Redigerer Engelsk litteratur (avsnitt)

== Litteraturen under restaurasjonen (1660–1700) ==
[[Fil:Locke treatises of government page.jpg|thumb|Omslaget til [[John Locke]]s avhandlinger om styresettet (1690): ''Treatises of Government''.]]
Til litteraturen i [[restaurasjonen]]s tid hører blant annet [[John Milton]]s filosofiske ''[[Det tapte paradis]]'' og [[John Wilmot, 2. jarl av Rochester|jarlen av Rochesters]] seksuelle satire ''Sodoma'', [[William Wycherley]]s seksuelle komedie ''The Country Wife'' og den moralske visdom i [[John Bunyan]]s ''Pilgrim's Progress''. Hendelser i perioden var publikasjonen av [[John Locke]]s ''Treatises of Government'', grunnleggelsen av [[Royal Society]], [[Robert Boyle]]s [[Kjemi|kjemiske]] eksperimenter, [[Jeremy Collier]]s hysteriske angrep på teatrene, [[John Dryden]]s nyskapende litterære kritikk og de første [[Avis|nyhetsavisene]].

Sensuren og de radikale moralstandardene under [[Oliver Cromwell|Cromvells]] [[Puritanisme|puritanske]] regime førte til et avbrudd i den litterære kulturen, men også til en frisk start for alle litterære former etter restaurasjonen. Under avbruddet gikk Karl Is rojaliststyrker som var knyttet til hoffet hans i eksil sammen med den tyveårige [[Karl II av England|Karl II]]. De adelige som reiste sammen med Karl II satt derfor plassert midt blant den kontinentale litterære scene i over et tiår. Karl II brukte mye tid under sitt franske eksil til å se skuespill, særlig spanske. De adelige som levde i [[Holland]] lærte om [[Merkantilisme|merkantil handel]], foruten også om den tolerante, [[rasjonalisme|rasjonalistiske]] prosadebatten som foregikk i det offisielt tolerante landet.

Den største og viktigste poesiformen på denne tiden var [[satire]]n. Vanligvis ble den utgitt anonymt ettersom forfatteren risikerte stor fare. På den ene siden var [[Ytringsfrihet|injurieloven]] tettmasket og det var vanskelig for en satiriker å unngå forfølgelse om det ble bevist at han hadde skrevet et stykke som kritiserte en adelsmann. På den annen side kunne rike enkeltpersoner like gjerne svare på satiren ved å få leide voldsmenn til å angripe den antatte poeten. [[John Dryden]] ble fysisk antastet bare fordi han var mistenkt for å ha skrevet ''Satire on Mankind''. En konsekvens av anonymiteten er at det er en stor del av diktene, hvorav flere vektige, ikke ble publisert, og stort sett er ukjente.

Periodens prosa var dominert av kristelige skrifter, men under restaurasjonen så man også den spede begynnelsen på to sjangre som kom til å dominere senere perioder: [[fiksjon]] og [[journalistikk]]. Religiøse skrifter streifet ofte innom både politikk og økonomi, på samme måte som politiske og økonomiske skrifter gjerne behandlet religion både implisitt og eksplisitt.

Restaurasjonen var også den tiden da [[John Locke]] skrev mange av sine filosofiske verk. Lockes [[Empiri|erfaringsfilosofi]] var et forsøk på å forstå grunnlaget for den menneskelige forståelsen i seg selv og således tenke ut en behørig måte for å ta gode beslutninger. De samme vitenskapelige metodene ledet Locke til hans tre avhandlinger om styresett (''Treatises on Government''), som senere inspirerte tenkere bak [[den amerikanske revolusjon]]en. Som med hans arbeid om erkjennelse forflyttet Locke seg fra de mest grunnleggende enheter i samfunnet til det mer utviklede og, som [[Thomas Hobbes]], fremhevet han den sosiale kontraktens elastiske side. 

[[Fil:Christianandapollyon.jpg|thumb|''Den kristnes kamp mot Apollyon'', illustrasjon fra 1850, til John Bunyans ''Pilgrimens utvikling'']]
For en tid som så [[enevelde]]t bli knust, [[demokrati]]et forsøkt, men så bli korrumpert, og et avgrenset monarki gjeninnført, kunne bare et smidig grunnlag for styresettet være tilfredsstillende. 
Restaurasjonen modererte det meste av den mer grelle, sekteriske skrivingen, men radikalismen fortsatte også etter restaurasjonen. Puritanske forfattere som [[John Milton]] ble tvunget til å trekke seg tilbake fra det offentlige livet eller tilpasse seg de nye forholdene, og forfattere knyttet til bevegelser som hadde skrevet mot monarkiet og som var direkte ansvarlige for kongemordet Karl I, ble delvis undertrykket. Følgelig ble voldelige skrifter tvunget under jorden, og motsatt kunne mange av de som hadde virket i det stille under bruddet i Cromwells tid nå nyte bortimot frie tøyler. 

