Redigerer Det Konservative Folkeparti (avsnitt)

==== Samarbeid i 1920- og 1930-årene ====
[[Fil:Conservative People's Party election poster (1935) (2).jpg|thumb|De konservatives valgmateriell fra 1935 oppfordret næringslivet til felles front mot Socialdemokratiet]]
[[Fil:Conservative People's Party election poster (1939).jpg|thumb|Agiterende valgplakat fra de konservative fra 1939]]
[[Fil:John Christmas Moller.jpg|thumb|John Christmas Møller i tale til Danmark fra BBC i London under okkupasjonen]]

De konservative støttet Neergaard frem til [[Socialdemokratiet|sosialdemokratiske]] [[Thorvald Stauning]] overtok som statsminister i 1924. De konservative samarbeidet også med Stauning, men dette forholdet var klart vanskeligere enn overfor Venstre. Eksempelvis var Socialdemokratiets ønske om å oppheve den private eiendomsretten helt uakseptabelt for de konservative. Partiet støttet videre venstremannen [[Thomas Madsen-Mygdal]] som statsminister 1926–1929. Frem mot andre verdenskrig arbeidet partiet iherdig for et troverdig forsvar av Danmarks nøytralitet. Sterkt imot de konservatives vilje ble det imidlertid foretatt stadige nedskjæringer i forsvaret, og i 1929 førte partiets misnøye overfor Venstres forsvarspolitikk til et brudd og en påfølgende regjeringskrise.<ref name="Skou" /><ref name="Historie 1931-1940" />

I 1928 ble [[John Christmas Møller]] valgt til partiets første politiske leder og [[Charles Tvede]] til ny partiformann etter Emil Piper. Partiet har siden hatt for vane å dele lederskapet på denne måten. Christmas Møller skulle komme til å sette sitt preg på partiet og var en sentral figur i utviklingen av de konservative til et moderne folkeparti. En sterk sosial profil som appellerte til både arbeidere og funksjonærer ble tydeliggjort.<ref name="Historie 1931-1940" /><ref name="DH KF" />

I 1939 ble de konservative, Socialdemokratiet og Radikale Venstre enige om en ny grunnlov med nedsatt stemmerettsalder og avskaffelse av tokammersystemet.<ref name="Historie 1931-1940" /> Dette kom som følge av at den sosialdemokratiske regjeringen hadde flertall i både Folketinget og Landstinget, slik at tokammersystemet ikke lenger hadde en mindretallsbeskyttelse. Ved en folkeavstemning samme år falt imidlertid forslaget med knapp margin.