Redigerer Den store depresjonen (avsnitt)

=== Politikk ===

Ole Colbjørnsen og Axel Sømme skrev i 1933 boken ''En norsk treårsplan'' som var preget av tankegangen til økonomen [[Ragnar Frisch]]. Den argumenterte for en planøkonomisk industrivekst for et beskyttet hjemmemarked og åpnet for en [[Ekspansiv finanspolitikk|ekspansiv budsjettpolitikk]].<ref>Per Maurseth: ''Arbeiderbevegelsens historie i Norge, 3: Gjennom kriser til makt (1920–1925)'', S.561, Tiden norsk forlag 1987, {{ISBN|8210027530}}</ref>. Dette kom til å danne mye av utgangspunktet for Arbeiderpartiets økonomiske ideologi fra da av.

Arbeiderpartiet gjorde et rekordvalg i 1933 under paroler som «Hele folket i arbeid» og «By og land, hand i hand»<ref>Ole Colbjørnsen: [http://arbark.no/Utstilling/Arbeiderpartiet_125/Brosjyrer/Hele%20folket%20i%20arbeide%20-%20web.pdf Hele folket i arbeid. Det norske Arbeiderpartis kriseprogram] {{Wayback|url=http://arbark.no/Utstilling/Arbeiderpartiet_125/Brosjyrer/Hele%20folket%20i%20arbeide%20-%20web.pdf |date=20121107095327 }} (pdf) [[Arbark]], utstilling, hentet 22. august 2012</ref> og fikk 69 av de 150 Stortingsmandatene. Partiet fikk imidlertid ikke flertall og regjeringen [[Johan Ludwig Mowinckel|Mowinckel]] fortsatte.

I 1934 la Arbeiderpartiet fram et omfattende kriseprogram som plusset på 140 millioner til krisetiltak i forhold til regjeringens budsjett. Tiltakene skulle finansieres gjennom reduksjon av militærbevilgninger og enkelte andre utgiftsposter, økte skatter, samt budsjettunderskudd, sistnevnte reflekterte den ekspansive linjen i finanspolitikken som partiet da forfektet. Nytt var også at deler av skatteøkningene ble foreslått å komme gjennom en [[Merverdiavgift|omsetningsavgift]], noe partiet tidligere hadde vært klart imot.<ref>Per Maurseth: ''Arbeiderbevegelsens historie i Norge, 3: Gjennom kriser til makt (1920–1925)'', S.571, Tiden norsk forlag 1987, {{ISBN|8210027530}}</ref>.

Kommunevalget 1934 bekreftet Arbeiderpartiets stilling, samtidig som motsetningene mellom [[Venstre]] og [[Bondepartiet]] om hvordan landbrukskrisen skulle løses økte. Mowinckel stilte til slutt [[Tillitsvotum|kabinettsspørsmål]] 15. mars 1935 hvor han ba om Stortingets støtte til at budsjettet ikke skulle øke på en måte som gjorde at skatter måtte økes eller lån opptas. Etter å ha tapt dette votumet forelå det dermed en regjeringskrise.

[[Johan Nygaardsvold]] ble deretter statsminister for en Arbeiderpartiregjering i 1935. For å få støtte til et budsjett ble det såkalte kriseforliket med Bondepartiet inngått. Det ble bevilget omtrent 30 millioner i krisetiltak, det mest til jordbruk, skogbruk, fiske, kommunene, veier og boligbygging.<ref>Berge Furre: ''Norsk historie, 1914–2000'' Det Norske Samlaget 1999, s.110, {{ISBN|8252151876}}</ref> Disse tiltakene ble dekket inn av skatter og avgifter, hovedsakelig en omsetningsavgift. Selv om Arbeiderpartiet i teorien hadde slått inn på en [[Keynesianisme|keynesiansk]] linje ble dette ikke praksis; mye på grunn av samarbeidet med Bondepartiet.<ref>Christopher Kleivset:[http://www.fortid.no/fortid_web/fortid_0109.pdf Hva brakte Norge ut av krisen på 1930-tallet?] {{Wayback|url=http://www.fortid.no/fortid_web/fortid_0109.pdf |date=20120401022934 }}Fortid, nr. 1, 2009</ref> I perioden 1938–1939 var finanspolitikken dog svakt ekspansiv.<ref>Fritz Hodne, Ola Honningdal Grytten: Norsk økonomi 1900–1990, s. 121</ref>