Redigerer Det fjerde korstog (avsnitt)

== Utkommet ==
[[Fil:LatinEmpire2.png|thumb|300px|Kart som viser delingen av det østromerske riket til flere mindre riker etter 1204.]]
Nesten ingen av korsfarerne kom noen gang til Det hellige land og det ustabile latinske riket ledet vekk det meste av Europas korsfarerenergi. Arven etter det fjerde korstoget var en dyp følelse av forræderi som latinerne hadde begått mot deres greske trosfrender. Med hendelsene fra 1204 var splittelsen (skisma) mellom katolske Vesten og ortodokse Østen fullført. Som en epilog til hendelsene tordnet mannen som hadde satt i gang korstoget, pave Innocens III, mot korsfarerne:

:''«Hvordan vil grekernes kirke, uansett hvor strengt hun er angrepet med lidelser og forfølgelser, komme tilbake til den kirkelige union og til en hengivenhet for det apostoliske setet, når hun har sett i latineres øyne kun et eksempel på fortapelse og mørkets arbeid, slik at hun nå, og med grunn, avskyr latinere mer enn hunder? For de som var antatt å søke Jesus Kristus’ mål, og ikke deres egne, som gjorde deres sverd, som skulle brukes mot hedninger, dryppe av kristent blod, de har spart hverken religion, ikke alder, ikke kjønn (...). De har til og med  revet sølvplater fra alterne og har hakket dem i småbiter og fordelt dem blant seg selv. De har krenket hellige steder og har stjålet kors og relikvier»''.<ref>Pope Innocent III, ''Letters'', 126 (utgitt 12.  juli 1205, og adressert til den pavelige legat som hadde frifunnet korsfarerne fra pilegrimsløfter). Teksten er tatt fra Internetts middelalderske kildebok ([http://www.fordham.edu/halsall/source/1204innocent.html Internet Medieval Sourcebook] {{Wayback|url=http://www.fordham.edu/halsall/source/1204innocent.html |date=20140814182451 }}) ved Paul Halsall. Modeifisert og oversatt for anledning av Wikipedia.</ref>

Det latinske riket møtte snart et stort antall fiender som korsfarerne ikke hadde tatt med i betraktningen. Foruten de enkelte bysantinsk-greske statene i Epirus og Nikea, møtte riket stort press fra muslimske [[Seldjuk]]-sultanene i [[Rûm]] (østlige [[Tyrkia]]) og [[Det andre bulgarske kongedømme|det bulgarske riket]]. De greske statene kjempet om overhøyhet mot både latinere og mot hverandre. Bortimot samtlige greske og latinske forkjempere av katastrofen i Konstantinopel ble drept kort tid etter. Alexios V Dukas («Murtzuphlos») forræderi av Alexios III førte til at han ble tatt til fange av latinerne og han ble henrettet i Konstantinopel. Ikke lenge etter ble Alexios III selv tatt til fange av Bonifatius og sendt i eksil sørlige Italia. Et år etter erobringen av byen ble keiser Balduin I avgjørende beseiret i [[Slaget ved Adrianopel (1205)|slaget ved Adrianopel]] den [[14. april]] [[1205]] av bulgarere. Han ble tatt til fange og senere henrettet av den bulgarske keiser [[Kalojan av Bulgaria|Kalojan]]. To år senere, den [[4. september]] [[1207]], ble Bonifatius drept da han falt i et bulgarsk bakhold, og hans hode ble sendt til Kalojan. Han ble etterfulgt av sin sønn, ennå et spedbarn, [[Demetrius av Montferrat]], som hersket inntil han ble myndig, men ble til slutt beseiret av [[Teodor I Ducas]] av [[Epirus]], og en slektning av Murtzuphlos, og således kom kongedømmet Thessaloniki igjen under bysantinsk styre i [[1224]].

Ulike latinske og franske herredømmer over hele Hellas — spesielt [[hertugdømmet Athen]] og [[fyrstedømmet Akaia]] — førte til kulturelle kontakter med vestlige Europa og fremmet studiet av [[gresk]]. Det var en også et fransk kulturelt arbeid, særlig produksjonen av en lovsamling, ''Assises de Romanie'' («Den greske domstol»). ''[[Moreakrønikien]]'' ble skrevet på både [[fransk]] og gresk (og senere på [[italiensk]] og [[aragonesisk]], sistnevnte en form for [[spansk]]). Imponerende [[ruiner]] av korsfarerfestninger og [[Gotisk arkitektur|gotiske]] kirker kan fortsatt bli sett i Hellas. Uansett, det latinske riket hvilte på usikker grunn og byen ble gjenerobret av grekere fra [[Nikea]] under [[Mikael VIII Palaiologos]] i [[1261]], og den kommersielle handelen med Venezia kom i gang igjen.

Under en [[symbol|ironi]]sk rekke av hendelser i løpet av midten av [[1400-tallet]] forsøkte den latinske kirke å organisere et korstog som hadde det mål å gjeninnføre Det bysantinske riket som gradvis ble revet i stykker av [[Osmanere|osmanske tyrkere]]. Forsøket feilet da flertallet av bysantinerne nektet å slå sammen den østlige kirken med den vestlige kirken. Den greske befolkningen mente at den bysantinske sivilisasjon som var bygget på den ortodokse tro ville være faktisk mer sikker under osmansk styre. Bysantinerne ofret sin politiske frihet for å bevare deres tros tradisjoner og ritualer. På slutten av [[1300-tallet]] og tidlig på [[1400-tallet]] ble to former for korstog organisert av kongedømmene [[Ungarn]], [[Polen]], [[Valakia]] (en del av dagens [[Romania]]) og [[Serbia]]. Begge ble kontrollert av det [[Det osmanske rike]]. I løpet av den osmanske beleiringen av Konstantinopel i [[1453]] døde en betydelig andel av riddere og soldater fra Venezia og Genova i forsvaret av byen.