Redigerer Det andre slaget om El Alamein (avsnitt)

=== Fase tre: Motangrepet ===
[[Fil:2 Battle of El Alamein 006.png|«Folgore»-fallskjermsdivisjonen innledet angrep fra tre retninger fra kl. 22.30 den 25. oktober til 3.00 den 26. oktober|250px|thumb|left]] 
[[Fil:2 Battle of El Alamein 007.png|250px|thumb|Allierte fremrykninger - 51. divisjon tar «Kidney»-området. «Lottorio»-panserdivisjonen gjennomfører motangrep 26. oktober]]

'''''D Pluss 3: Mandag den 26. oktober 1942'''''
Rommel kom tilbake til Nord-Afrika aftenen 25. oktober og foretok straks en vurdering av slaget. Han konstaterte at den italienske «Trento»-divisjonen hadde mistet halvparten av sitt infanteri. Den 164. lette divisjon hadde mistet to bataljoner, de fleste andre formasjoner var underbemannede, og alle var på halve rasjoner. Et stort antall var syke og hele ''Panzer Armee Afrika'' hadde kun brennstoff for tre dager.

Den allierte offensiv hadde gått i stå. Churchill raste: «Er det virkelig umulig å finne en general som kan vinne et slag?»<ref>Cassandra Vivian, ''The Western Desert of Egypt: An Explorer's Handbook'',  The American University in Cairo Press, 2000, s. 278</ref> Et motangrep ble innledet kl. 15 mot «Point 29» nær Tel el Eisa. Rommel var nå overbevist om at hovedangrepet ville komme i den nordlige sektor<ref>Watson (2007), s. 23</ref> og ville gjenerobre «Point 29» og flyttet alle sine stridsvogner hit fra «Kidney»-området. Luft- og landstridskrefter strømmet inn i området da Rommel flyttet den 21. panserdivisjon og den italienske «Ariete»-divisjon opp sydfra langs «Rahman»-sporet. Det viste seg å være en feiltagelse. Britene holdt stillingen og Rommels tropper hadde ikke bensin nok til å trekke seg tilbake, så de ble etterlatt i åpent terreng utsatt for luftangrep.

Tilbake i «Kidney»-området lykkes det ikke for de britiske styrker å utnytte fraværet av de tyske stridsvognene. Hver gang de forsøkte å rykke frem ble de stoppet av antistridsvogn-kanoner.

Til glede for britene senket et britisk [[Bristol Beaufort|Beaufort torpedofly]]<ref>{{Cite book| last=Hally| first=James J| title=The Squadrons of the Royal Air Force| url=https://archive.org/details/squadronsofroyal0000hall| publisher=Air Britain| location=Tonbridge| year=1980| isbn=0851300839}}</ref>, tankskipet «Proserpina» nær [[Tobruk]]. Det var det siste håp om brennstoff til Rommels arme.

'''''D Pluss 4: Tirsdag den 27. oktober 1942'''''
[[Fil:2 Battle of El Alamein 008.png|thumb|250px|left|Begge sider omgrupperer deres styrker, natten mellom 26. og 27. oktober]]
[[Fil:2 Battle of El Alamein 009.png|thumb|250px|Aksestyrkene makter ikke å gjenerobre «Kidney»-området, kl. 8.00, 27. oktober]]

På dette tidspunkt var hovedslaget konsentrert omkring Tel el Aqqaqir og «Kidney»-området. En kampgruppe fra 2. bataljon, riflebrigaden, av 1. pansrede divisjons G- og H-Tropper, sammen med 239. anti-tank battery fra Royal Artillery lå ved en stilling med kodenavnet ''Snipe'', sydvest for. Forsvaret av [[Outpost Snipe|Snipe]] er en legendarisk episode i slaget om El Alamein. I sin beretning om  Alamein skriver Lucas-Phillips:

{{Sitat|Ørkenen dirret av hete. Kanonmannskapet og delingene lå spredt i deres hull og skyttergraver, svetten løp ned av deres støvdekkede ansikter. Det var en fryktelig stank. Fluene svermet i sorte skyer over de dødes lik og ekskrementer, og pinte de sårede. Stedet var stiplet med brennende kampvogner og lastebiler, ødelagte kanoner og kjøretøy og over alt sammen drev røyk og støv fra eksploderende granater og kanonavfyringer.}}<ref>Cecil Ernest Lucas Phillips, ''Alamein'', Little Brown & Co. Boston, 1962, s. 285</ref>

Morter- og granatilden var konstant hele dagen igjennom. Omkring kl. 16 åpnet britiske kampvogner ved et uhell ild mot deres egne stillinger og forårsaket tap. Klokken 17 innledet Rommel sitt store angrep. Tyske og italienske kampvogner rykket fremover. Med blott fore funksjonsdyktige kanoner var 239. batteri i stand til å ramme 40 tyske kampvogner i siden og ødelegge 37 av dem. De resterende kampvognene trakk seg tilbake og angrep igjen. Bortsett fra ni ble alle kampvogner i dette angrepet også ødelagt. Tyskerne forlot heretter, og den britiske kampgruppe ble trukket tilbake samme aften. Batterisjefen, oberstløytnant [[Victor Buller Turner]], ble tildelt [[Victoria-korset]]. Kun en antistridsvognkanon fra 239. batteri ble brakt tilbake.<ref>Lucas Phillips (1962), s. 296</ref>

