Redigerer Det tysk-romerske rike (avsnitt)

=== Riksstender ===
Blant [[Riksumiddelbarhet|riksumiddelbare personer]] skilte man mellom ''riksstendene'' (entall ''riksstand'', tysk ''Reichsstand'') og resten, hvor ''riksstender'' var kjennetegnet ved at de var representert i den tysk-romerske riksdagen. Innen riksstendene ble det videre skilt mellom personer med ''virilstemme'' og slike med ''kuriatsstemme''. En virilstemme innebar personlig møterett og egen stemme ved riksdagen (av latin ''vir'' = «mann», dvs. «en stemme per mann»). Riksstender uten virilstemme var på riksdagene representert via et kollegium som delte på en felles såkalt kuriatsstemme.

==== Kurfyrster ====
[[Fil:Balduineum Wahl Heinrich VII.jpg|mini|De syv kurfyrstene som velger [[Henrik VII av Det tysk-romerske rike|Henrik VII]], på et pergament fra 1341, fra hovedarkivet i [[Koblenz]]]]
{{utdypende|Kurfyrste}}
Kurfyrstene ([[tysk]] ''Kurfürst'', av middelhøytysk ''kur'', 'valg' og ''fürste'' 'fyrste', [[latin]] ''princeps elector imperii'' eller ''elector'') var de fyrstene i Det tysk-romerske rike som utgjorde kurfyrstekollegiet og fra [[1200-tallet]] var de eneste som hadde stemmerett ved valget (middelhøytysk: ''kure'') av [[konge av romerne|romersk konge]].<ref name=":2" /> Den som ble valgt til [[romersk konge]] ble tradisjonelt senere kronet til tysk-romersk [[keiser]] (frem til 1500-tallet av paven i [[Roma]]).

==== Riksfyrster ====
{{utdypende|Riksfyrste}}
Riksfyrstene (tysk ''Reichsfürst'', latin ''princeps regni'') var i Det tysk-romerske rike et [[adel]]ig statsoverhode med personlig stemme (''[[virilstemme]]'') i riksdagen. Riksfyrstens territorium var [[riksumiddelbar]]t, dvs. ikke underlagt andre [[lensherre]]r enn keiseren.

Det fantes både geistlige og verdslige riksfyrster. De geistlige fyrstene omfattet [[fyrsterkebiskop]]er og [[fyrstbiskop]]er, men også enkelte [[riksprelat]]er ble opphøyet til riksfyrstestanden. Blant de verdslige riksfyrstene var opprinnelig [[Böhmens regenter|kongen av Böhmen]], rikets [[hertug]]er samt [[markgreve|mark]]-, [[pfalzgreve|pfalz]]- og [[landgreve]]r.

==== Riksprelater ====
[[Fil:Göz_AnselmII.jpg|mini|Riksprelaten [[Anselm Schwab]], abbed i [[Salem kloster]], malt foran en riksørn i 1749 av [[Gottfried Bernhard Göz]]]]
{{utdypende|Rikskloster}}
Riksprelatene (tysk ''Reichsprälat'') var overholdet i [[Rikskloster|riksklostrene]] som var [[riksumiddelbar]]e [[Kloster|klostre]]. Klosterets overhode var ikke underlagt andre [[lensherre]]r enn keiseren. Dermed var riksklostre strengt tatt selvstendige [[stat]]er inne riket. Den verdslige [[jurisdiksjon]]en ble imidlertid ofte ivaretatt av [[fogd]]er i nabostatene.

Noen få riksprelater fikk tildelt [[fyrste]]rang, og bar dermed tittelen ''fyrste[[prost]]'', ''fyrste[[abbed]]'' eller ''fyrste[[abbed]]isse'' (''Fürstprobst'', ''Fürstabt''/''Fürstäbtissin''). Noen av disse hadde personlig stemmerett (''[[virilstemme]]'') i riksdagen på lik linje med andre [[riksfyrste]]r (abbedene av [[Corvey]], [[Kempten]], [[Prüm]], [[Stavelot|Stablo]], prostene av [[Ellwangen]], [[Berchtesgaden fyrsteprosti|Berchtesgaden]], [[Wissembourg|Weißenburg]]). De øvrige riksprelatene møtte ikke selv ved riksdagene, men delte på totalt to stemmer. Stemmene ble ivaretatt av to riksprelater som hadde blitt valgt til leder for hver sin «prelatbenk» (den «rhinske» respektive «schwabiske benken» – ''Rheinische'' og ''Schwäbische Prälatenbank'').

