Redigerer Eadric Streona (avsnitt)

=== Ny invasjon ===
Knut kom tilbake i august og gikk i land ved [[Sandwich (Kent)|Sandwich]] i [[Kent]] med en invasjonsstyrke på kanskje i overkant av 300 skip.<ref>Thietmar av Merseburg opplyste om 340 skip, og ''[[Encomium Emmae]]'' oppga 200 skip, som kanskje er det mest sannsynlige. I tillegg kom Torkjell Høges skip på rundt 40; jf. Skaaning, Poul (2011): ''Knud den store'', Hovedland, s. 51</ref> Umiddelbart satte han i gang en plyndring i [[Dorset]], [[Wiltshire]] og [[Somerset]]. Som den ledende stormann samlet Eadric en hær ved Cosham nord for dagens [[Portsmouth]] hvor kong Æthelred lå syk. Edmund kom fra nord for hjelpe til. Krønikeskriveren [[Florence av Worcester]] var sterkt negativ til Eadric. Det var ikke mulig for dem å samarbeide, og Florence mente også at «den slu ealdorman» forsøkte å myrde Edmund. I uansett tilfelle skiltes de to hærene da uenigheten mellom Edmund og Eadric ikke kunne forsones. Ifølge ''Den angelsaksiske krønike'' forlot han leiren med 40 skip og seilte til Knuts leir for å bli hans mann.<ref>Skaaning, Poul (2011): ''Knud den store'', Hovedland, s. 59</ref><ref>Jones, Gwyn (1984): ''A History of the Vikings'', s. 370.</ref>

Rundt årsskiftet fulgte Eadric Knut inn i Warwickshire hvor de herjet og plyndret. Edmund var den eneste motkraften, samlet en hær for å møte dem, med styrkene fra Mercia nektet å slåss mot danene og forlot dem. Edmund dro videre for å samle en ny hær og med støtte fra sin svoger, jarl [[Uchtred den modige|Uhtred av Northumbria]], plyndret de Eadrics landområder i [[Staffordshire]], [[Shropshire]], og [[Cheshire]].<ref>Lawson, M.K. (2004): ''Cnut'', s. 28.</ref> Uchtred hadde underkastet Svein i 1013, men da Æthelred kom tilbake på den engelske tronen etter Sveins død, endret Uhtred sin lojalitet og giftet seg med Æthelreds datter Ælfgifu. Mens Uhtred var sørpå med sine styrker, invaderte Knut [[Yorkshire]]. Da Uhtred fikk vite dette dro han nordover for å møte Knut, kanskje for å underkaste seg, men ble drept av [[Thurbrand the Hold]] før det kunne skje. Knut innsatte nordmannen [[Eirik Håkonsson]] som jarl over Northumbria.<ref>Trow, M.J. (2005): ''Cnut'', s. 59.</ref>

Æthelred døde den 23. april i London, og hans sønn Edmund ble valgt til konge av hva som var igjen av hans fars kongedømme. Han hadde knapt med tid: den danske hæren dro sørover mot London. Samtidig kom stormennene og biskopene sammen i Southampton og valgte Knut som sin herre og konge. Edmund dro til Wessex hvor han ble hyllet som konge. Knut seilte til London og la byen under beleiring, men byen lot seg innta. Da Knut fikk vite at Edmund var Wessex, flyttet krigen dit. Til tross for mangelen på tid hadde Edmund samlet mange folk til sin hær. De to hærene møttes ved Penselwood i Somerset i begynnelsen av juli. Til tross for stor mannefall på begge sider, ble slaget ikke avgjørende og ingen seier til noen av partene.<ref name="Skaaning, Poul 2011">Skaaning, Poul (2011): ''Knud den store'', Hovedland, s. 66</ref>

Det kom til nytt slag senere på sommeren. De møttes ved [[Sherston (Wiltshire)|Sherston]] i Wiltshire nord for Themsen og slaget varte i to dager. De kjempet fram til mørket kom den første dagen, hvilte på slagmarken og fortsatte neste dag. I henhold til [[John av Worcester]] holdt Edmund på å få overtaket da Eadric løftet et avhogde hode til fallen mann som lignet på Edmund. Han svingte hodet og ropte til angelsakserne:

{{sitat| Skynd dere, dere menn fra Dorset, Devon og Wiltshire, kom dere av sted; dere har mistet deres anfører! Her i mine hender holder jeg deres herre og konge, Edmund: flykt så raskt dere kan!| John av Worcester, ''Chronicon ex Chronicis''<ref name="Skaaning, Poul 2011">Skaaning, Poul (2011): ''Knud den store'', Hovedland, s. 66</ref>}}

Angelsakserne trodde ham ikke. Kun de mest forsakt begynte å flykte, men da de oppdaget at kampen fortsatte og kongen levde, vendte de tilbake til slaget Som dagen før fortsatte den intense krigen hele dagen til tussmørket kom. Om natten forlot danene slagmarken og dro til London. Slaget ved Sherston ble ikke en seier for Edmund, men en knepen seier for danene som holdt valen. Men det var stort mannfall på begge sider.<ref>Skaaning, Poul (2011): ''Knud den store'', Hovedland, s. 73</ref> Edmund kom snart etter og fordrev danene over Themsen ved Brentford, men fikk igjen store tap og trakk seg tilbake til Wessex for å skaffe ny tropper. Knut gjenopptok beleiringen av London, men maktet ikke å få gjennombrudd. Danene trakk seg tilbake til Kent. Edmund fikk tilsynelatende initiativet i begynnelsen av oktober 1016. Han trengte med hæren inn i Kent og det kom en mindre trefning ved Otford, og danene flyktet. Etter slaget skiftet Eadric side igjen. Hans beveggrunner er uklare. Det er mulig han søkte en form for likevekt mellom Edmund og Knut som han selv kunne profitere på. Eadric møtte Edmund ved Aylesford, og til tross for motsetningene mellom dem aksepterte Edmund ham tilbake. Knut seilte nordover til Essex, dro opp elven [[Orwell (Suffolk)|Orwell]] og herjet Mercia.