Redigerer Edvard Grieg (avsnitt)

=== Omflakkende år ===
I oktober 1866 reiste han til [[Oslo|Christiania]] hvor han fikk et toårs engasjement som leder av  [[Det Philharmoniske Selskab]]. Til tross for motstand fra familiene giftet han seg i 1867 med sin kusine [[Nina Grieg|Nina Hagerup]]. Deres eneste barn, datteren Alexandra, født 1868, døde 13 måneder gammel. Årene 1869/70 oppholdt han seg i [[Roma]], gjennom støtte fra norske staten etter anbefaling fra [[Franz Liszt]]. Her traff han blant mange andre kunstnere også [[Andreas Munch]], [[Henrik Ibsen]], den danske komponisten Niels Ravnkilde<ref>{{Språkikon|dk}}[http://www.kb.dk/da/nb/tema/fokus/ravnk.html Om Niels Ravnkilde] {{Wayback|url=http://www.kb.dk/da/nb/tema/fokus/ravnk.html |date=20100114125957 }}, besøkt 2/6-2010</ref> og Giovanni Sgambati<ref>{{Språkikon|en}}[http://www.classicalarchives.com/composer/3332.html#tvf=tracks&tv=about Om Giovanni Sgambati], besøkt 2/6-2010</ref>, vidunderbarn på klaver og senere komponist. I Roma ble han personlig kjent med [[Franz Liszt]] som uttalte seg rosende om Griegs musikk. Liszt spilte hans nye a-moll konsert a [[prima vista]] for publikum og gav lovord om stykket.

[[Fil:Edvard_en_Nina_Grieg_1899.jpg|thumb|Edvard og Nina Grieg]]
1871/72 var Grieg med på å skaffe hovedstaden en fast orkesterinstitusjon, Musikforeningen. Den representerte et forstadium til det som senere skulle bli [[Oslo-Filharmonien]]. Grieg var inne i en produktiv periode preget av samarbeid med [[Bjørnstjerne Bjørnson]]. Han skrev blant annet scenemusikk til sagadramaet ''Sigurd Jorsalfar'' og utformet den store sagamonologen ''Bergliot'' som melodrama. Verkene ble senere publisert som opp. 22 og 42.

Fra 1874 levde Grieg som fri kunstner på Stortingets kunstnerlønn. Samarbeidet med Bjørnson om den planlagte nasjonaloperaen ''Olav Trygvason'', op. 50, skar seg; dels fordi Bjørnson mistet interessen og tross mange henvendelser fra Grieg sluttet å sende mer tekstmateriale. Da Ibsen henvendte seg til Grieg for å få ham til å skrive scenemusikk til en framføring av ''Peer Gynt'', slo Grieg til, selv om han omtalte stykket «som det mest umusikalske av alle sujetter»,<ref>Brev til Bjørnson i oktober 1874</ref> sannsynligvis fordi betalingen på 200 [[Speciedaler]] fristet. Rundt århundreskiftet var ''Peer Gynt'' med Griegs musikk blitt en enestående suksess på verdensbasis. I Tyskland skal stykket ha blitt oppført over 5&nbsp;000 ganger før [[første verdenskrig]],<ref>[[#Dahl2007|Erling Dahl jr.]] s. 80</ref> selv om anmeldelsen etter premieren i Berlin var lunken.<ref>''Berliner Tageblatt'' 20.11.1903, sitert i [[Klaus Henning Oelmann|Oelmann, Klaus Henning]] (1993): Edvard Grieg – Versuch einer Orientierung. Egelsbach Köln New York: Hänsel-Hohenhausen, ISBN 3 89349 485 5, s. 300</ref>

Høsten 1875 døde foreldrene med bare tre ukers mellomrom, et slag som Grieg bearbeidet kompositorisk i g-moll-balladen, op. 24, hans mest omfattende pianokomposisjon. Noen år tidligere hadde Edvard og Nina mistet sitt eneste barn, Alexandra. Hun døde av hjernebetennelse (encefalitt), bare ett år gammel.

Forholdet mellom ektefellene var tidvis ikke det beste. Grieg ønsket å komme seg vekk fra det hektiske konsertlivet, også for å få anledning til å komponere mer. Han valgte å tilbringe sommeren på den avsidesliggende gården Øvre Børve i [[Ullensvang]], noe Nina som var vokst opp i en storby, ikke var særlig fornøyd med. I vinterhalvåret begynte også Edvard å mistrives på gården, og begge flyttet ned til [[Lofthus (Ullensvang)|Lofthus]] der Edvard fikk oppført en komponisthytte som folkevittigheten gav navnet «Komposten». Det var her han begynte på strykekvartetten i g-moll, op. 27, og ''Album for mannssang'', op. 30. Men han kjente seg snart isolert i [[Hardanger]], og den rastløse Grieg reiste ut på ny.

De neste årene foretok kunstnerparet en rekke konsertreiser gjennom hele Europa. Fra 1880 til 1882 var han dirigent for [[Bergen filharmoniske orkester|Musikkselskabet Harmonien]] i Bergen. Arbeidet slet på helsen, og etter et kuropphold i [[Karlsbad]] tilbrakte de igjen en sommer i Lofthus. Her tok han fatt på arbeidet med [[Cellosonate (Grieg)|cellosonaten i a-moll, op. 36]], som han tilegnet broren John.<ref>{{Språkikon|de}}[http://www.coli.uni-saarland.de/~zey/Sonate36.html Grieg, Harmonien og cellosonaten] {{Wayback|url=http://www.coli.uni-saarland.de/~zey/Sonate36.html |date=20120120170539 }} besøkt 19/5-2010</ref>

Tidlig på 1880-tallet kom Grieg i en midtlivskrise. Komponeringen gikk trått, og han følte at han var i ferd med å stagnere kunstnerisk. Cellosonaten var for eksempel preget av at han tråkket i gamle spor, og et forsøk på å skrive en ny klaverkonsert, denne gang i h-moll, måtte oppgis. Forholdet til Nina skrantet igjen, og i 1883 reiste Edvard sin vei for å oppsøke den unge malerinnen [[Leis Schjelderup]] som han var blitt kjent med i Hardanger. Hun bodde i Paris, men dit kom han ikke. På reisen gjennom Nederland og Tyskland holdt han en rekke konserter, og underveis klarte vennen Frants Beyer å få til forsoning mellom Edvard og Nina. Tilbake i Lofthus skrev Grieg Holberg-suiten.

I 1881 fikk han nei til å fremføre [[Rekviem (Mozart)|Mozarts rekviem]] i [[Nykirken (Bergen)|Nykirken]] fordi kirken skulle brukes til gudstjenester, ikke til konserter, og dessuten var Mozarts rekviem katolsk musikk.<ref>{{Kilde avis|tittel=Kampen om kyrkjerommet|avis=Dag og tid|url=|etternavn=|fornavn=|dato=12. august 2016|side=|sitat=}}</ref>

[[Fil:Troldhaugen in Bergen.jpg|thumb|[[Edvard Grieg Museum Troldhaugen|Troldhaugen]]{{Byline|Andreas Sandberg}}]]