==== Riksgrevskaper ====
{{utdypende|Riksgrevskap}}
Riksgrevskaper (tysk: ''Reichsgrafschaft'') var [[riksumiddelbar]]e [[grevskap]]. Riksgreven var ikke underlagt andre [[lensherre]]r enn keiseren. Dermed var riksgrevskaper selvstendige [[stat]]er.

Rundt 1521 fantes det 144 riksgrevskaper. Tallet sank til 99 innen 1792 fordi grevehus døde ut eller ble opphøyet til [[riksfyrste]]rangen, eller fordi riksgrevskap ble [[mediatisering|mediatisert]] (dvs. slått sammen med større nabostater) eller forlot riket. På den andre siden kom enkelte nye riksgrever til ved delingen av grevehus eller på grunn av opphøyelser til riksgrevestanden. Ved oppløsningen av Det tysk-romerske rike mistet begrepet sin betydning og mange riksgrevskaper sin selvstendighet.

==== Frie rikssteder ====
[[Fil:Holy Roman Empire 1648 Imperial cities.png|mini|Det tysk-romerske riket etter [[freden i Westfalen]] ([[1648]]). Frie rikssteder er markert med rødt. Noen frie rikssteder, som [[Nürnberg]] kunne råde over store områder]]
{{utdypende|Fri riksstad}}
Frie rikssteder (eller ''fri riksby''; tysk ''freie Reichsstadt'') var riksumiddelbare [[by]]er. Byens befolkning var ikke underlagt andre lensherrer enn keiseren. Dermed var frie rikssteder selvstendige [[stat]]er. Det var byer som [[Nürnberg]], [[Frankfurt am Main]], [[Hamburg]] og [[Bremen]].<ref>Hobson 2015, s. 78</ref> De kunne imidlertid ikke møte på [[riksdagen]]e, men utgjorde samlet «De frie riksstedenes kollegium». Dette hadde to stemmer, fordelt på en «[[Rhinen|rhinsk]]» og en «[[Schwaben|schwabisk]] benk» (''Rheinische'' og ''Schwäbische Bank''). Den første omfattet også de nordtyske frie riksstedene.

Opprinnelig betegnet ''fri stad'' og ''riksstad'' to ulike status, men forskjellen mistet etter hvert sin betydning, slik at samlebetegnelsen «frie og rikssteder» ble til «frie rikssteder».

==== Andre riksstender ====

===== Riksriddere =====
{{utdypende|Riksridder}}
Riksridderne (tysk ''Reichsritter'') var [[ridder]]e ([[ritter]]e) som lå direkte underlagt riket. Ridderen, hans familie og undersåtter var altså ikke underlagt andre lensherrer enn keiseren. Dermed var riksriddernes territorier (''[[herlighet]]er'') strengt tatt selvstendige [[stat]]er, selv om de var små og ofte bare omfattet en [[borg]] eller noen få bygninger med tilhørende land. Riksridderne var imidlertid ikke regnet som [[riksstand]] og kunne ikke møte på riksdagene.

Med grunnleggelsen av [[Rhinforbundet]] i [[1806]] ble tittelen avskaffet og riksriddernes territorier ble innlemmet i nabostatene ([[mediatisering|mediatisert]]).

===== Rikslandsby =====
{{utdypende|Rikslandsby}}
Rikslandsbyene (tysk ''Reichsdorf'') var riksumiddelbar [[landsby]]. Landsbyens befolkning var ikke underlagt andre lensherrer enn keiseren. Dermed var rikslandsbyene strengt tatt selvstendige stater. De kunne imidlertid ikke møte på riksdagene, og var heller ikke representert i [[fri riksstad|riksstedenes]] kollegium.

På det meste fantes det over 120 rikslandsbyer og riksgods, som var spredt rundt i riket, men hadde sin største tetthet i sydvest, altså hohenstaufernes stamterritorium i [[Schwaben]]. Rikslandsbyene representerte de gjenværende kongelige/keiserlige territoriene og hans personlige følgesmenn ([[vasall]]er).