Redigerer Den spanske borgerkrig (avsnitt)

== Konsolidering av nasjonalistområdet ==

Da statskuppets plan om en rask maktovertakelse ikke kunne gjennomføres, måtte den nasjonalistiske siden i en situasjon som gikk over til en mer langvarig borgerkrig, samle seg om en politisk plattform og en mer helhetlig politikk. Samtidig som nasjonalistene kontrollerte rundt halvparten av landets territorium og befolkning, måtte dette styres og økonomien stables på beina igjen, særlig eksporten som kunne sikre internasjonal valuta nødvendig for finansieringen av krigføringen. Særlig eksporten av sherry, oliven og sitrusfrukter var viktige inntektskilder. Handelsavtaler med Portugal var viktige og de militære myndighetene førte streng kontroll med alle eksportinntekter.

Nasjonalistene var en uensartet gruppe, med de tradisjonalistiske og monarkistiske [[Karlisme|karlistene]], som ønsket [[Alfonso Carlos de Borbón]], og senere da han døde 29. september 1936, [[Xavier av Bourbon-Parma]] på tronen, andre monarkister som ønsket Alfonso XIII tilbake, den fascistiske og republikanske [[falange]]n. Mellom de sentrale høyere offiserene var det også politisk avstand når det gjaldt synet på monarki eller republikk, forholdet til frimurere, kirken m.m.

Løsningen ble et monarki uten konge, fordi ingen aktuell tronpretendent kunne samle nasjonalistene. Videre sto tanken om politisk sentralisme og motstand mot regionalt selvstyre sterkt. Rivaliseringer blant de høye offiserene gjorde maktstrukturen i begynnelsen noe uklar, men to vel planlagte trekk fra Francos side skulle sørge for at han sikret seg full kontroll.

[[29. september]] [[1936]], to dager etter triumfen i [[Toledo]], proklamerte Franco seg selv som ''[[generalissimo]]'' og ''[[caudillo]]''. Denne proklamasjonen gikk ut over radio og stilte de andre opprørslederne overfor et ''[[fait accompli]]'' med hensyn til lederskapet.<ref>Meningen var at han skulle utnevnes som ''sjef for den spanske regjering så lenge krigen varte'', som det sto i manuset, mens det ble lest opp ''sjef for den spanske stat''</ref> Franco etablerte en hovedstad for det nasjonalistiske styret i [[Burgos]]. I denne byen, hjembyen til [[El Cid]] holdt han sin første tale fra balkongen i rådhuset, hvor han erklærte «Den nye staten har ikke bruk for parasitter».<ref>Lindqvist, side 380</ref>

Falangen ble tidlig svekket av at den karismatiske lederen [[José Antonio Primo de Rivera]] ble arrestert og senere henrettet av republikanerne [[20. november]] [[1936]] i [[Alicante]]. Henrettelsen ble hemmeligholdt av Franco for å skape et maktvakuum innen falangen.

[[19. april]] [[1937]] sikret Franco seg også den fulle politiske kontrollen over det nasjonalistiske Spania gjennom en forordning som bestemte at den politisk svekkede, men militært styrkede falangen skulle slås sammen med karlistene, den alfons-monarkistiske ''Renovacion Española'' og restene av den politiske høyrefløyen til ett parti, direkte underlagt ham selv, med navnet ''Falange Española Tradicionalista y de las JONS''.

[[Romersk hilsen|Fascistisk hilsen]] ble innført, slagordet var ''Por el imperio hacia Dios'' («For imperiet fram mot Gud») og det ble utarbeidet ens uniformer for den nasjonalistiske siden. Det raske trekket fra Francos side gjorde det vanskelig å protestere tidsnok uten å bli framstilt som forræder, og med sine to vel planlagte aksjoner, i september 1936 og april 1937, sikret han seg en diktatorisk kontroll som skulle vare livet ut.<ref>Beevor 2009, side 341-343</ref>

Maktkonsentrasjonen ble videreført med utnevnelsen av en formell regjering 30. januar 1938 og ny lov for statens sentraladministrasjon, hvor regjeringen sverget lojalitet til verken konge eller republikk, men til Franco. Eden lød slik: ''«Jeg sverger i Guds og hans hellige evangelisters navn å utføre mine plikter som spansk minister med den ytterste lojalitet mot statssjefen, Generalsissimo for vår ærerike styrker, og mot det nasjonale regimets konstitusjonelle prinsipper, for å tjene fedrelandets skjebne.»'' Franco fikk her den øverste utøvende, lovgivende og dømmende makt.<ref>Beevor 2009, side 441</ref> Dette ble fulgt opp umiddelbart med en rekke dekreter, om alt fra avskaffelse av republikkens helligdager, nye mynter og frimerker, avskaffelse av selvstyret for Catalonia, presselov, innføring av [[kastiljansk]] som eneste språk og en rekke andre forordninger.<ref>Beevor 2009, side 443</ref>