Redigerer Eivind Groven (avsnitt)

=== Komposisjonsarbeid på 1930- og 40-tallet ===
I tilknytning til programarbeidet i NRK, tok han i [[1932]] initiativet til «hardingfeletrioen», som besto av han selv, [[Sigbjørn Bernhoft Osa]] og [[Alfred Maurstad]]. Trioen eksperimenterte med arrangert folkemusikk. Groven var dermed den første som komponerte og harmoniserte for flere hardingfeler med utgangspunkt i hardingfelas samklangmuligheter. Parallelt med dette fullførte han ''Brudgommen'', et helaftens verk for kor, solister og stort orkester. Det fikk sin uroppførelse i 1933 og vakte betydelig oppsikt og avisdebatt. Eivind Groven hadde dermed markert seg som komponist på en måte som ikke var til å komme forbi. Verket ble framført fire ganger i februar og mars. En av framføringene ble også kringkastet.

Samme år skrev han og fikk oppført ''Mot Ballade'', et verk for kor og orkester inspirert av en novelle av [[Hans E. Kinck]] fra 1926. En enstemmig presse gav verket lovord. I 1935 forelå ''Renessanse'', også den inspirert av Kinck. Det er et stort symfonisk dikt. Hans første symfoni, som fikk mottoet «Innover viddene», var ferdig i [[1937]]. Hovedtemaet hadde han allerede laget i 1933. Det var i  mange år kjenningssignal for [[NRK|Norsk rikskringkasting]]. Groven sto også ansvarlig for pausesignalet, et beslektet motiv som skrev seg fra erindringsbildet av en huv eller huving han hadde hørt en eneste gang som liten gutt i heiene heime i Telemark. Symfonien ble skrevet til en konkurranse utlyst av NRK, og ble framført i radio i 1938. Sin første (og eneste) framføring i konsertsalen fikk symfonien i denne form i [[New York]] i 1948. Den ble meget godt mottatt. Likevel fant han grunn til å omarbeide den på slutten av 1940-tallet. Han tok ut en springar-del og en gangar-del av egen oppfinnelse, og videreutviklet det gjenværende materialet til den symfonien vi kjenner i dag, og som ble uroppført i Bergen i 1950. Det materialet som ble tatt ut, ble siden utarbeidet til ''Symfoniske slåttar nr 1'', et verk som kan sies å ha vokst ut av urformen av symfonien. Dette verket ble uroppført i 1956.<ref>På CD-en «Towards the mountains» (utg 2007 på Bis), er de to verkene plassert etter hverandre. Her finner man også [[Hjalarljod]] som ble uroppført i Nationalteateret i samband med festlighetene rundt Oslos 900-årsjubileum våren 1950.</ref> CD-en avsluttes med Grovens siste større verk, ''Faldafeykir. Symfoniske slåttar nr. 2'', ferdig i 1965 og uroppført i 1967.

Eivind Groven ble tildelt [[Statens kunstnerlønn]] i april 1940, før okkupasjonen.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1940 | tittel = Arbeiderbladet 6. april 1940 | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_arbeiderbladetoslo_null_null_19400406_57_80_1 | side =1 | artikkel = Stortinget øker kulturbevilgningene … }}</ref>

Under krigen skrev han sin andre symfoni, med tilnavnet ''Midnattstimen''. Den ble påbegynt i 1939 og fullført i 1943, i et tidsrom da han arbeidet hardt med «Reinstemmingsautomaten». Symfonien ble uroppført i [[Trondheim]] etter [[andre verdenskrig|krigen]], og fikk overveldende mottakelse. Den ble av enkelte kritikere oppfattet som en seierssymfoni. Det vakre, men tungsindige hovedtemaet i tonearten frygisk, som angir stemningen i den fugerte andresatsen, avløses av en sistesats som syntes å bære bud om daggry etter dypt nattemørke. Mottoet «Midnattstimen» synes å peke mot en slik forståelse. Midnattstimen er som kjent den mørkeste timen før det begynner å gry.

Sist på 1940-tallet arbeidet Groven også med sin ''Klaverkonsert i A-dur''. Den ble delvis skapt på grunnlag av det før nevnte klaververket ''Marihand''. Klaverkonserten fikk sin uroppførelse i [[Bergen]] i mai 1950 med Olav Kielland som dirigent og [[Rolf Holger]] som solist.<ref>Hanna Marie Weydahl og Wolfgang Plagge har også spilt Klaverkonserten. Den siste har spilt den inn på CD med [[Trondheim symfoniorkester]] under dirigenten Ole Kristian Ruud. På samme produksjon finner man og Symfoni nr 2, ''Midnattstimen''.</ref>