'''''D Pluss 5-6: Onsdag, torsdag 28. – 29. oktober 1942'''''
[[Fil:2 Battle of El Alamein 010.png|thumb|250px|left|De allierte forsøker å trenge Trento-divisjonen tilbake, 28. oktober]]
[[Fil:2 Battle of El Alamein 011.png|thumb|250px|Rommel omgrupperer sine styrker: 29. oktober]]

Den 9. australske divisjon skulle fortsette med å presse nordvestover, forbi Tel el Eisa til et område fienden holdt syd for jernbanen; dette området var kjent som «Thompson's Post», og planen var å tvinge gjennom et gjennombrudd langs kystveien. Det tyske 125. regiment og en liten bataljon fra det 7. Bersaglieri-regimentet, som var sendt frem for å forsterke området, ble angrepet av australske soldater. Mange satt på Valentine-kampvogner fra 46. Royal tank regiment, som snart ble rammet av miner og antistridsvognkanoner. Australierne mistet 200 mann ved angrepet.<ref>{{Cite web| url=http://www.awm.gov.au/atwar/remembering1942/alamein23/transcript.htm| title=The Battle of El Alamein, 23 October 1942| work=Remembering 1942| first=Dr. Mark| last=Johnston| publisher=Australian War Memorial, Canberra| date=23. oktober 2002| accessdate=2008-04-15| url-status=dead| archiveurl=https://web.archive.org/web/20070709073327/http://www.awm.gov.au/atwar/remembering1942/alamein23/transcript.htm| archivedate=9. juli 2007}} {{Kilde www |url=http://www.awm.gov.au/atwar/remembering1942/alamein23/transcript.htm |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2015-09-06 |arkiv-dato=2007-07-09 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20070709073327/http://www.awm.gov.au/atwar/remembering1942/alamein23/transcript.htm |url-status=unfit }}</ref> De italienske antistridsvogntroppene kjempet intenst og med unntak av 20 menn, som ble fanget påfølgende morgen, ble alle drept. «Den tyske soldat har imponert verden, men de italienske «Bersaglieri»-soldater har imponert den tyske soldat.» skrev Rommel på en [[plakett]] dedikert til «Bersaglieri»-regimentet.<ref>{{Cite web |url=http://www.ardito2000.it/ELALAMEIN2.html |title=El Alamein 2 |publisher=Ardito2000 website |language=in Italian |accessdate=2008-04-15 |url-status=dead |archiveurl=https://web.archive.org/web/20110722023911/http://www.ardito2000.it/ELALAMEIN2.html |archivedate=2011-07-22 |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2008-04-15 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20110722023911/http://www.ardito2000.it/ELALAMEIN2.html |arkivdato=2011-07-22 |url-status=død }} {{Kilde www |url=http://www.ardito2000.it/ELALAMEIN2.html |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2015-09-06 |arkiv-dato=2011-07-22 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20110722023911/http://www.ardito2000.it/ELALAMEIN2.html |url-status=unfit }}</ref>

Ved dagens slutning hadde britene fortsatt 800 kampklare kampvogner, mens aksestyrkene hadde 148 tyske og 187 italienske. Med tankskipet «Luisiano» senket utenfor havnen i [[Tobruk]] forklarte Rommel for sine høytstående offiserer at: «Det vil være helt umulig for oss å trekke oss tilbake fra fienden. Det er ikke brennstoff til en sånn manøver. Vi har kun en mulighet, og det er å kjempe til det siste ved Alamein.»<ref>Cassandra Vivian, ''The Western Desert of Egypt: An Explorer's Handbook'', The American University in Cairo Press, 2000, s. 279</ref>

'''''D Pluss 7-9: Fredag til søndag, 30. oktober – 1. november 1942'''''
Natten den 30. oktober var en fortsettelse av de tidligere planer med australierne i angrep. Det var deres tredje forsøk på å nå den brolagte veien, og de erobret den denne natten. Den 31. oktober gjennomførte Rommel fire gjengjeldelsesangrep mot «Thompson's Post». Kampen var intens og ofte mann mot mann, men aksestyrkene vant ikke noe terreng. Om søndagen den 1. november forsøkte Rommel igjen å kaste australierne tilbake, men den voldsomme kampen førte kun til tap av menn og utstyr. På nåværende tidspunkt stod det klart for Rommel at slaget var tapt. Han begynte å planlegge tilbaketoget og regnet med å trekke seg tilbake til [[Fuka]], ca. 80&nbsp;km mot vest. Ironisk nok ankom det store mengder brennstoff til [[Benghazi]] etter at aksestyrkene hadde begynt å trekke seg tilbake, men kun liyt av det nådde noensinne frem til fronten, noe [[Albert Kesselring]] prøvde å endre ved å levere det tettere på de kjempende styrker.<ref>Bruce Watson, ''Exit Rommel: The Tunisian Campaign, 1942-43'', Stackpole Books, 2007, s. 26</ref>