Redigerer Diego de Pantoja (avsnitt)

== Diego de Pantoja og tilpasningspolitikken (adaptasjon) ==
Jesuitmisjonærenes strategi for evangelisering av Kina var basert på kulturell adaptasjon («tilpasningspolitikken«») som den allerede var benyttet av pater [[Frans Xavier]], nær samarbeidspartner til [[Ignatius av Loyola]], grunnleggeren av jesuittordenen. Frans Xavier hadde besøkt India og Japan og døde på en øy utenfor kysten av Kina. Frans Xavier gikk inn for at katolisismen i Asia skulle fremmes med fredelige midler og ved å bringe katolsk tro og liturgi nærmere folkenes østlige skikker og tradisjoner.

Overfor denne jesuittenes opprinnelige visjon, som ble fortsatt av patrene Ricci og de Pantoja, var det også ordensfolk som tok til orde for å støtte den spanske generalguvernør på [[Filippinene]]s tanker om en militær erobring av Kina. Disse tankene ble det ikke noe ut av.

Selv blant de mange ordensfolk som forsvarte fredelig introduksjon av kristendommen i Kina, var det imidlertid mange som avviste den adaptasjonslinje som Ricci og Pantoja stod for. De hadde tidlig begynt å kle seg som kinesiske rettslærde og de presenterte kristen lære som en tro som bat forenlig med [[konfuciansk]] etikk. I tillegg hadde Ricci myntet som kinesisk oversettelse av ''Gud'' navnet ''Tiānzhǔ'' (天主, «Himmelens Herre»), som de identifiserte med ''Shàngdì'' (上帝), en gammel guddom fra de første kinesiske dynastier.<ref>På nettstedet [http://www.ica.org.cn/content/view_content.asp?id=16691 利玛窦 的 《天主 实 义》 与 儒学 的 融合 和 困境] {{Wayback|url=http://www.ica.org.cn/content/view_content.asp?id=16691 |date=20191229092215 }} sitert første ord i Matteo Riccis verk (天主實 義, ''Tiānzhǔ shí yì''): 天主 何? "也 («Hvem er himmelens herre? Det er ''Shàngdì''»).</ref> Denne måte å presentere kristendommen på, som en harmonisering av konfuciansk moral med tilbedelse av ''Shàngdì'' hadde tillatt rask spredning av kristendommen i Kina, men den ble avvist av mange europeiske ordensfolk i Asia, som mente at kristendommen burde presenteres som en tro som tilbakeviste ethvert tidligere religiøst eller moralsk system, og at Guds navn bare kunne representeres på kinesisk ved fonetisk tilpasning av det latinske «Deus», og aldri ved å ta i bruk navnet på en lokal guddom.<ref>Zhang Kai (1997), s. 126.</ref> Denne debatten, den gang begrenset til jesuittenes egne kretser i Asia, ville forbli pågående i lang tid og ville til slutt utvides til det katolske hierarki, noe som førte til den berømte [[ritestriden i Kina|ritestriden]], som flere Flere tiår senere skulle det ende i et pavelige forbud mot de såkalte «kinesiske riter».

Etter Riccis død var de viktigste forkjemperne for adaptasjonspolitikken patrene Diego de Pantoja og [[Alfonso Vagnoni]], sistnevnte som leder den katolske misjon i Nanjing. På den andre siden av debatten var [[Sabbatino de Ursis]] og [[Niccolò Longobardi]]. Sistnevntes rolle ville ble svært veldig viktig, for etter Riccis død ble han superior i de kinesiske misjoner og han kritiserte åpenlyst tilpasningslinjen.

Til tross for misforståelser og den kritikk som ble rettet av pater Longobardi, forble Diego de Pantoja tro mot mot den misjonsmodell som hadde tillatt ham å tiltrekke mange kinesere til omvendelse til den katolske lære. Det mest representative eksempel på adaptasjonspolitikk er Diego de Pantojas viktigste arbeid på kinesisk: «Traktaten om de syv synder og dyder» (七克大全, ''Qī Kè Dàquán'').<ref>Zhang Kai (1997 ), s. 116. Oversettelsen av tittelen der den som tilbys av Zhang Kai. En mer bokstavelig oversettelse av den kinesiske tittelen ville være «Kompendium om de syv overvinnelser». Begrepet ''kè'' (克, «overvinnelse, seier») ble brukt av Pantoja for å sikte til viljens triumf over hovedsyndene.</ref> I detyr verket, utgitt i Beijing i 1614, presenterer Diego de Pantoja kristendommens syv kapitalsynder og de tilsvarende dyder, men den gjør det på en måte der dyderne sammenfaller eller forsterker de klassiske dyder i konfuciansk etikk, som velvilje eller respekt. I tillegg angriper Pantoja buddhistiske læresetninger, som reinkarnasjon, i en tid da [[buddhisme]]n, av [[india|indisk]] opprinnelse, fremdeles ble oppfattet av de regjerende klassene som en fordervet lære. Denne konfucianske og antibuddhistiske tendens bevirket at arbeidet ble rost av mange rettslærde tilknyttet hoffet i Beijing, og bidro til Diego de Pantoja bestrebelser ved å forsterke katolisismens prestisje blant den regjerende kretser og til å oppnå mange konversjoner blant lærde som delte det negative synet på buddhismen og idealiseringen av konfucianismen som ble reflektert i Diego de Pantojas arbeid om den kristne forståelse av synder og dyder.