den hellenistiske perioden (som nevnt innledningsvis) og på grunn av [[Seneca den yngre]]s bearbeidelse og tilpasning av hans verker for det romerske publikum, ble det «Evripides, ikke Aiskhylos og Sofokles, hvis tragisk muse som fikk forsete over tragediens gjenfødelse i renessansens Europa.»<ref>Knox, B.M. (1985): «Euripides» i: ''The Cambridge History of Classical Literature I: Greek Literature'', Cambridge University Press, s. 339</ref>

På [[1600-tallet]] uttrykte den franske dramatikeren [[Jean Racine]] sin beundring for Sofokles, men var mer påvirket av Evripides (''Ifigenia i Aulis'' og ''Hippolytos'' var modeller for hans skuespill ''Iphigénie'' og ''Phèdre'').<ref>Philippo, S. (2003): ''Silent Witness: Racine's Non-Verbal Annotations of Euripides'', Oxford University Press, s. 22</ref> Evripides' omdømme fikk en negativ omgang tidlig på [[1800-tallet]] da [[Friedrich Schlegel]] og hans bror [[August Wilhelm Schlegel]] ble forkjempere for Aristoteles' 'biografiske' vurdering av teaterhistorien, og identifiserte Evripides med den moralske, politiske og kunstneriske degenereringen av Athen.<ref name="L.P.E.Parker, 2007">Parker, L.P.E. (2007): ''Euripides: Alcestis'', Oxford University Press, innledningen, s. XLII</ref> Sistnevntes Wien-forelesninger om dramatisk kunst og litteratur gikk gjennom fire utgaver mellom 1809 og 1846, og her fremmet han den oppfatning at Evripides «ikke bare ødela tragediens ytre orden, men tapte hele dens mening,» et syn som kom til påvirke [[Friedrich Nietzsche]] som uansett ikke synes å ha hatt inngående kjennskap til Evripides' dramaer.<ref>Heinrichs, Albert (2005): «Nietzsche in Greek Tragedy and the Tragic» i: ''A companion to Greek Tragedy'', Justina Gregory (red.), Blackwell Publishing Ltd, s. 447</ref> Imidlertid kom litterater som poeten [[Robert Browning]] og hans hustru [[Elizabeth Barrett Browning]] til å studere og beundre brødrene Schlegel, men samtidig sette de pris på den greske dikteren som «vår Evripides, mennesket» (''Wine of Cyprus'', strofe 12).<ref name="L.P.E.Parker, 2007"/> Klassisister som [[Arthur Verrall]] og [[Ulrich von Wilamowitz-Moellendorff]] kom med en reaksjon mot oppfatningene til brødrene Schlegel og Nietzsche, og konstruerte argumenter som var sympatiske innstilt for Evripides,<ref>Parker, L.P.E. (2007): ''Euripides: Alcestis'', Oxford University Press, innledningen, s. XL-XLIV</ref> hvilket involverte Wilamowitz i den nye forklaringen av gresk tragedie som en sjanger: «En [gresk] tragedie trenger ikke å ende 'tragisk' eller være 'tragisk'. Det eneste kravet er en alvorlig behandling.»<ref>Wilamowitz-Moellendorff, U.V.: ''Euripides: Herakles'', bind 1, Darmstadt, s. 113, sitert av Gregory, Justina (2005): ''A companion to Greek Tragedy'', Blackwell Publishing Ltd, s. 255</ref> I den [[engelsk]]språklige verden spilte [[Pasifisme|pasifisten]] [[Gilbert Murray]] en betydelig rolle i å revurdere og popularisere Evripides, og hadde antagelig en påvirkning på hans egne antikrigsdramaer.<ref>Gregory, Justina (2005): «Euripidean Tragedy» i: ''A companion to Greek Tragedy'', Blackwell Publishing Ltd, s. 255</ref> I dag er de tradisjonelle omfatningene jevnlig utfordret og publikum har derfor langt mer naturlig et åndelig slektskap med den greske dikterens oppfatninger<ref name="VP 10"/> som generelt synes å stå nærmere vår egen tid enn eksempelvis den [[Elisabethansk tid|elisabethanske]].<ref name="HM ix"/> Imidlertid, som uttrykt over, har meningene om Evripides fortsatt å skille lag, slik at en moderne kritiker kan avvise de dramatiske debattene i Evripides' skuespill som «nytelsessyke digresjoner kun for retorisk utstilling»<ref>Collard 1975, sitert av Gregory, Justina (2005): «Euripidean Tragedy» i: ''A companion to Greek Tragedy'', Blackwell Publishing Ltd, s. 259</ref> og en som kommer til dikterens forsvar ved å hevde at «Hans skuespill er bemerkelsesverdige i deres utstrekning av toner og gledelige oppfinnsomhet, som gretne kritikere kaller for kynisk kunstferdighet, i deres konstruksjon.»<ref>Levi, Peter (1986): «Greek Drama» i: ''The Oxford History of the Classical World'', Oxford University Press, s. 167</ref>