Redigerer Det engelske kaos under Stefan (avsnitt)

=== Forberedelser for krig (1139) ===
[[Fil:Goodrich Castle keep1.jpg|thumb|Festningstårnet ved [[Goodrich Castle|Goodrich]], et eksempel festningsstilen som langsomt begynte å erstatte festninger av typen [[motte and bailey]] gjort av tømmer ved slutten av 1130-tallet.]]

Ved 1139 var en invasjon av England ved Robert og Maud umiddelbart truende. Geoffrey og Maud hadde sikret store deler av Normandie, og sammen med Robert begynte de forberedelser for en krig, og mobiliserte hærstyrker for et angrep på andre siden av [[den engelske kanal]].<ref>Chibnall (1993), s. 74.</ref> Maud appellerte også til paven ved begynnelsen av året, fremmet hennes rettmessige krav på den engelske tronen, men ikke overraskende avslo paven å gjøre om sin tidligere støtte for Stefan. Fra Mauds perspektiv var saken likevel nyttig ved å etablere at Stefans krav var bestridt.<ref>Chibnall (1993), s. 75-76.</ref>

I mellomtiden forberedte Stefan seg på den kommende konflikten ved å opprette et antall nye jarledømmer.<ref>Bradbury (2009), s. 52</ref> Kun en håndfull jarledømmer hadde eksistert under Henrik I og disse hadde hovedsakelig vært symbolske i sitt vesen. Stefan opprettet flere, fylte dem med menn han betraktet som lojale, dyktige militære kommandanter, og i de mer verdifulle delene av landet ga han dem mere landområder og ytterligere utøvende makt.<ref>Bradbury (2009), s. 70</ref>

Stefan synes å hatt flere målsetninger, inkludert å sikre seg lojaliteten til sine fremste støttespillere ved å gi dem disse posisjonene, og bedre forsvaret av verdifulle steder i kongeriket. Stefan var meget påvirket av sin fremste rådgiver, [[Waleran de Beaumont, 1. jarl av Worcester|Waleran de Beaumont]], tvillingbroren til [[Robert de Beaumont, 2. jarl av Leicester|Robert av Leicester]]. Beaumont-tvillingene og deres yngre bror og fettere mottok de meste av disse nye jarledømmene.<ref>Barlow (1999), s. 171–172; Crouch (2008a), s. 29.</ref> Fra 1138 og framover ga Stefan dem jarledømmene  Worcester, [[Jarl av Leicester|Leicester]], [[Jarl av Hereford|Hereford]], [[Jarl av Warwick|Warwick]] og Pembroke, som — særlig kombinert med de nye besittelsene til Stefans nye allierte, prins [[Henrik av Skottland]], i Cumberland og Northumbria — skapte en bred blokk av territorier som fungerte som en buffersone mellom det vanskelig sørvestlige området, Chester og resten av England.<ref>Barlow (1999), s. 172</ref>

Stefan to grep for å fjerne en gruppe biskoper han betraktet som en trussel til sitt styre. Den kongelige administrasjonen under Henrik I hadde vært ledet av [[Roger av Salisbury|Roger]], [[biskop av Salisbury]], støttet av Rogers nevøer, Alexander og Nigel, henholdsvis biskoper av Lincoln og Ely, og Rogers sønn, Roger le Poer, som var [[Rikskansler i Storbritannia|rikskansler]].<ref>Davis (1977), s. 31.</ref> Disse biskopene var også mektige landeiere i tillegg til å være kirkelige ledere, og de hadde begynt å bygge nye festninger og øke størrelsen på deres militære styrker, noe som fikk Stefan til mistenke at de var i ferd med å gå over til å støtte keiserinne Maud. Roger og hans familie var også fiender av Waleran og Beaumont-familien, som mislikte deres kontroll over den kongelige admionistrasjonen.<ref name="Davis_32">Davis (1977), s. 32.</ref> I juni 1139 holdt Stefan sitt hoff i Oxford hvor det brøt ut en kamp mellom [[Alan, 1. jarl av Richmond|Alan av Bretagne]] og mennene til Roger, en hendelse antagelig bevisst framprovosert av Stefan.<ref name="Davis_32"/> Stefan krevde at Roger og de andre biskopene ga fra seg alle sine festninger i England. Dette ble understreket ved at biskopene ble arrestert og Nigel som ble henrettet etter å ha søkt tilflukt i [[Devizes Castle]]. Biskopene overga seg etter at Stefan beleiret festningen og truet med å henrette Roger le Poer.<ref>Yoshitake (1988), s. 98.</ref> De gjenværende festningene ble deretter overgitt til kongen.<ref name="Davis_32"/> Dette fjernet enhver militær trussel fra biskopene, men angrepet på kirkens menn hadde ødeleggende virkning på forholdet til kirkens ledere, og særlig på kongens egen bror, [[Henry av Blois]], biskop av Winchester.<ref>Davis (1977), s. 34; Barlow (1999), s. 173.</ref> Begge sider var nå klar for krig.