[[John Bunyan]] ([[1628]]–[[1688]]) står fram blant de andre religiøse forfatterne i denne perioden. Hans ''[[Pilegrims vandring]]'' (''The Pilgrim's Progress'', [[1678]]) er en [[allegori]] om personlig frelse og en rettledning til en kristent liv. Istedenfor å fokusere på [[eskatologi|eksatologi]] (læren om de siste ting) eller guddommelig straff, skrev Bunyan om hvordan den enkelte helgen kan motstå åndens og kroppens fristelser som kan føre til evig fortapelse. Boken er skrevet som en endefram fortelling og er påvirket av både drama og biografi, og samtidig også av den store allegoriske tradisjonen som [[Edmund Spenser]] representerer.

I løpet av restaurasjonen var den mest vanlige nyhetsmediet et enkelt, stort stykke papir, som stort sett beskrev en hendelse fra en partisk synsvinkel. Den første profesjonelle og periodiske journalistikken i England så dagens lys på denne tiden. Journalistikken utviklet seg seint, antagelig en gang rundt tiden da [[Vilhelm III av England|Vilhelm av Orange]] krevde tronen i [[1689]]. Tilfeldigvis, eller kanskje likevel ikke, fikk England de første nyhetsavisene nettopp da Vilhelm kom fra [[Amsterdam]] til det engelske hoffet – i det tolerante Nederlandske samfunnet var nyhetsaviser allerede vanlig.

Det er umulig å slå fast når [[roman]]en kom til England, under restaurasjonen begynte lange fortellinger og fiktive biografier å stå fram fra andre litterære former i England. En eksisterende fransk og spansk romansetradisjon var populære i England. Romansen ble regnet som en feminin genre, og romanlesing sett ned på som en karakterbrist. En av de mest markante figurer i framveksten av romanfiksjonen var [[Aphra Behn]] som ikke bare var den første profesjonelle kvinnelige romanforfatter, men hun var blant de første profesjonelle forfattere uansett kjønn i England. Hennes mest berømte roman var ''Oroonoko'' i [[1688]]. Dette var en biografi om en fiktiv afrikansk konge som var blitt gjort til slave i [[Surinam]] (i [[Sør-Amerika]]). Behns romaner er påvirket av tragedien og hennes erfaringer som dramatiker.

Så snart det tidligere puritanske styrets forbud mot offentlige teaterforestillinger ble fjernet, kom dramaet hurtig tilbake, og det i rikt monn. De mest berømte stykkene fra den tidlige restaurasjonsperioden var usentimentale og «harde» komedier av John Dryden, [[William Wycherley]], og [[George Etherege]], som gjenspeilte atmosfæren ved hoffet, og forherliget en aristokratisk macho-livsstil med uopphørlige seksuelle intriger og erobringer. Etter et stort fall i både kvalitet og kvantitet i løpet av [[1680-årene|1680-tallet]], fikk dramaet, og særlig komedien, en kortvarig andre oppblomstring på midten av [[1690-årene|1690-tallet]]. [[William Congreve]]s ''Love For Love'' ([[1695]]) og ''The Way of the World'' ([[1700]]), og [[John Vanbrugh]]s ''The Relapse'' ([[1696]]) og ''The Provoked Wife'' ([[1697]]) var «mykere» og tilrettelagt for et bredere publikum med særlig hensyntagen til middelklassen, og dermed svært forskjellig fra de aristokratiske eskapadene tyve år tidligere. Skuespillene på [[1690-årene|1690-tallet]] appellerte også til kvinner, blant annet ved å flytte kjønnskrigen fra intrigens arena og over til [[ekteskap]]ets. Komedienes fokus lå mindre på unge elskende som overlister den eldre generasjonen, og mer på ekteskapelige forhold etter bryllupet.

Dagbokforfattere som John Evelyn og [[Samuel Pepys]] skildret dagliglivet i [[London]] og det kulturelle miljøet i tiden.