Redigerer Embetsmannsstaten (avsnitt)

==== Symbolsaker: Flagg og feiring (1821–1838) ====
{{Flere bilder
| justering   = right
| retning     = vertikal
| bredde      = 220
| bilde1      = Flag of Norway 1814.png 
| bildetekst1 = Norges flagg 1814-1821 
| bilde2      = Unionsorlogsflagg 1815 etter Anker.jpg
| bildetekst2 = Svensk-norsk unionsorlogsflagg 1815-1844
| bilde3      = Unionshandelsflagg 1818 etter Anker.jpg
| bildetekst3 = Svensk-norsk unionshandelsflagg 1818-1844
}}
Norge hadde siden 1814 hatt sitt eget flagg, men det besto av det danske flagget med den norske løven i middelalderversjon, med sterkt buet øks. Ønsket om et eget flagg var stort, og da Stortinget skulle ta opp saken om et nytt flagg i 1821, kom en rekke forslag inn. Disse varierte fra rød bunn og gult kors til grønt og sort, til sort bunnfarge og en rekke andre varianter, inkludert flagg som kan minne sterkt om [[Finlands flagg|Finlands]] (først brukt i 1918) og [[Den dominikanske republikks flagg]] (først brukt i 1844).<ref>[https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Historikk/Historisk-dokumentasjon/Flaggloven/Forslag-til-flagg/ Forslag til flagg] - Stortinget.no</ref>

Det ble etter hvert forslaget til [[Fredrik Meltzer]] som ble akseptert. Karl Johan mente at det ikke var Stortinget, men kongen, som skulle bestemme flagg. Han sanksjonerte derfor ikke Stortingets flagg og i stedet ble flagget gitt ved kongelig resolusjon av den 17. juli samme år. Det fikk liten praktisk forskjell, utover at norske skip sør for [[Kapp Finisterre]] måtte bruke unionsflagget, som var det svenske flagget med et hvitt andreaskors på rød bakgrunn i kantonen.<ref>Side 227-228, Sverre Steen: ''Det frie Norge Bind 3: Krise og avspenning'', Oslo, Cappelen, 1954</ref> Grunnen til dette var praktisk; Norge betalte ikke penger til [[Barbareskstatene]] i Middelhavet, og dermed var faren for å bli overfalt av sjørøvere stor.<ref>Side 229, Magnus Jensen: ''Norges Historie, Annet bind fra 1660 til våre dager'' fra ''Norges Historie'' av Andreas Holmsen og Magnus Jensen. Gyldendal, Oslo, 1949</ref>

Den 17. mai 1824 ble grunnlovsforslagene som Karl Johan nærmest hadde truet med, men til slutt bare foreslått i 1821, behandlet etter tre års inngående studier. Disse inkluderte å kunne oppløse Stortinget og skrive ut nye valg, avsette embetsmenn utenom dommere og ha absolutt veto. Ingen av de 12 forslagene ble bifalt, og saken falt. Den 17. mai 1824 hadde Grunnloven tålt sitt første alvorlige angrep.<ref>Side 39-40, Sverre Steen: ''Drømmen om frihet'', Cappelen, Oslo, 1973</ref> 

Samme dag ble [[17. mai|nasjonaldagen]] feiret i Trondheim, for første gang offentlig, om enn relativt stille. Dette var starten på en folkelig festdag med stadig økende tilslutning. Karl Johan kunne styre sin begeistring. For ham var 17. mai en feiring av Christian Fredrik, og av den opprinnelige Grunnloven. Grunnloven hadde han forsøkt å endre, men mislyktes. Han jobbet både direkte og indirekte for å bekjempe feiringen,<ref>Side 40, Drømmen om frihet</ref> med lite suksess. Det ble stille i 1825, mens 17. mai ble feiret behørig i 1826 til tross for offentlig propaganda mot det. Året etter trakk Karl Johan sine grunnlovsforslag, og stattholder [[Johan August Sandels]] forsto det slik at 17. mai-feiring ville bli godtatt. Dermed ble 17. mai feiret, nå også med embetsmenn, blant annet i Stortinget. Karl Johan reagerte med forargelse fordi han ikke ønsket feiringen eller fordi den fikk så stor oppmerksomhet.<ref>Side 73-74, Sejersted</ref>

[[Bilde:Torvslaget den 17 Mai 1829 i Kristiania.jpg|venstre|miniatyr|En tegning av [[torgslaget]] den 17. mai 1829.]]
I forkant av 17. mai 1828 hadde Stortinget gått på offensiven og fulgt opp Karl Johans innsats i den såkalte ''kompetansestriden''. Stortinget studerte kongens avtaler med fremmede stater, Bodøsaken, [[apanasje]] til ett år gamle [[Karl IV|prins Carl]] og utgifter til bygging av [[Det kongelige slott|Slottet i Christiania]] for å se om de kunne finne noe kritikkverdig. Dette medførte at det ble stilt [[riksrett (Norge)|riksrett]] mot finansminister [[Jonas Collett]] i 1827. Collett ble frikjent, men prinsippet gjorde at Stortinget viste at de hadde makt mot regjeringen. Karl Johan reagerte også sterkt senere samme år da en festforestilling den 4. november – underskrivingen av Novembergrunnloven, og Karl Johans foretrukne nasjonaldag – ble avbrutt av en pipekonsert. Sandels prøvde å bagatellisere saken, noe som medførte at han ble erstattet av [[Baltzar von Platen (1766–1829)|Baltzar von Platen]].<ref>Side 74-80, Sejersted</ref>

Selve 17. mai 1828 var påvirket av at kongen hadde 2000 norske soldater rundt hovedstaden, der han selv oppholdt seg. Den spente stemningen var klar både i folket og blant embetsmennene, og feiringen det året ble svært forsiktig. Det ble imidlertid ikke neste års feiring. Den falt på en søndag, og dermed en fridag. Det var dagen dampskipet [[DS «Constitutionen»]], det ene av de to dampskipene innkjøpt av Postverket – et innkjøp som ble nøye gjennomgått av Stortinget under saken mot Collett – skulle legge til kai i Christiania. Det var ifølge rapporter en varm og solrik dag, og det hadde vært enkelte beskjedne feiringer av dagen allerede. Dermed ble oppmøtet rundt damskipet stort, og hurrarop til «Constitutionen» ble fulgt av nasjonalsanger. Det skulle svært lite fantasi til for å se en sammenheng mellom skipets navn og Norges Grunnlov. Menneskemengden dro deretter oppover til [[Oslo domkirke|Vår Frelsers kirke]] og [[Stortorvet (Oslo)|Stortorget]]. Politiet lyktes ikke å spre menneskemengden, og det ble bedt om militær hjelp, noe stattholderen von Platen ga sin velsignelse til, så lenge det foregikk etter klokken 10 om kvelden. Menneskemengden ville fortsatt ikke spre seg, men etter at kavalerister red inn fulgt av 90 fotsoldater med gevær, ble etter hvert menneskemengden spredt, uten bruk av gevær eller sabel.<ref>Side 80-81, Sejersted</ref>

Reaksjonene mot «[[torgslaget]]» ble store. von Platen ble den siste svenske stattholderen, og ettersom det å utnevne en norsk ville ha vært enda en norsk seier, forble posisjonen ubesatt i lang tid.<ref>Side 40-41, Drømmen om frihet</ref> Kampen mot 17. mai-feiringen var med dette tapt, og Karl Johan hadde dermed lite å stille opp med.<ref>Side 82-83, Sejersted</ref>