Redigerer Einar Gerhardsen (avsnitt)

== Gerhardsens tredje regjering 1955–1963 ==
[[File:OB.Ø59-0411 EG i kontoret 11.02.59.jpg|thumb|Statsminister Einar Gerhardsen i sitt nye kontor i [[Regjeringskvartalet|Regjeringsbygningen i Oslo]] i februar 1959.{{Byline|Leif Ørnelund / [[Oslo Museum]]}}]]
[[File:Rune Gerhardsen-Moshe Sharet-Einar Gerhardsen 1961.jpg|thumb|Einar Gerhardsen, kona Werna og sønnen [[Rune Gerhardsen|Rune]] med [[Moshe Sharett]], israelsk statsminister 1948–1956, under et besøk i [[Israel]] høsten 1961.]]
{{Se også|Einar Gerhardsens tredje regjering}}
Den første utfordringen Gerhardsens tredje regjering fikk var å få bukt med prisstigningen. En måned etter statsministerskiftet lanserte Gerhardsen og finansminister [[Mons Lid]] de såkalte februartiltakene, som hadde som mål å minske presset på utenriksøkonomien, prisene og arbeidsmarkedet. Blant annet ble [[diskonto]]en vedtatt hevet fra 2,5 til 3,5 prosent. Tiltakene var på ingen måte populære, verken blant det norske folk eller internt i Arbeiderpartiet, men regjeringen klarte å overbevise Stortinget om at de måtte vedtas.

Da [[Nikita Khrusjtsjov]] tok over som førstesekretær i det sovjetrussiske kommunistpartiet, i 1955, startet han en gradvis sjarmoffensiv mot de vestlige landene, noe også Einar Gerhardsen fikk merke. Senere samme år reiste Gerhardsen til Moskva sammen med sin kone Werna, samt handelsminister [[Arne Skaug]] og hans hustru. Dette besøket fikk Gerhardsen til å tro på at det måtte være mulig å få til dialog mellom øst og vest. Håpet fikk et tilbakeslag da sovjetrussiske styrker gikk inn i Ungarn i 1956, men da NATO holdt sitt rådsmøte i Paris i 1957, holdt Gerhardsen en tale der han ga uttrykk for at utplasseringen av mellomdistanseraketter i Europa burde utsettes. Talen var omstridt, blant annet fordi Gerhardsen hadde lagt inn dette punktet i talen etter at han fikk et førsteutkast av utenriksminister [[Halvard Lange]] der dette ikke var nevnt. I tillegg mente flere norske politikere at Norge gjennom Gerhardsens tale kunne komme til å sette seg selv på sidelinjen i NATO-samarbeidet. Gerhardsen forsvarte seg med at han gjennom talen fulgte opp Arbeiderpartiets enstemmige landsmøtevedtak fra 1957 der partiet gikk inn for at atomvåpen ikke skulle plasseres på norsk jord.

Gerhardsen ledet Arbeiderpartiet til rent flertall på Stortinget for fjerde gang etter andre verdenskrig i 1957. Året etter begynte hva som senere ble kjent som [[Cuba-saken]] (norsk ammunisjonssalg til Cuba i strid med et stortingsvedtak fra 1935), den eneste virkelig dramatiske saken i stortingsperioden.<ref name="Sejersted193">Francis Sejersted 1984, s. 193</ref> Den borgerlige opposisjonen reiste mistillitsforslag mot regjeringen Gerhardsen i Stortinget, og saken bidro til å samle den borgerlige opposisjonen.<ref name="Sejersted193" />

I [[1961]] ble Arbeiderpartiet splittet og [[Sosialistisk Folkeparti]] ble dannet. Allerede i 1953 hadde ukeavisen [[Orientering (avis)|''Orientering'']] startet opp som et forum for Ap-sympatisører som var kritiske til partiets utenriks- og sikkerhetspolitikk. I de siste årene før splittelsen ble angrepene på partiledelsen stadig skarpere. Dessuten ble også andre deler av Arbeiderpartiets politikk kritisert. Gerhardsen jobbet lenge for at en skulle greie å holde kritikerne innenfor partiet. Andre krefter i partiet med partisekretær [[Haakon Lie]], Oslo Arbeiderpartis [[Rolf Hansen (politiker)|Rolf Hansen]] og AUF-lederne [[Reidar Hirsti]] og [[Bjartmar Gjerde]] i spissen, mente imidlertid at de mest aktive innen den såkalte Orientering-kretsen måtte få valget mellom eksklusjon eller å holde kritikken innenfor partiet. Dette fikk også tilslutning i Arbeiderpartiets landsstyre. I tillegg var det flere innen Orientering-kretsen som ønsket å danne et nytt sosialistisk parti, med [[Finn Gustavsen]] i spissen.

Ved valget i 1961 fikk SF to stortingsrepresentanter, noe som førte til at [[Arbeiderpartiet]] mistet flertallet i Stortinget for første gang siden 1945. Einar Gerhardsen hadde før valget sagt fra om at regjeringen ville gå av dersom Ap mistet flertallet, men ettersom den borgerlige blokken heller ikke hadde flertall var det nå oppstått en ny situasjon. Etter en lengre debatt i partiorganisasjonen og samtaler med de parlamentariske lederne for de andre partigruppene på Stortinget, fortsatte Ap med en mindretallsregjering. Den vekslet mellom å hente flertall for sin politikk hos SF og de borgerlige partiene. Men regjeringen var flere ganger nær ved å måtte gå av. Spesielt var det overskridelser og saksbehandlingsfeil innen større industrisaker som førte til mistillitsforslag, som såvidt overlevde i Stortinget.